Krigen mot narkotika har feilet.

Den har feilet fordi den liberale siden av krigen, som kraftfullt har motarbeidet alle skanser mot spredning av narkotiske stoffer i kulturen vår, har seiret.

Skadeopplysning er nå skremselspropaganda, lover undertrykkende og totalitære, moralske normer stigmatiserende.

Den kulturelle revolusjonen introduserte forestillingen om at man kan gjøre hva man lyster med egen kropp. Med dette ble også massive narkotikautfordringer introdusert i vår del av verden, noe konservative helt riktig advarte mot på tidspunktet.

Som vanlig har konservative fått skylden for det de så presist advarte mot. Det meste som går galt på dette feltet skyldes visstnok deres «krig mot narkotika», ikke at folk kjøper og konsumerer narkotiske stoffer. Uten etterspørselssiden ville det selvsagt ikke ha vært noen negative konsekvenser å diskutere.

La oss gå grundigere inn på hvordan de liberale har åpnet slusene.

1) Skadeopplysning som skremselspropaganda

Mange liberalister vil ha det til at narkotiske stoffer (som blant annet cannabis eller LSD) er myke og harmløse, i den grad at de er sammenlignbare med boller i sitt skadeomfang, og at ingen empiri som skulle trekke en slik slutning i tvil teller.

ANNONSE

Hvorfor ikke? Fordi mantraet «korrelasjon er ikke kausalitet», anvendt av liberalister til å ugyldiggjøre absolutt all samfunnsmessig og medisinsk empiri som ikke gavner deres sak, sier det.

Allerede på dette punktet begynner det å bli klart at den liberale siden av argumentet er så til de grader dogmatisk, at overhodet ingenting man skriver eller sier kan få dem til å endre mening. Alt vil automatisk komme ut riktig vei for dem, fordi de har en ufalsifiserbar tro.

De vil for eksempel hele tiden påstå at cannabis ikke gjør folk voldelige, i motsetning til alkohol (de har selvsagt ingenting imot alkohol, men bruker henvisninger til alkoholens onder som en brekkstang for å normalisere også andre rusmidler og deres onder).

Skulle man referere til empiri som antyder at konsumenter av cannabis er betydelig mer overrepresentert på voldsstatistikken enn alkoholkonsumenter (også når det kommer til drap) vil de automatisk bortforklare dette med at korrelasjon ikke er kausalitet. Hele tallet skyldes uten videre omvendt kausalitet, dvs. at det er de med større tilbøyelighet for vold fra før som er blitt trukket mot et ulovlig stoff (noe som selvsagt er en faktor, men en av de vanligste feilslutninger i samfunnsspørsmål er at én enkelt årsakssammenheng forklarer all variasjon).

Et merkelig standpunkt, tatt i betraktning at vi vet utmerket godt hvorfor alkohol gjør folk voldelige – det senker impulskontrollen. Cannabis senker også impulskontrollen, endog permanent, og trigger dessuten psykoser som kan forårsake uforutsigbare og aggressive adferdsmønstre. Hvorfor forårsaker redusert impulskontroll voldelig adferd hos dem som drikker øl, men ikke hos dem som inhalerer eller spiser cannabis?

Det er nyttesløst å få et slikt budskap igjennom, for når det kommer til cannabis, så er korrelasjon aldri kausalitet. Det er hele budskapet som ligger implisitt i «korrelasjon er ikke kausalitet»-argumentet, funnet opp og perfeksjonert av tobakksindustrien da en myriade av studier som viste korrelasjon mellom tobakk og kreft/hjerteinfarkt/slag begynte å komme til overflaten.

Foreligger det korrelasjon mellom et psykoaktivt stoff som cannabis på den ene siden, som man vet gir kortsiktige psykoser, og langsiktige psykoser (samt diverse negative mentale effekter) på den andre, blir også dette som en ideologisk ryggmargsrefleks bortfeid med at korrelasjon ikke er kausalitet, selv om all rasjonalitet bør tilsi at det nettopp er det i dette tilfellet.

Særlig med tanke på at det psykoaktive stoffet også både samvarierer med tilbakefall til mentale lidelser, og med forverring av symptomer blant dem som allerede har slike lidelser.

Kanskje på tide å påminne om at korrelasjon ikke nødvendigvis betyr fravær av kausalitet, og at det er en forutsetning for det.

2) Lover som undertrykkende og totalitære

Liberalistene snakker hele tiden om at narkotika må behandles som et helseproblem. Ikke fordi noen avviser at dette er tilfellet, men fordi liberalistene avviser at det også bør behandles som et moralsk eller rettslig problem.

Hvorfor selv bruken av stoffer som angivelig er myke og harmløse må behandles som et helseproblem, er foreløpig ikke helt klart. Skyldtes ikke alle problemer korrelert med cannabis og LSD omvendt kausalitet? Var ikke skadeopplysningene bare skremselspropaganda?

Liberalistene påminner til stadighet om at alkoholforbudet i USA var en fiasko. Det er helt riktig. Å bruke loven mot tilbudssiden alene, samtidig som besittelse er avkriminalisert på føderalt nivå, er ingen oppskrift på suksess.

Loven er dessuten ikke tilstrekkelig om den kulturelle kampen uansett er tapt, slik som definitivt var tilfellet med alkohol på tiden. Det moralske og kulturelle argumentet har bestandig vært mye viktigere enn argumentet om juridisk status. Det betyr ikke at loven ikke har noen effekt – selv det amatørmessige forsøket på et alkoholforbud i USA halverte etterspørselen – men at den overhodet ikke er tilstrekkelig.

Så kan man stille følgende retoriske spørsmål: Var ikke liberaliseringstilnærmingen en enda større fiasko når det kom til å hindre alkoholproblemer?

Svaret får man selvsagt ved å besøke et hvilket som helst bysentra i den vestlige verden natt til søndag. Der har man «løsningen» liberalistene anbefaler for også alle andre rusmidler.

3) Moralske normer som stigmatiserende

Det er ifølge moderne liberalister akseptabelt å bruke narkotika, fordi vi kan gjøre absolutt hva som helst vi lyster med vår egen kropp, uavhengig av skaden dette skulle påføre menneskene rundt oss eller samfunnet som helhet (noe som står i meget sterk kontrast til skadeprinsippet til en klassisk liberaler som John Stuart Mill).

Ingen konsekvensialistiske argumenter i verden mot narkotika er av relevans, får man høre, fordi konsekvensene av fjellklatring, hesteridning, eller å vandre nedover gaten under bygninger med takstein, også er potensielt fatale (en argumentasjonsrekke ingen moralsk norm eller lov i eksistens kunne ha overlevd).

Vi har videre tillatt de negative konsekvensene av alkohol, så derfor må vi visstnok også akseptere de negative konsekvensene av alt annet for å være konsistente.

Dette er hva vi kan kalle en konsistensfeilslutning: Å normalisere alle stoffer eller ingen, er ikke de to eneste logisk koherente posisjonene, like lite som at å intervenere i samtlige land eller ingen er de to eneste logisk koherente posisjonene den neste amerikanske presidenten står overfor.

En slik holdning avviser visdommen til Aristoteles om at det finnes en gylden middelvei. Et platonisk samfunn som Saudi-Arabia, der ingenting er tillatt, er ikke særlig hyggelig å leve i. Et nietzscheansk samfunn, der absolutt er tillatt, uavhengig av de negative konsekvensene dette har for samfunnet, er hverken hyggelig å leve i eller bærekraftig.

En rettferdig, god samfunnsforfatning søker å finne en balansegang mellom ytterpunktene. Et slikt syn er innen et tema som dette i overensstemmelse med prinsippet om avtagende grensenytte, hentet fra økonomisk og utilitaristisk teori:

Med alkohol har vi allerede dekket det meste av det rommet med fordeler som rusmidler gir (oppstemthet, utadventhet, stressreduksjon etc.). Stoffer som kommer på toppen av dette, vil ikke fylle de deler av dette rommet som allerede er fylt – fordelene er der jo allerede – men alle negative konsekvenser vil derimot komme i tillegg.

Det er særlig sant for stoffer som har en annen skadeeffekt enn alkohol. Hvor alkohol har store negative følger for den somatiske helsen, har stoffer som LSD og cannabis større negative følger mentalt og psykiatrisk (med de massive samfunnsmessige implikasjonene dette vil ha, særlig med tanke på at den aktive ingrediensen i cannabis, THC, kan virke i opptil flere uker etter konsumpsjon). Å bruke flere rusmidler samtidig slår selvsagt også mye verre ut på alle indikatorer, enten disse er av samfunnsmessig eller helsemessig art.

Det er derfor ikke det minste inkonsistent å hevde at vi har mer enn nok med de negative (og de positive) konsekvensene av alkohol i samfunnet, og sette en tydelig grense der. Det er tvert imot fullstendig rasjonelt i et lykkemaksimerende perspektiv.

Avsluttende tanker

Den mest dødelige strategien liberalistene har, er å plante defaitisme i folks hjerter og sinn:

Rusmidler er angivelig en helt ustoppelig kraft, som etter sigende ikke kan hindres av hverken lov, moral, tradisjon eller kultur. Derfor er den mest hensiktsmessige responsen til utfordringer vedrørende narkotika å fjerne alle tegn til motstand mot narkotika i kulturen.

Gi opp kampen, og alt vil gå seg til.

Dette er åpenlyst problematisk. Det er ikke det kristenkonservative miljøet rundt Partiet De Kristne som presser opp bruksratene av LSD (det foreligger ingen bevis for at «lykkepillen Jesus» er et gateway-stoff). Det er heller ikke i de muslimske landene at hundretusener drikker seg til døde. Vennligst se på følgende verdenskart (fra en artikkel i Daily Mail) av alkoholkonsumpsjon per innbygger i 2014 og tenk:

article-2626399-1DCC0A1F00000578-702_634x348

Der vestlige land tidligere ikke hadde vanskeligheter med narkotika i nevneverdig grad, har den kulturelle revolusjonen, samt den moderne liberale bevegelsen, tatt oss et godt stykke på vei mot en normalisering av dem.

Veksten av overdosedødsfall av heroin økte eksempelvis proporsjonalt (og dermed eksponensielt) i New York med styrken til den kulturelle revolusjonen (kilde). Ettersom de liberale holdninger er blitt mer utbredt i samfunnet vårt, har den eksponensielt økende trenden i USA av overdoser generelt vedvart siden den tid (kilde).

Rusmidler var aldri en ustoppelig kraft, det har hele tiden vært et valg vi har stått overfor.

Bare ikke skyld på konservative som motarbeider normaliseringen av en serie nye rusmidler på toppen av de vi allerede har når konsekvensene av dem begynner å manifestere seg – i ditt eget liv, i livene til noen du er glad i, i samfunnet for øvrig.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629