Kommentar

Redningsoperasjonene i Middelhavet var det offisielle Norges kollektive innsats, det ser man av hvem som var involvert. Her fra medaljeutdeling til mannskapet på Siem Pilot og Peter Henry von Koss. Fra venstre assisterende politidirektør Vidar Refvik, Kripos’ sjef Ketil Haukaas og kontreadmiral i Sjøforsvaret Nils-Andreas Stensønes . Akershus festning 26 november 2016.. Foto: Fredrik Varfjell/NTB scanpix

Norske skip transporterte ca. 60.000 migranter over Middelhavet mellom 2015 og 2017, i følge Justisdepartementet. Det er dobbelt så mange som EU har klart å omfordele så langt, skriver Asle Toje i Morgenbladet (bak mur).

Det norske bidraget kostet over en kvart milliard kroner. Denne prisen, som skatteyterne v/den norske staten betalte til rederiet Siem Offshore, var en rate som var vesentlig høyere enn den rederiet ellers ville oppnådd i markedet.

En del av konsekvensene av denne skipsbefordringen var blant annet at Italia ble sittende med ansvaret for et stort antall migranter. Italienerne stemte deretter frem høyrepartier til regjeringsmakt slik at landet igjen kunne ta bedre kontroll over egne grenser, skriver Toje.

Han spør seg videre hvordan den norske aktivismen var mulig:

Vi kjenner alle folk som gikk av skaftet i 2015, slike som mente at alle som kom i båt måtte bosettes, helst i Norge. De snakket mye og misvisende om «dugnad». Mange har, i det stille, endret mening siden da.

Det er – i dag – takk og pris flere og flere som tør å snakke åpent om dette, og stille seg samme spørsmål som Toje: Hvorfor har så få behov for å forklare hvordan de kan snu i et spørsmål de for kun kort tid siden mente var en moralsk lakmustest?

Toje mener det er all grunn til å granske håndteringen av krisen. Vi trenger å komme til bunns og få klarhet i hvordan Norge kunne sette seg i en situasjon der man åpnet noe som lignet en transportrute over Middelhavet, som igjen la til rette for menneskesmugling av grunnløse asylsøkere og økonomiske migranter i industriell skala.

Krig og konflikt i Midt-Østen eller Nord-Afrika er ikke noe nytt. Det som var nytt i 2015 var

en elitekonsensus om at flyktningene skulle transporteres nord til Europa. Det var ikke gjennomtenkt, det var ikke bærekraftig, det var en «NGO-ifisering» av utenrikspolitikken.

En oppsiktsvekkende dom fra Menneskerettighetsdomstolen I Strasbourg i 2012 (Hirsi-dommen), gikk i grove trekk ut på at Italias praksis med å returnere migranter, som ble plukket opp til sjøs for deretter å bli returnert til avreisepunktet, var ulovlig.

Domstolens aktivisme medførte at det å bli reddet i Middelhavet ga rett til å søke asyl i Europa. Britene advarte mot denne moralske faren ved å legge til rette for dette, men ble ikke lyttet til. Tallene båtmigranter doblet seg seg, år for år, fra 2012 til 2015. Etterspørselen etter redning oversteg tilbudet og drukningstallene økte og økte. Professor Paul Collier har påpekt det umoralske i å skape inntrykk av at alle som kan komme seg i en båt kunne få et liv i Europa.

EU svarte med Operasjon Triton der altså Siem Pilot, en diger båt mer egnet til å ferge enn redde, inngikk. Toje har ikke lykkes å få klarhet i hvem det var som foreslo å sende et skip som var overdimensjonert, også økonomisk, for oppdraget. Det er fremdeles et åpent spørsmål om – og i hvilken grad – den norske stat hadde vurdert de juridiske, politiske og moralske implikasjonene ved å opptre som en NGO.

I og med at det er blitt vanligere å bruke offentlige utredninger for å ettergå statens og utenrikspolitiske veivalg, mener Toje det er berettiget å holde makten til ansvar. Hvilke motiver hadde myndighetene? Hvilke prosedyrer ble fulgt og vurderinger gjort? Erna Solbergs uttalelse fra 2015 om at «vi gjør dette både for å redde liv og for å bidra til å passe på yttergrensene i Schengen» henger ikke på greip. Men når ble hun sist spurt om logikken i og konsekvensene av det utsagnet?

En granskning [av Siem Pilot-affæren] bør spørre om et system hvor beslutningsprosessen er tåkete, ikke-statlige aktører har VIP-tilgang og mediene er ukritiske til alt som selges som idealisme. Altså et system som er i overkant åpent for manipulasjon.

Året 2015 endret europeisk poltikk som 1968. Årstallet er blitt et før/etter. Norge, og Europa for den saks skyld, har ikke råd til å la emosjonene ta overhånd i slike situasjoner, og under dekke av gode intensjoner løpe i blinde uten å ta konsekvensene av sine handlinger.

 

Kjøp Oriana Fallacis bok her