Et bilde kan som kjent si mer enn tusen ord. Det kan også gjøre ord tomme. Hvordan endte vi her?

druknet-guttebarn-bodrum-tyrkia

I perioden april-mars i 2011 kom en rekke grusomme bilder ut av Libya.

Gaddafi, en hensynsløs diktator, bombet sitt eget folk. Den humanitære lobbyen, bestående av de samme partiene og journalistene som i dag kjører hardt på den tragiske skjebnen til tre år gamle Aylan Kurdi (bildet), insisterte på bakgrunn av de forferdelige TV-bildene som kom inn i deres stuer om at noe måtte gjøres.

Noen av oss var skeptiske til dette på tidspunktet. Å føre utenrikspolitikk på bakgrunn av hva slags følelser som trigges av å se på TV-skjermer, er innen statsvitenskapen og medieforskningen kjent som «CNN-effekten». Katastrofale hendelser, som eksempelvis slaget om Mogadishu i 1993, har avstedkommet fra denne.

Visste vi hvem opprørerne var (de viste seg med tiden å være dominert av islamister)? Hadde man tenkt nøye nok gjennom konsekvensene og mulige ringvirkninger for regionen?

Villigheten til å ta debatten på rasjonelle fremfor emosjonelle vilkår var imidlertid – da som nå – ikke særlig tilstedeværende. De som ikke støttet opp om intervensjonslinjen ble raskt avskrevet som kyniske og hjerteløse.

ANNONSE

Konsekvensene av den påfølgende humanitære inngripenen var, som vi nå vet, at Libya ble redusert til en mislykket stat. Som en direkte spillovereffekt av dette ble ansatte ved Statoil-anlegget i In Amenas i Algerie utsatt for en rystende massakre, og nordlige Mali kastet ut i en skrekkinngytende borgerkrig. Libyas grenser ble lagt vidåpne, og landet svøpt til en afrikansk korridor mot Middelhavet.

Enda viktigere: Det ble sendt ut et kraftig signal til de (til da) fredelige demonstrantene i Syria om at dersom man eskalerte til borgerkrig, så ville NATO etter alt å dømme stå klare til å påta seg rollen som deres luftvåpen.

Historien fortsetter

Nye bilder finner så fram til overflaten, denne gang av horder med afrikanske økonomiske migranter som har tatt seg gjennom korridoren i Libya, og flyktningestrømmer fra (blant annet) det krigsherjede Syria. Hjertet hamrer igjen hos de humanitære: Noe må gjøres!

Svaret i denne omgang blir å motarbeide en velfungerende ytre grensekontroll i EU. De som forsøker å ta seg over Middelhavet skal ikke nektes tilgang og returneres, men registreres og få sine søknader behandlet. Mengden med migranter tiltar naturligvis kraftig.

De av oss som advarer mot konsekvensene, og dessuten viser til hvordan Australia gikk fra 1.200 druknede båtmigranter til 0 umiddelbart etter å ha skjerpet sin suverenitetshevdelse i desember 2013 (se her), blir ikke lyttet til. Opprørt pekes det på bildene av folkestrømmene. Hvor er medmenneskeligheten? Finnes det ikke hjerterom?

Aylans familie har bodd i Tyrkia i tre år, et moderne land som det er trygt å oppholde seg i. Takket være de humanitæres underminering av en effektiv grensekontroll, lyses dog sjøveien derfra til EUs yttergrenser opp som et alternativ. Guttens familie fristes av det rikere Vest-Europa. Ingen kan klandre dem for det.

Familien drukner på vei fra Tyrkia til Hellas som resultat. Liket av den vesle kroppen til Aylan skylles opp på land. Det hjerteskjærende fotografiet knipses.

Inhumane utilitarister

Nå er vi her altså igjen. Et hinsides forferdelig bilde, de humanitæres følelser i full sving, noe må gjøres-retorikken.

Når mediene appellerer til følelser fremfor fornuften, burde alarmklokkene ringe. Da bedriver de ikke lenger informasjonsformidling, men propaganda. Hva man føler når man ser på et bilde kan ikke være utgangspunkt for den offentlige diskursen. Det er det saklig, opplysende debatt med fokus på årsakssammenhenger som må være.

Omsider er fasiten blitt å omgjøre Europa til et grenseløst kontinent. Da fungerer man ikke lenger som stater, i den klassiske betydningen av begrepet. Dit har alt føleriet ledet. Vest-europeiske politikere og journalister reagerer med vantro på at ungarske myndigheter i det hele tatt bruker tid på å registrerere menneskene som strømmer gjennom landet deres. I virkeligheten er det de selv som har fullstendig mistet forstanden.

Konservative her hjemme (det begynner å bli en smule frustrerende, la oss ikke legge lokk på det) advarer enda en gang mot tenkelige negative utfall. Det er etter alt å dømme ikke bare mennesker fra Syria som kunne ha sett for seg en framtid i Vest-Europa (en betydelig andel av de som er på vei kommer fra land som ikke er krigsrammet), og tidligere oppmykninger har beviselig kun bidratt til å forverre situasjonen.

Kan hvem som helst ta seg over grensen til EU uten engang å bli registrert, hvor mange vil da komme? For å ikke nevne hvem? Kapasiteten til sikkerhetstjenestene er allerede sprengt. De klarer ikke holde tritt med den islamistiske terrortrusselen. Det som nylig utspilte seg på toget mellom Amsterdam og Paris er et vitnesbyrd på at hodet allerede er under vann.

Den europeiske union sitter på etterretningsinformasjon om at målrettede IS-grupper er på vei inn i Europa over Middelhavet, meldte Daily Mail i juli (nok et poeng konservative fikk rett, men som vi ble kalt hysteriske og konspiratoriske for, i likhet med alle korrekte advarsler om demografisk utvikling). Midt i denne prekære situasjonen skal 800.000 – som man ikke har oversikten over hvem er – tas imot av Tyskland på svært kort tid.

Holocaust

I Øst-Europa er man tydelig bekymret. Man forstår der alvoret i krisen. Ungarns statsminister Viktor Orbán snakker om at det kristne Europa er truet. En hører lignende uttalelser fra toppolitikere i de baltiske stater, Serbia, Polen, Tsjekkia. I Slovakia vil man kun ta imot kristne flyktninger. I Vest-Europa fremstår slike kommentarer som kvalmende. Bør de gjøre det?

I Midtøsten pågår et holocaust mot de kristne (en kontekst som er skremmende underspilt i norsk presse). I 1900 var 25 prosent av befolkningen i regionen kristne, i år 2000 var det under 5 prosent igjen, i dag er de nesten utryddet.

Mosul i Irak har huset kristne i 1900 år. I 2014 ble den siste kristne drept i byen. Is This the End of Christianity in the Middle East? er en overskrift i The New York Times fra juli.

Den muslimske majoritetsbefolkningen som har utslettet kristendommen i Midtøsten skyller nå inn over våre ikke-eksisterende landegrenser – hvor de spiller på menneskerettighetsstrengene for å etablere islam i skolene, butikkene, svømmehallene, rettsalene (for å kriminalisere dem av oss som kritiserer ideologien) – mens tusenvis av dem reiser omvendt vei for å ta del i nedslaktingene.

Barna til mange av de som kommer vil – og dette har vi vært gjennom før – måtte gå gjennom anti-radikaliseringsprogram for å ikke drepe oss, som om dette var den mest naturlige ting. Måten tusenvis av muslimer hedret København-terroristen på under hans begravelse (dette var de som åpent våget å vise sin støtte), tyder på et økt fotfeste.

De vet at den eneste reaksjonen som vil komme fra den vestlige eliten etter islamistiske terrorangrep, er flere debatter om man nå bør ta steget med å kriminalisere karikaturtegninger, og om ikke konservative europeere bidrar til en farlig polarisering med sin kritikk av islam.

Mens alt dette foregår, går vestlige ledere mye lengre enn å frifinne islam. De beskriver den som en vakker og fredfull religion, og tilrettelegger våre samfunn i høy grad for dets inntog – selv på områder der grunnleggende verdier kolliderer. Det er ikke å inngå kompromisser når man ikke får noe tilbake – det er å underkaste seg (og islam betyr jo, passende nok, «underkastelse»).

Balkanisering

Før den siste utviklingen, som signaliserer et skifte fra masseinnvandring til folkevandring totalt uhindret av grenser, kalkulerte SSB at Oslo ville få en tilvekst av 120.000 afrikanere og asiatere innen 2030. Det er med andre ord trygt å anta at man går mot en malmøfisering (om ikke noe verre) av hovedstaten.

(Document skriver mye om Malmø, nettopp fordi det er et utstillingsvindu for vår egen demografiske framtid – og ikke et veldig oppmuntrende et som sådan.)

Det betimelige spørsmålet blir da: Hva vil skje etter malmøfiseringen? Balkanisering? Libanisering?

Konservative kritiseres i mange sammenhenger for sine dystopier på innvandringsområdet. Det er å begå en moralistisk feilslutning. At fremtidsutsiktene som foreskrives er dystre, gjør dem ikke automatisk uriktige. De som advarer mot global oppvarming farer med enda større dystopier. Tilbakeviser det klimaforskningen?

Jeg har ved tidligere anledninger vist til komparative studier, som indikerer en sterkt økt risiko for intern konflikt ved den demografiske situasjonen som vi nå står overfor, og ikke minst til et meget bredt spekter av historiske erfaringer som sier noe om hva som kan skje når grensene ikke lenger følger etniske linjer.

Alle argumenter forankret i empirien faller imidlertid for døve ører.

Utopiet er tilbake

Motforestillinger til det nye århundrets utopiske prosjekt møtes ikke med motargumenter, men med formynderi, fordømmelse og merkelapper. De som fremmer dem kalles automatisk for rasister, fascister, nazister, fremmedfiendtlige, xenofober, nettroll, ekstremister, inhumane, egoister, korsfarere, islamofober.

(Red. har tidligere vært inne på at hvis man introduserer ordet «islamofob», så må man også gjøre det samme med dets motstykke – «islamofil». Undertegnedes holdning er at de islamofile, som tar parti med islamsk kultur mot tradisjonell europeisk der uenighet oppstår, for eksempel når det kommer til ytringsfrihet og blasfemi, kjønnssegregering i svømmehaller, halalslakt, kristendommens plass i religionsundervisningen etc., de facto har byttet sivilisasjonstilhørighet.)

Hva som utspiller seg i den norske offentligheten i disse dager kan ikke lenger kalles en debatt. En debatt forutsetter en argument/motargument-form. De siste ukene har diskursen tatt en langt mer manikeistisk, kvasireligiøs vri. Det er De Gode mot De Onde. Et spørsmål om troende mot kjettere. Men å vise fram bilder av døde barn, og med dette forlange at vi skal gi fra oss våre land, har ikke noe med godhet å gjøre. Tvert imot. Det er emosjonell utpressing.

Et slikt samfunnsklima kan over tid virke polariserende. Stemningen er allerede svært trykket i hjertet av Europa. Merkel har den siste uken ikke kunnet bevege seg rundt i tyske byer uten å bli møtt av rasende menneskemengder som roper «folkeforræder» etter henne. I Øst-Tyskland kastet det også steiner på busser med migranter, og man går også løs på asylmottak.

Hvordan behandler man egentlig en «folkeforræder» (eller en «rasist» eller «fascist» for den slags skyld)? Ikke særlig godt. Den slags terminologi må man slå fra seg, om man ønsker å holde toget på skinnene.

All makt i denne sal?

Det har lenge pågått en massiv forskyvning av beslutningsmyndighet fra nasjonalt til overnasjonalt nivå. Nasjonale domstoler tilsidesettes, parlamentene underordnes. Når selv ikke den tillatte størrelsen på agurker og tomater lenger kan påvirkes gjennom stemmeseddelen, vokser frustasjonen blant borgerne.

Mange sitter rett og slett igjen med følelsen av at de ikke lenger lever i et demokrati.

På meningsmålingene har innvandring – temaet med mest distanse mellom styrende og styrte – for lenge siden seilt opp som den desiderte fremste bekymringen til befolkningene i Vest-Europa. Veksten til ytre høyre fløy i Europa fortsetter med uforminsket styrke. Siste nytt er at Sverigedemokraterna har bikket 20-tallet, mens Le Pen ville vært president i Frankrike i dag om hun møtte Hollande til duell.

Hva gjør eliten for å akkomodere for alt dette? De skrur opp tempoet. Skjerper ensrettingen, marginaliserer og isolerer politiske motkrefter i enda større grad. Og dette mens den finansielle krisen og arbeidsledighetskrisen enda ikke har lagt seg.

Skjønner de selv hva de holder på med?

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629