Kommentar

Når julefreden senker seg føles det ikke godt å skulle yppe til strid, men når striden forfølger oss helt inn i kirken, har en ikke noe valg.

I siste nummer av Kirkeliv – menighetsbladet for Eidsvoll prestegjeld – pryder et bilde av biskop Helga Haugland Byfuglien side 2. Topptittelen er Juleandakt fra biskopen i Borg. Hovedtittel: Barnet og Betlehem.

Teksten er kort, og bør gjengis i sin helhet for at leseren selv kan vurdere tolkningen:

Bussen bringer oss opp langs en gråskitten, ti meter høy mur med piggtråd, videre gjennom grenseposten, forbi bevæpnde israelske soldater og inn i Betlehem der Frelseren ble født.

Noen hundre meter fra muren har noen malt en to meter høy due med olivenblad i munnen. En snikskytter med laser sikter på duens hjerte. Heldigvis har tegneren utstyrt duen med skuddsikker vest.

Et moderne symbol på liv, håp og sårbar fred slik vi tolker det.

Bildet av søndagsskolens glitrende stjerne og julaftens fortelling om hvite engler slår sprekker. Tegningen av hyrder med søte små lam som kneler ved det lille barnet i kryggen blir blekt og uklart.

Hvordan var nå fortellingen?

Romersk okkupasjon, soldater på grenseposter, et esel på en støvete vei, en kommende far og en ung mor som venter barn og som ikke visste hvor hun skulle føde. Og fortsettelsen? Stall, flukt og Rama-skrik over tapte barn.

Kanskje var ikke bildet så annerledes den dagen Gud kom til oss og ble menneske?

Så har vel juleidyellen fått sprekke, men håpet om fred med Gud og mennesker fortsetter vi å dele med Gud og Maria – gleden over barnet – Guds gave til oss alle.

Første reaksjon: Fortellingen er naivistisk. Er det mulig at et voksent menneske har båret med seg juleidyllen til hun en dag står ved den israelske sikkerehtsmuren/gjerdet, og at den først sprekker der? Neppe. Det er et fortellerteknisk grep. Idyllen av julen med hvite engler tilhører barna. Hvis man maner dette frem i møtet med den virkelige verden, tror man enten på julenissen eller er ute i et annet ærend.

Hvorfor skal bildet av hyrder med «søte små lam» (sic! – et ladet symbol) som kneler foran det lille barnet bli blekt og uklart med mindre man er ute etter en bestemt effekt? Biskop Byfuglien tar et glansbilde fra barndommens rike og stiller det opp mot den brutale virkeligheten. Hvorfor? Fordi hun vil utløse en bestemt følelse i leseren?

Det er parallellen mellom romersk okkupasjon og israelsk okkupasjon. Romerne okkuperte Betlehem da Jesus ble født, nå er det israelerne, dvs jødene.

Men hva betyr det å sammenligne de to? Hva er det biskopen vil si med dette? Vil hun si noe bestemt, eller er det noe allmennmenneskelig å gruble over kløften mellom idyll og virkelighet?

Kun den som er uten historisk kunnskap og innsikt kan bli innvilget en slik enfoldighet. Ikke en biskop i den norske kirke. Her gjelder det objektive ansvar. Hun må finne seg i å bli vurdert ut fra det ansvar som påligger en biskop i den norske kirke.

Den norske kirke har et ansvar, for historien, for hva kirken skylder jødedommen, for kirkens bidrag til antisemittismen. Som tredje punkt kommer dagens politiske situasjon og Israels utsatte posisjon. Ikke med ett ord viser biskopen at hun kjenner denne dype sammenhengen. Det er et valg hun gjør.

Byfuglien stiller ikke opp et ideal. Hadde hun det gjort ville saken stilt seg annerledes. Hun vil gjerne ha oss til å tro at hun gjør det. Men det hun maner frem er en idyll, og den er voksenprodusert. Den er full av ladede sentimentale klisjeer: en due, et symbol på sårbar fred, glitrende stjerne, hvite engler, søte lam, det lille barnet. Mot dette står snikskytteren med lasersikte som peker mot duens hjerte, bevæpnede soldater ved grenseposter. Han truer symbolet på «liv, håp og sårbar fred». Ikke et ord om hva denne soldaten vokter.

Insinuasjoner

Byfuglien insinuerer. Hun insinuerer at dagens israelere er som romerne. De er okkupanter. Men hun insinuerer også noe mer. Hun skildrer den gravide kvinnen som ikke visste hvor hun skulle føde.

Og fortsettelsen? Stall, flukt og Rama-skrik over tapte barn.

Hva er det biskopen antyder? At dagens jøder forfølger palestinske barn liksom Herodes drepte for å drepe den utvalgte? Det er vanskelig å tolke det annerledes når hun eksplisitt nevner skrikene i Rama over tapte barn. For hva sier Matteus?

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett hans stjerne gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. «I Betlehem i Judea,» svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:
Du Betlehem i Juda land
er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda.
For fra deg skal det komme en fyrste
som skal være hyrde for mitt folk Israel.»
Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet og dets mor, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de sine skrin og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land.

Flukten til Egypt
Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. Der ble han til Herodes var død. Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:
Fra Egypt kalte jeg min sønn.

Barnemordet i Betlehem
Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene. Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia:

I Rama høres rop,
gråt og høylytt klage:
Rakel gråter over sine barn
og vil ikke la seg trøste.
For de er ikke mer.

Det spiller ikke så veldig stor rolle hva biskopen har ment, for hun påkaller historien og den faller over henne. Hun bruker sentimentale klisjeer som kirken har brukt opp gjennom historien og som har holdt liv i antijødiske følelser. Hun legger ut pekere til at israelske soldater oppfører seg som okkupantene på Jesu tid.

Byfuglien har tidligere uttalt seg om bl.a. Vanunu og om okkupasjonen av Vestbredden på en måte som bekrefter denne fremstillingen. Den er ikke vondt ment, men den er ikke mindre giftig selv om den er innpakket i glansbilder.

Også NRKs Sidsel Wold snakket på radio om at jomfru Maria i dag trolig ville født foran en israelsk kontrollpost. «Bildet» ligger innbakt i en bestemt ideologi som deles av dagens kondisjonerte.

Det er grovt. Det er antijødisk, det er det motsatte av juleandakt. Her står vi overfor et av de underligste fenomener i vår tid: De som er valgt til å bære tradisjonen videre, torpederer den.

Men at en norsk biskop unnsier Israel og jødene i en juleandakt, er likevel noe helt spesielt. Jeg vil si at det Byfuglien gjør er det stikk motsatte av julens budskap, det er et anti-evangelium hun tilbyr.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også