Kommentar

Nicholas Roerich Adoration of the Magi. Three kings (1907)

Et menneske som uavvendelig vil vende sitt blikk mot himmelen. For mennesket stammer på en måte fra himmelen, skapt som menneske, er med øynene himmelvendt, med noe av Det evige og Gud selv i seg. Bare noe ringere enn Gud, synger salmisten. Derfor søker mennesket himmelen, og aner at himmellegemer, sol, måne og stjerne, peker mot sin skaper. På livets grunn.

For riktig mange år siden var det spådd at en helt særlig stjerne skulle lede mennesker til en helt særlig konge. Den konge var lyset selv, som var kommet til verden, Ordet, som var der fra begynnelsen, og i hvem alt var skapt.

Der hos ham skulle sol og torden nå forklares like mens vi sang. Det vil si: Gud hadde ganske visst åpenbart seg i himmellegemene – i sol og måne og stjerner, men den endelig åpenbaring, eller tilsynekomst, den endelige forklaring på hvem skaperguden er, den ville være i kongen, i barnet, i krybben. Her skulle gud vise oss at han er vår far, og vi hans barn. At vi på ny er hans kjære barn. Den konge var skaperen selv i menneskeskikkelse.

Barnet i krybben er, nå som dengang, tegnet. Barnet er ordet, som lyser for våre føtter. Barnet har vist oss Guds bilde her på jorden. Barnet har vist oss hvor vi kommer fra og hvor vi skal hen, og vi skal komme dithen ved ham. Han er sannheten, veien og livet. I det barn skal vi se at vi er barn i hans rike.

Men mange har aldri fornemmet at rosen i verden er kommet, slik det heter i en salme vi synge. Dette er også hva mange av fortellingene til den svenske Selma Lageröf kretser om:

I legenden om De tre vise menns brønn har de vise menn vanskelig med å forstå at tegnet er den fattige kone med barnet.

«de tre vise menn så seg om etter slott og festningstårn, og alt hva som hører en kongestand til, men så intet. Og hva verre var – stjernelyset førte dem ikke engang inn i byen, men stanset ved en grotte i veikanten. Der trådte det milde lys igjennom åpningen og viste de tre menn med et lite barn, som lå i sin mors barm og ble lullet i søvn. Men skjønt de tre vise så stjerneglansen, som omga barnets hode som en krone, ble de stående udenfor. De gikk ikke inn for å få for øye den lille ære og kongemakt. De vendte seg bort og gikk sin vei uten å røpe seg, flyktet fra barnet og gikk nedad berget.»

I tørken, som det fortelles i vår historie, konstaterer forfatterinnen er «intet så ufruktbart som menneskenes hjerter».

Da vismennene forlot barnet var stjernen som hadde ledet dem borte. Da forstod de straks at de hadde syndet mot Herren. «De skalv av skrekk, som om for lyn og toden, og deres indre mistet fasthet, idet ydmykheten skjøt opp som grønt gress i deres sinn».

Deres hjerter mildnet. Så synet av barnet med sin mor må allikevel ha gjort noe. For hjertene deres ble bløte som barns hjerter, og de vendte tilbake for å prise barnet. De ble omvendt. Og så er vi ved den evangelietekst som vi leste tidligere, den som handler om mottakelsen av Guds rike, og at vi, for å motta det, skal omvende oss, og bli som barn. Det vil si – mild av hjerte. Uten motstand. Uten hardhet.

Man sier at det er verden mellom Gud og mennesket. Slik er det ikke for barnet. Barnet er i umiddelbar samklang med livsgrunnen. For angsten er ikke vokst frem i barnet. Egenrådigheten finnes ikke. Barnet lever således i samklang med de krefter som skaper og opprettholder det. Det er selv på samme måte at vi skal likne barnet. Og det er en sammenheng mellom det at Gud kom til verden som et barn, at Ordet var et barn og så det at vi skal motta Guds rike som barn.

Grundtvig får sagt det:

Guds-Billedet fra evighed

Vor Mester vis,

Som kom fra himlen til os ned

Paa Børne-viis.

Har med sit liv og med sit ord

Oplyst Guds-billedet på jord,

Han har det vist, han det har sagt,

Jordelivet kun i barnedragt

Har adgang til Guds rige!”

Hva skal det bety? Jo, at Ordet selv ble barn, viser oss at vi skal bli som barn, for å være med i hans rike. Vi skal se på ham. Vi skal starte der ved krybben. Ved den fattige kone med barnet i sitt skjød.

I oldkirken var det to store fester: Epifanifesten og påsken. Eipifani betyr tilsynekomst, eller åpenbaring. Nærmere bestemt Guds tilsynekomst. Epifanifesten er én av Kirkens eldste fester. Her feiret man dels Jesu tilsynekomst for de vise menn, og dels Jesu dåp i Jordan, og altså åpenbaringen av hans herlighet for hele verden. Festen markeres stadig i den ortodokse og katolske kirke, og feires også som en folkelig fest i Sør- og Øst-Europa.

Her hjemme var Hellige tre konger en helligdag inntil helligdagsreformen i 1770. Nå er det visst kun en kirkelig markering igjen av festen. Men noen kan kanskje minnes at de har feiret hellige tre konger hjemme en gang. Kanskje med Hellige tre kongers lys, eller kanskje var det den dag da man bar juletreet ut, slik som det står beskrevet av Peters jul, for hellige tre konger er jo egentlig avslutningen på julen. Kanskje har man sunget Deilig er den himmel blå. Eller kanskje bare kikket på himmelen, som faktisk er mer blå i disse dager.

Hjemme hos oss leste vi De vise menns brønn, og spiste hellige tre kongers kake på fredag, og sang 12 days of Christmas (Hellig tre konger er julens 12. Dag). For jeg synes at det er meget ergerlig at vi ikke holder fast på krybben litt lengre. Tidligere varte julen faktisk til midt i januar. Kanskje i erkjennelse av viktigheten i å dvele ved barnet.

For vi må først gå som hyrdene – med stille sinn til barnet inn. For å komme hjem til troen og til vår skapelses mysterium. Og dét gir festen for de hellige tre konger oss jo nettopp mulighet til. Til barnet skal vi stige inn og bli barn i sjel og sinn.

Epifani-, eller hellig tre kongerstiden gir oss anledning til å vende verden, og alt hva som fjerner oss fra Gud, ryggen, om så bare for en stund. Alt det som hindrer våre tanker i å kretse om Gud og Guds rike. Alt det som gjør oss harde og ufruktbare i våre hjerter. Litt til blir vi hos underet, og det gjør sitt virke i oss. Så vi kan omvende oss og bli som barn, og motta hans rike.

Fordi det er så viktig at vi retter våre øyne mot barnet, så vi kan omvende oss og selv bli som barn, har mennesker avbildet den hellige jomfru med barnet på utallige måter og utallige ganger. Ett av de eldste bilder stammer fra det andre århundre. Det er inngravert i én av katekombenes mørke ganger. Vi ser der en tilsynelatende alminnelig kvinne, som beskyttende holder et lite barn inntil seg. Det var håp til forfulgte og forpinte kristne. Det var en påminnelse om at i dette barn hadde Gud vist seg som en kjærlig far. Det var et budskaå om at i dette barn var «Immanuel» – Gud med oss. I dette barn var håpet om at det finnes liv og kjærlighet utover denne forgjengelige verden, og om at en dag vil lidelse og ondskap være en saga blott.

På grunn av sin tro var de kristne i Roma annnenrangs borgere, forfulgte og stadig i livsfare. Men dette bildet av underet kunne gi dem mot til å leve akkurat slik.

Det leder meg til en annen avbildning av jomfruen med barnet, som også har gitt mennesker mot, tross nød og fare. Det bildet lever sitt eget stille liv i en liten glassmonter ved siden av Gedächtnisskirche i Berlin. Bildet forestiller en kvinne med et barn i armene. Hun er svøpt i en kappe. Hennes kropp danner formelig et hjerte rundt om barnet. Den lille tegningen er utført med kull på et sammenkrøllet papirstykke. Licht, Liebe, Leben. Festling, Stalingrad, julen 1942 står der rundt om mor og barn. Bildet er utført av den tyske legen og presten Kurt Reuber, som var på permisjon hjemme i Tyskland. Permisjon fra sin tjeneste ved østfronten, som han var blitt sendt til fordi han var kritisk overfor Hitlers nasjonalsosialistiske regime.

Sammen med en gruppe soldater feiret Reuber denne julen i 1942 utenfor Stalingrad. De visste godt at slaget var tapt. Men de forsøkte å holdet motet oppe ved å feire jul så godt de da kunne. De sang mens de spiste, og da åpnet Reuber en luke. Der, i skjæret av et stearinlys, faller de motløse utsendtes blikk på tegningen av moderen med barnet, som Reuber haddde tegnet. De kikket alle rørt på bildet Reuber skriver selv om denne aften i et brev, som nådde hjem.

«Bildet skulle utstråle trygghet og morskjærlighet. Jeg mintes ordene fra Johannesevangeliet: lys, liv og kjærlighet. Hva mer kan jeg si? Jeg ville uttrykke disse ord i bildet av en mor med sitt barn. Jeg håpet at dette madonnabildet ville åpne juledøren, slik som vi gjorde der hjemme. Her ved fronten har vi kun en simpel tredør, men mine kamerater stod som trellbundne og andektige foran det store bildet, som hang på lærveggen, og vår julefeiring ble fullstendig opplyst av bildet, og det var med hele sitt hjerte at mine kamerater stammende leste ordene Lys, liv og kjærlighet.»

Det er blitt sagt at når alt tas fra et menneske, ser så mennesket Gud klarere. Slik er det for den som snart skal dø, den som står ved muren, og som av samme grunn spør etter Gud, etter tilværelsens grunn, selv om han aldri har gjort det før. Slik er det for kvinnen som skal bringe liv til verden. Slik må det vel også være for legen og sykepleiersken som skal redde liv. Og slik tror jeg også det er for soldater i bresjen.

For soldatene på Østfronten den natten ble Reuberts tegning deres trøst midt oppi alt det trøstesløse. For i den lille tegning så de et bilde på Gud selv. I den lille tegning var noe fra himmelen, fra det evige, fra lysets rike, brutt inn i deres mørke.

Det finnes to kopier av Stalingradmadonna, slik som de kalte tegningen. Én kopi henger i Coventry Cathedral, som ble ødelagt av tyske bomber i 1940, men som ble gjenreist i 1962. Den andre i en russisk-ortodoks kirke i Volgograd – tidligere Stalingrad. Og originalien? Den kan vi som sagt se i Berlin. Her henger det lille bildet i sin utstillingsmonter i den travle forretningsgaten, og minner stillferdig de forbipasserende som har åndsnærværelse nok til å registrere den, om det største under: Epifani, festens midtpunkt: Guds selvåpenbaring i barnet og ordene fra Johannesevangeliet om lyset som skinner i mørket. Lys, liv og kjærlighet.

Historien om barnet i krybben, julens historie, tror jeg, er en historie som selv folk som har fraskrevet seg troen, blir rørt av. Denne historien om Gud, som så utsatt kommer til jorden i det fattige barn, er en historie vi blir ved med å vende tilbake til. Historien om Gud som blir menneske. Det er begynnelsen på noe helt nytt, og det endret verden for evig.

Derfor må det være den allerbeste måte å starte et nytt år på – sammen med vismennene å grunne over barnet, gudsbildet her på jorden – og kaste oss ned og tilbe, for at vi må vende om og å bli som barn igjen. Så vi kan se Guds rike i møte.

Med dette ønskes dere alle et godt nytt år.

Amen

 

Nana Hauge er cand. theol. og valgmenighedspræst ved Høve og Havrebjerg valgmenigheder. Desuden redaktør af tidsskriftet Nyt Babel.dk

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også