libya.drowned

Menneskene er globalisert, økonomien er globalisert, men ikke narrativet, ikke fortellingen som binder sammen det som skjer. Det lyder kanskje underlig, for hvis det er noe som særpreger globaliseringen så er det kommunikasjon.

Men kommunikasjon er ikke fortelling. Narrativ er noe annet enn en hipt litterært ord som har beveget seg over i spin-doktorverdenen.

Jeg snakker om det som gir mening, og mening kan bare finnes hvis man forstår sammenhenger.

Men hvis de som kommuniserer velger ikke å forstå, ikke å stille de ubehagelige spørsmålene, vil forståelsen glippe og med den meningen.

Et konkret eksempel. Dagens Næringsliv kommenterer på lederplass redningsskipet “Siem Pilot”s innsats utenfor kysten av Libya. Onsdag tok de opp 1.000. Siden juni 2015 har mannskapet reddet utrolige 19.000 mennesker.

Men nå ser de en urovekkende trend:

Styrkesjef Pål Erik Teigen på «Siem Pilot» sier til Dagbladet at svært mange av migrantene nå kommer i gummibåter som aldri kan nå Europa. Bakmennene satser på at handelsfartøyer eller skip fra EUs «Operasjon Triton» skal plukke dem opp.

Dette har vi visst lenge. “Bransjen” tar ingen menneskelige hensyn, dvs den spekulerer i at andre gjør det. Hvordan har europeiske land tenkt å svare på det? De har ikke noe svar.

ANNONSE

Det har heller ikke Dagens Næringsliv:

EU har tatt nye initiativer. Den parallelle «Operasjon Sofia», som skal bekjempe menneskesmuglingen, skal videreføres. Kystvakten i den skjøre libyske staten skal få opplæring.

Norske myndigheter bør følge utviklingen tett.

Hvis en velment innsats for å redde liv fører til at flere dør, bør vår humanitære hjelp leveres på andre måter.

“Norske myndigheter bør følge utviklingen tett”? Den var god. Det vil sikkert hjelpe. Hva er det vi skal følge med på? At strømmen er endeløs?

Samtidig kommer det store flertallet av dem som nå legger ut på reisen, fra ulike afrikanske land, ikke fra krigsområdene i Midtøsten. Få har krav på beskyttelse etter internasjonal lov. Samtidig er det, slik norske myndigheter har erfart, svært vanskelig å returnere folk til mange afrikanske land.

Avisen har bedt om og fått tallene for omsetning og lønnsomhet i driften av asylmottak.

UDI har etter forespørsel fra Dagens Næringsliv utarbeidet listen som gir den komplette oversikten over hvor mye landets største operatører av asylmottak har fått utbetalt siden flyktningkrisen startet.

Den nye oversikten fra UDI viser at seks aktører har fått en dominerende posisjon i det norske asylmarkedet med 2,5 milliarder kroner i samlede utbetalinger på bare halvannet år – i 2015 og hittil i 2016. Ser man ikke bare på de seks store, men på samtlige operatører av mottak siden 1. januar ifjor, har UDI har utbetalt nærmere fem milliarder kroner til operatører av mottak i perioden.

Det går jo strålende. For Hero Norge as, som siden i fjor har mottatt nærmere 1,5 milliard av UDI. Med trafikken over Middelhavet og de demografiske utsiktene for Afrika, vil veksten fortsette til himmels.

Alle forstår at det ikke kan fortsette. Men ingen kan eller vil trekke i bremsen. De vet ikke hvor den er. For bremsen vil utløse handlinger som går ut over noen, og det er det ingen som orker å se på: Hverken regjeringen, Dagens Næringsliv, UDI, eller  Norges Rederforbund. Hero Norge as spør vi ikke.

Alt DNs lederskribent får seg til å si er at “vi bør følge med på utviklingen”. Den kan bli spennende.

Denne lammelsen er beskrivende, ikke bare for landet langt mot nord, men for hele EU. De har ingen problem med å tyne grekerne, men de klarer ikke gripe inn overfor en trafikk som truer med å destabilisere Europa.

Gjelder det ikke deres eget kontinent og deres egne omgivelser?

Uforstanden synes ubegripelig. Når den bare fortsetter tror jeg det har å gjøre med et tap av mening og en manglende vilje og etterhvert evne til å se sammenhenger. Selv der hvor de er opplagte.

Hver eneste dag virvler det nyheter forbi som åpenbart har sammenheng, men de behandles som løsrevne.

I stedet pumpes de humanitære muskler og fortellingene om de onde og de gode. Uavlatelig. Bildene av båter, og katastrofen av de kantrede og druknede.

Hva som skjer inne i Libya ønsker “vi” ikke å vite noe særlig om.

Men mye tyder på at vi må og bør, når “Libya” kommer til oss.

 

libya.drowned
Hva vi velger å se. Vi vil ikke se likene som skyller i land på libyske strender. Vi liker ikke å bli påminnet om “omkostningene”, men klynger oss til forestillingen om at vi gjør så godt vi kan. Det hjelper bare ikke. Så lenge vi er passive mottakere vil trafikken bare fortsette og vi definerer vår menneskelighet slik at vi ikke har noe valg.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629