Tverrpolitisk enighet om å omdirigere bistandspenger til asylutgifter, skriver Aftenposten.

Det konservative argumentet om at pengene kan hjelpe betydelig flere gjennom bistand, er hele tiden blitt møtt med påstanden om at vi uansett kan gjøre begge deler.

Jeg siterer fra en artikkel jeg skrev like etter en TV-opptreden sist måned:

Hvordan vi kunne ha hjulpet 208.000 mennesker i Midtøsten for de samme ressursene som vi tar imot 8000 i Norge med, ble godtatt av kommentatoren fra Civita, som deretter påpekte at vi uansett kunne gjøre “begge deler” (uten noe tilhørende logisk argument). Noe av det første jeg lærte i statsvitenskap, er at politikk handler om fordeling av knappe goder. Hva er det med konsepter som “prioritering”, “begrenset pengesekk”, “kostnadseffektivitet” som ikke er forstått?

Nå har virkeligheten sprengt opp i ansiktet på dem, enda en gang. Hvor trodde de egentlig at pengene skulle komme fra?

(Den europeiske elitens ovetroiske forhold til økonomi er ikke noe nytt. Ingen vits i å behandle den nasjonale økonomien som en husholdning, insisterte de, inntil alle var oversvømmet i gjeld.)

Dette er ikke det eneste konservative standpunkt som er blitt bevist riktig i 2015. En knippe andre prediksjoner som beklageligvis har vist seg å stemme (og nå forholder vi oss altså bare til i år):

ANNONSE

– Alle de demografiske utsiktene før flyktningekrisen, som tok utgangspunkt i at innvandringen på magisk vis ville gå ned, kom som vanlig til å undervurdere innvandringsmassen.

– Konfliktnivået i samfunnet ville øke som følge av masseinnvandringen.

– Flere ville komme siden man ikke besluttet å sende båtene tilbake i Middelhavet, og flere mennesker ville drukne.

– Majoriteten ville vise seg å være økonomiske migranter, ikke flyktninger fra Syria. Det ble stadig hevdet at vi degraderte reelle flyktninger til økonomiske migranter med en slik retorikk, men sist måned bekreftet EU at kun 1 av 5 av de som kommer faktisk er fra Syria.

– IS har infiltrert flyktningebåtene, offentliggjorde EU i juli. Dette ble konservative kalt konspiratoriske for i månedsvis.

– Flyktningene ville ikke vise særlig respekt for de europeiske vertsnasjoner, ei heller vise vilje til å la seg assimilere i vestlig kultur, men heller fremsette krav.

– Den uansvarlige svenske innvandringsliberalismen ville på et eller annet punkt få spillovereffekter for sine naboland.

La oss ikke engang gå inn på utenrikspolitikken.

Hva er det den andre siden av argumentet noen sinne egentlig har klart å predikere? Baserer de sin politikk på annet enn den moralistiske feilslutningen?

Vi venter fremdeles spent på barn av regnbuen, på at den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen vil betale mer inn i systemet enn de tar ut, på at ytre høyre forsvinner over natten som de «protestpartiene» de var fremfor å fosse ytterligere fram, på at muslimene vil sekulariseres heller enn å bli mer religiøst fundamentalistiske for hver generasjon.

Før het det at konservative var konspirasjonsteoretikere for å hevde at etniske nordmenn ville komme i minoritet i hovedstaten. Så kalte man konservative konspiratoriske for å hevde at etniske nordmenn ville komme i minoritet på landsbasis i stedet. Nå kaller man konservative konspiratoriske – ikke fordi man lenger benekter at noe av dette vil skje – men fordi en mener at konservative tror det vil skje for tidlig.

Når skal den andre siden be om unnskyldning, og anerkjenne at de tok feil? Når skal de bevise at de er så åpensinnede som de hele tiden erklærer, hvilket forutsetter at man bytter meninger i lys av ny informasjon?

Hold ikke pusten: Ideologer forholder seg ikke til empiri, de vet allerede veien til himmelen. Å referere til fakta som ødelegger idyllen deres, tolkes dithen at du ikke ønsker deg til denne himmelen. Derfor må du ha slette motiver. Siden du har slette motiver, må du være ondskapsfull. Siden du er ondskapsfull, føler de at de må avsløre deg gjennom karakterangrep (derav «rasist, homofob, misogyn»-vokabularet).

Konservatismen har på den annen side predikasjonskraft, fordi den er pragmatisk, ikke ideologisk.

Neste predikasjon, basert på observasjoner av den liberale mentalitet innen øvrige stridstemaer – fra narkotika til uønsket graviditet – er at det er de av oss som korrekt advarer mot de negative konsekvensene som vil ende opp med å få skylden for dem, og ikke de som faktisk fatter alle de dårlige beslutningene.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629