Gjesteskribent

Da skal man freden fatte
som livets sommervejr.
Da skal man kæmpen skatte,
som drog for den sit sværd,
ej alt i fred-lér forme,
men vælge livets storme
for gravens stille ro.

Grundtvig: Nu skal det åbenbares, Højskolesangbogens nr. 88a

 

Opprinnelig skrev jeg innledningen til dette essayet med tårevåte øyne. Jeg hadde forstått at Vesten enda en gang var blitt angrepet. Det var våren 2015 – ett av alle angrepene. Jeg gråt da jeg begynte å skrive, men det gjør jeg ikke lenger; for herdingen blir etterhvert fremskreden, for dem av oss som har åpne øyne og varme hjerter.

Men altså, da dette essayet først ble anbrakt, satt jeg der foran skjermen og gråt. For jeg hadde hørt på radioen: En ung dansk kvinne fortalte om hva hun hadde sett på metrostasjonen i Brussel. Hun hadde sett en forelder med et blodig spedbarn i hendene.

Vi hadde sett bildene før, og vi hadde hørt vitnenes skildringer. Men allikevel satt jeg der i sofaen og gråt. Jeg tenkte på det lille barnet – og visst også på mitt eget lille barn. Jeg fikk en følelse av at Døden var i rummet, og i det øyeblikket ble jeg slik som fienden ønsker at vi skal være: rådvill, lamslått og fryktsom. Jeg var selv rammet.

Men frykten har sine hemmeligheter og gråten sine mysterier. For frykten og gråten stiller oss ansikt til ansikt med virkeligheten – og hver gang vi møter virkeligheten, stilles vi overfor en avgjørelse, som både er enkel og svimlende: Vi kan velge å synke ned i løgnen og handlingslammelsen, eller så kan vi se beisetet i øynene, ranke ryggen og spenne beltet.

Disse linjer ble skrevet den gang, som et forsøk på å gjøre det sistnevnte – å vende ryggen til løgnen og kalle på kampviljen, og det vil glede meg, om de kan tjene samme formål nå – nå som fienden igjen har mesket seg med vestlig blod.

For er Vesten igjen under angrep. Vi er under angrep. Fienden er i våre land, og hans lengsel ligger i vår død. Dét er virkeligheten.

Vi hadde ikke regnet med at det skulle gå slik. De fleste av oss var ikke forberedte. For vi er oppvokst i en fredstid. Ja, dem av oss som er unge kjenner slett ikke annet enn fredstidens lyse løfter om en fremtid der alt skulle bli godt. Gjennom hele vår oppvekst har vi, inntil det kvalme, blitt fôret med lettkjøpte drømmer, om en tid der freden, friheten, gleden og det utslåtte hår ville overskride alle grenser – og gjøre vårt eget grensevern overflødig. Fra sengekanten har vi ikke hørt annet enn den blide klang av fredstidens toner. For våre håpefulle mødre kjente ingen andre sanger, og våre fredlige fedre har aldri fortalt oss om Holger Danske. Inntil vi selv oppdaget det, hadde ingen fortalt oss at freden kun er livets sommervær. Ingen hadde røpet for oss, at friheten er et unntak i folkeslagenes liv, som kun finnes der hvor kjemper har dratt sverdet for den – og hvor der stadig er helter som vil gjøre det nødvendige, når tiden dreier om sitt store hjul, og kampen blir menneskers virkelighet. Alt hva vi ser nå, er kun begynnelser og antydninger. Fremtiden blir villere. Det vil komme flere angrep, og det vil flyte mer blod. For fienden er sulten.

For å forstå hva som skjer i øyeblikket nå, og for å forberede oss på alt hva som vil komme til å skje, må vi vende ryggen til det meste av den såkalte nyhetsstrømmen og enda mer hva gjelder det såkalte politiske liv i Europa. Vi må selv oppsøke en annen form for opplysning, enn den vi møter i samtids-snakkets evige kvern. Vi må finne tilbake til livsopplysningen – og dermed kampopplysningen i det samme.

For å gjenfinne veien inn mot denne opplysningen av menneskets liv og menneskets kamp, må vi åpne oss for de bildene og fortellingene som er selve ryggraden i vesterlandets lange liv. Vi må legge øret mot treets rot og lytte til rotnettets vibrasjoner – til mytenes hvisken og historiens vitnesbyrd.

For både vesterlandets myter og historiens vitnesbyrd forteller oss om kampens virkelighet – og om de heltene som har gått ned i den, fordi deres kjærlighet til liv og fedreland kalte dem. Eller som det så treffende formuleres et sted i innledningen av 2006-gjenutgivelsen av tegneserie-mytemesteren Frank Millers legendariske Batman Saga: «Back then. It wasn’t so long ago. We had heroes.»

Sist gang heltene for alvor vandret europeisk jord, var under nazi-Tysklands blodrus. Den gang var det mennesker som gjorde hva som måtte gjøres, og det var svæklinger som foretrakk full mage og dyrisk ro. I vårt land var det som bekjent, kun et forsvinnende fåtall som våget å trosse beistet, og dets hjemlige lakeier blant regjering og finansfolk. Langt på vei de fleste av våre forfedre krøp ned i bomberom, håpte på det beste og innrettet seg stillferdig etter tanken på et tysk Europa. I andre land var motstanden skarpere og modigere. Og da særlig i ett land reiste en statsmann seg fra folkets midte, og lot sin munn løpe over med hva folkehjertet var fullt av:

(c) Society of Merchant Venturers; Supplied by The Public Catalogue Foundation

(c) Society of Merchant Venturers; Supplied by The Public Catalogue Foundation

 

We shall go on to the end, we shall fight in France, we shall fight on the seas and oceans, we shall fight with growing confidence and growing strength in the air, we shall defend our Island, whatever the cost may be, we shall fight on the beaches, we shall fight on the landing grounds, we shall fight in the fields and in the streets, we shall fight in the hills; we shall never surrender, and even if, which I do not for a moment believe, this Island or a large part of it were subjugated and starving, then our Empire beyond the seas, armed and guarded by the British Fleet, would carry on the struggle, until, in God’s good time, the New World, with all its power and might, steps forth to the rescue and the liberation of the old.

Ja, så høystemt kunne Winston Churchill tale om forsvaret av sin øy, og om det seiershåp og fredshåp som var kampens sjel. Han holdt ikke tilbake med de store ord eller de store følelser, for han visste at den sanne kampen alltid kaller på det største og dypeste i mennesket: kjærligheten – kjærligheten til dem som ga oss livet, dem vi lever det med, og dem vi skal gi det videre til.

Når et mennesket er bundet av denne kjærligheten, er det ikke et alternativ å holde seg på kjølig eller såkalt fornuftig avstand fra begivenhetenes gang. For når kjærligheten rettleder kampen, våkner de gamle følelsene: ærefrykten, troskapen, heltemotet – alt hva mennesker glemmer når de blir dyr; alt hva vi hadde glemt, men som Virkeligheten nå igjen vil oppdra oss til å forstå.

Én av mine egne landsmenn, den grundtvigske høyskolemann Aage Møller, har sagt så det høres av danske hjerter. Hans livsgjerning var å finne veien hjem til nordens myter, og la dem klinge i lyttende ører. Under besettelsen ga han sin munn og penn til motstandsbevegelsen, og etter frigjøringen utga han en gjenfortelling og tolkning av Nordens myter som bærer tydelig preg av krigstidens erfaringer. Et sted i boken, som ganske enkelt heter Nordiske Myter, lyder det slik, når Møller skjærer inn til benet i mytenes tale om kampens virkelighet og vilkår:

Man må først og fremst lære å finne sin plass i rekkene, som er oppstilt til kamp. Man må lære kampsignalene å kjenne. Man må lære hva plikt er, hva det er man skal, uten hensyn til om man har lyst til det eller ei. Man må lære hva man kjemper for. Man må kjenne og elske de verdier som er så store at man kan lide sår og smerter for dem, og finne at man derved kun har gjort sin plikt. Man må lære å tro på livsverdier, som det er verd å ofre alt for, så man kan bære nederlag med rak rygg, og så man kan bære seieren med ydmykhet.

Slik kunne Aage Møller tale og skrive, fordi han hadde drukket av mytenes kildevell, og visste hva han trodde på. Han trodde på at mennesket er et åndsvesen som først forstår seg selv når det innser at livet alltid er et kampliv. Han forstod at ånden først blomstrer når Odins kampvilje og Friggs fredshåp går hånd i hånd, når Holger Danskes skjold er prydet av både løver og hjerter – når kampens mening er å verne den blomsterhage, der hvor freden kan gro.

Da dette essay først ble offentliggjort var det Langfredag. Graven var mørk, og Døden ler. Det gjør den også i dag; ja, det gjør han også i dag – den mørkemester som er Døden selv.

Men der hvor hjertene venter på morgengry, er alt mulig. Når vår påske kommer, blir alttting nytt. Lyset vender tilbake. Håpet vender tilbake. Kongen vender tilbake.

Når Fredsfyrsten i det siste oppretter sitt rike, er kampe over. Når håpet blir virkelighet og lyset seirer, skal gledesklokkene ringe fra de tusen tårn, og vi skal senke våre våpen.

Men ikke ennå. For nå er det krigstid – og i krigstid er orderen enkel og ikke til å misforstå: stå fast – stå fast og dann en skjoldvagt om Vestens grønne jord og himmelblå tro.

Eller som tronens arvinger sier i den tredje og siste filmatisering av det største populærmytologiske verk i Vestens nyere historie – som Aragorn sier i den tredje Ringenes herre, The Return of the King:

Sons of Gondor, of Rohan, my brothers! I see in your eyes the same fear that would take the heart of me. A day may come when the courage of men fails, when we forsake our friends, and break all bonds of fellowship; but it is not this day! An hour of wolves, and shattered shields, when the Age of Men comes crashing down; but it is not this day! This day we fight! By all that you hold dear on this good earth, I bid you stand, Men of the West!

507044_article_57852dbab180b

St. Stefan I, en tolkiensk karakter fra vår virkelige og vestlige historie.

Velkommen til Virkeligheten.

 

Dette er en lettere bearbeidet utgave av essayet som stod i Critique, 25. mars 2016.

Johan Christian Nord er ph.d.-stipendiat. Han har desuten vært redaktør for den kritikerroste antologien Efter Georg – virkningshistoriske livtag med brandesianismen.

Mest lest

Meyer på jordet