Kommentar

Forsøk på å overføre tenkemåter og begreper fra én del av virkeligheten til en annen kan i blant bli i overkant anstrengte, men andre ganger stimulerer de og klarner hodet. Dette gjelder også bilder kjent fra medisinens verden brukt på den sosiale allmennvirkeligheten vi lever i. Samfunnet betraktes ofte som kun et stort antall enkeltindivider – det foretrukne perspektivet når de politisk korrekte skal demonstrere for all verden at de ikke driver etisk forkastelig gruppetenkning – men det kan så visst og med god mening også betraktes som en enhet, som et samfunnslegeme. Velger vi det sistnevnte perspektivet, så trenger man ikke tilleggsargumenter for å undersøke hvorvidt medisinske betraktningsmåter og prinsipper kan overføres fra individmedisinen til vurderingen av også samfunnets vondter og skavanker. Det er dette vi skal prøve på i dag.

Når noe er galt med oss, blir vi før eller siden var dette på en eller annen måte. Vi kan bli kvalme, kjenne smerte eller annet ubehag, eller vi kan observere objektivt at noe er galt: Vi ser et utslett, måler en forhøyet temperatur eller for lav blodprosent, oppdager blod i urinen, kjenner en svulst i lysken eller tusen andre ting. Todelingen mellom det vi rent subjektivt erfarer (som kvalme, smerte, nedstemthet og mye annet) og det objektivt verifiserbare, det flere kan registrere ved direkte observasjon eller ved hjelp av egnede hjelpemidler, er helt fundamental i medisinen og forsåvidt i menneskelivet i sin alminnelighet: Det første er symptomer mens det andre er tegn. Sammen utgjør symptomer og tegn det man kan kalle manifestasjoner ved en sykdom.

Når noe ikke fungerer eller man på annet vis får mistanke om at sykdom foreligger, går man i medisinske sammenhenger frem i henhold til en tostegsprosedyre: Først tar man rede på hva som er galt, deretter forsøker man å helbrede, altså gjøre helt igjen det som er i stykker. Hverken diagnostikken eller behandlingen er enkel – joda, noen ganger er det enkelt, selvfølgelig, men ikke sjelden viser ting seg å være annerledes enn det man ved første øyekast fikk inntrykk av – men begge bør gjennomføres med innsikt og et kaldt hode om sjansene for et godt resultat skal være de best mulige. Hvilken behandling som skal velges, så vel som hvordan den skal gis, er ofte alt annet enn trivielt.

Dette henger sammen med at behandling kan gis langs to hovedakser: den symptomatiske og den kausale. Det er den siste typen man helst ønsker å gi, det er da sjansene for helbredelse er størst slik at ”restitutio ad integrum” oppnås. I moderne, komplisert medisin kreves det som regel presis og innsiktsfull diagnostikk inkluderende kunnskap om hvordan sykdommen har oppstått for å vite hvilken behandling som går til kjernen av problemet, som stopper de grunnleggende sykdomsprosessene. Det nytter ikke med plaster på et ondartet sår eller febernedsettende mot hjernehinnebetennelse. Likeledes er det en kunstfeil å gi smertestillende til en pasient som har vondt i magen med mindre man er helt sikker på hva smerten skyldes. Tror du det er noe ufarlig og demper eller endog skjuler det viktige symptomet smerte, kan en i utgangspunktet lett kurerbar blindtarmbetennelse utvikle seg til bukhinnebetennelse fordi man ikke tok riktige grep i tide. Folk dør av slikt, som de også kan dø av lemfeldig og utilstrekkelig diagnostikk på mange andre områder.

Det vil selvsagt bli alt for omfattende på disse få sidene å prøve å gå løs på alt som er galt i verden, altså med samfunnslegemet – da ville de selv bli en del av verdenshybris – men jeg vil gjerne ta for meg to fenomener, kall dem gjerne sykdomsmanifestasjoner, i lys av de medisinske begrepene og prinsippene som er trukket opp ovenfor: fremmedgjøring og løgnaktighet. De to er beslektet som de også bærer i seg elementer av følelser vi kjenner under andre navn. Jeg vil se dem som symptomer og tegn, forsøke å illustrere hvilken rolle de har i diagnostikken av hva som er galt med det moderne norske og vestlige samfunnet, samt resonnere rundt muligheten for at de kan holde nøkkelen til en behandling som går til kjernen i problemer vi står overfor. Det blir bare delvis og ufullkomment, jeg gjentar det forbeholdsløst, men litt er bedre enn ingenting.

Mange moderne mennesker – jeg er et av dem – føler seg grunnleggende fremmedgjort i samfunnet vi lever i. Følelsen strekker seg fra det nære arbeidsliv og helt opp til vår posisjon som små brikker, som stemmekveg, nederst i den politiske maktpyramiden. I arbeidet ser vi at flere og flere lag med sjefer legges ovenpå oss ved hver ny omorganisering, uavhengig av om vi arbeider i det offentlige eller private. Det kalles gjerne noe fint og man later som om det er funksjonelt begrunnet, det nye man innfører, men det er og blir glavalag mellom dem som gjør og produserer og dem som har såkalte lederambisjoner og -funksjoner. Fenomenet er internasjonalt og vil gå over, for det kan ikke godt begrunnes hverken i rasjonalitet eller empiri, men enn så lenge baler svært mange av oss med det. Den ledsagende retorikken er typisk: Man jager og lover stordriftsfordeler, men disse manifesterer seg aldri i praksis.

Også politisk foreligger en fusjonsfeber hvilket vi ikke minst har sett i Europa med EUs samtidige utvidelse og fordypning i retning av en europeisk forbundsstat. Innenlands erfarer vi mye av det samme selv i nei-landet Norge; man vil ha færre og større skoler, politidistrikt og kommuner, og alltid er det de før nevnte stordriftsfordelene som forespeiles et konservativt folk. Jeg tror jo ikke mye på disse fordelene som det vil ha fremgått, men dette er ikke det avgjørende i sammenhengen. Det viktigste er at avstanden mellom folket og de bestemmende blir større, hvilket fører til at mennesker ikke lenger har direkte innflytelse på egen livs- or arbeidssituasjon. Da vokser fremmedgjøringen som den unge Marx ganske riktig påpekte, og resultatet blir økende lede og frustrasjon. Annerledes kan det ikke være og er det ikke heller.

Dersom ikke fusjonsbølgen hadde vært kombinert med en samtidig retorikk som lover omtrent det motsatte, altså nærhet og medbestemmelse og jeg vet ikke hva, så hadde følelsen av lureri vært mindre, men slik er det ikke. Man snakker om økt innflytelse, økt demokrati for borgerne samtidig som alle kan se at dette kun eksisterer i politikernes festtaler og løfter. Det hele både smaker og lukter dårlig, og i økende grad gjennomskues spillet av folk. Frustrasjonen øker. Sjansen er betydelig for at man vil se et markant utslag av dette allerede ved valgene til EU-parlamentet våren 2014.

Det ovennevnte er en liten del av den offentlige løgnaktigheten som folk også merker og reagerer mot, for man synes ikke lenger at hverken det internasjonale eller nasjonale ledersjiktet taler ut fra en posisjon av moralsk eller intellektuell styrke. Europas innfødte vil ikke bli med på omfattende strukturendringer som de hverken har valgt eller ønsket; menneskene tenker selv og stoler mer enn før på egen evne til å gjøre nettopp dét. Det internasjonale lederskapet sier det ikke, men de har gjennom år prøvd å bygge ned nasjonalstatene og nasjonalfølelsen; naturlig patriotisme fremstilles som et forstadium til fascisme og – det ultimate verbale riset bak speilet – om ikke annet hjelper rettes anklager om fremmedfiendtlighet, rasisme og fascisme mot en gjenstridig befolkning. I henhold til en teoretisk fundert ”én verden”-ideologi nekter man for at folk og land hører sammen, er organiske deler av hverandre i gamle europeiske nasjonalstater; i stedet jager de internasjonale politisk-finansielle elitene på for å øke den demografiske mobiliteten enda mer til tross for at det er åpenbart at smertegrensen er passert nærmest rund baut. De vil ikke høre, ideologien og idealene innrømmes forkjørsrett foran empirien. Sverige er et nærliggende og trist paradeeksempel på utviklingen, men tendensen er transnasjonal.

Både symptomer og tegn på samfunnsmessig utilpasshet – det er neppe for mye å kalle det sykdom – oppstår som følge av den kroniske diskrepansen mellom elitenes og folkenes ønsker og mål. Folk opplever symptomer som frustrasjon, skuffelse og sinne over det de oppfatter som manglende lydhørhet – og da formulerer jeg det meget vennlig – fra en fjern overklasses side. På mange måter er situasjonen lik den man hadde med en internasjonal adel sammen med og over et stedbundet folk på 1800-tallet; de førstnevnte koser seg i hverandres selskap (tør jeg nevne våre tidligere statsministre Harlem Brundtland og Jagland som gode norske eksempler på slagsen?) mens de sistnevnte sitter igjen med problemene forbundet med endringsviljen og globaliseringen: arbeidsløshet, dyrere boliger, økt og etnisk skjevfordelt kriminalitet.

Da er vi over på tegnene, de objektive manifestasjonene på at mangt og mye ikke er som det burde være til tross for en tilsynelatende ustoppelig teknologisk fremgang. Rans- og voldtektsstatistikk er ikke uten videre lett å feie under teppet selv om iherdige forsøk gjøres på nettopp dét; tallenes tale er i mange sammenhenger klar. Vi fortelles at vi lever i trygge byer og at vi stadig berikes av den betydelige de facto immigrasjonen fra både nær og (særlig) fjern, men det er ikke like enkelt å forlange å bli trodd på slike påstander i dag som det var for 20-30-40 år siden. Folk ser selv, og de liker ikke det de ser. Leger som lyver for pasienter, mister troverdighet farlig fort, og det samme gjelder dem som kolporterer samfunnsmessig løgnaktighet.

Hvordan kan man kurere det som er gått feil? Igjen står vi overfor det klassiske valget mellom symptomatisk og kausal terapi eller, om jeg får ordlegge meg i skarpere kontraster, mellom kosmetikk og behandling som griper inn til beinet av det som er gått galt. I land som Norge med meget store olje- og gassinntekter som dessuten er akkumulert over noen tiår, har man rett nok bedre råd til å anskaffe dyr sminke og det til mange, men heller ikke vi kan holde på med slikt evig, faktisk ikke engang over spesielt lang tid før man tvinges til å treffe tiltak som monner. Selv om folk skulle være fornøyd med slik symptomatisk behandling (eksempelvis større trygdeutbetalinger til dem som støtes ut), en forutsetning som neppe holder særlig lenge gitt økende misnøye med hovedtrekk ved den rådende politikken, så klarer man ikke i lengden å opprettholde samfunnssystemer som ikke bygger på en rimelig balanse.

Samfunnspolitikk som ikke er bærekraftig – og den nåværende innvandringspolitikken og nedbyggingen av nasjonalstatene er ikke det – må korrigeres. Vi forventer av den nye Høyre-Frp regjeringen at den leder an i så måte. De kan godt begynne før heller enn senere. Det er sjelden noen blir mindre populær på å være ærlig og ta reelt samfunnsansvar. Det ville være forfriskende å endelig få oppleve noe slikt.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også