Kommentar

Torsdag kveld var det de hardeste kampene i Tripoli siden Gaddaffi ble styrtet i 2011. Storhotellet Radisson kom i skuddlinjen mellom rivaliserende militser, og gjestene måtte i kjelleren. Ingen av disse ble drept, men hos naboene over havet begynte alarmklokkene – mange vil si ‘endelig’ – å ringe.

 

 

“Libya is absolutely out of control”

At det er nettopp Emma Bonino og italienerne som kommer med denne advarselen er ikke så merkelig. Italia har basert mye av sine tilførsler på olje og gass fra Libya, men etter at oljearbeidere og ikke minst de som skulle passe på oljeinstallasjonene begynte å streike i sommer, har Libyas olje- og gassproduksjon tørket inn til en under en tiendedel av førkrigsnivået på 1,6 millioner fat/dag. Senest denne uken stengte amazigher i det vestlige Libya – i det minste delvis – en gassterminal som eksporterer gass til Italia.

Men det er så langt fra bare militsoppgjørene i Tripoli og trusselen om stopp av olje- og gassleveranser som har fått Bonino til å komme med denne alvorlige karakteristikken.

Skriften på veggen

Etter 42 år med Gaddafis eneveldige styre, der han på Machiavellisk vis spilte klaner og regioner ut mot hverandre, åpnet det seg en Pandoras eske av problemer da NATO hjalp opprørerne til makten.

Landet avholdt valg i juli 2012, og den største overraskelsen var at ikke det muslimske brorskapet vant flertall i nasjonalkongressen. Valget fikk ingen klar vinner men, etter noen uker med parlamentarisk tautrekking, ble menneskeretts-juristen Ali Zeidan – med eksilopphold i Tyskland og Sveits –  valgt til landets første demokratiske statsminister. Til å begynne med virket det som om han – mot alle odds – skulle klare å forene landets mange klaner og nesten like mange militser. I mai i år hadde olje- og gassproduksjonen nesten kommet tilbake til førkrigsnivå, men da begynte også de interne splittelsene å melde seg for fullt.

Titusener av unge menn med våpen, mange ennå i tenårene, så med forundring og raseri på at forandringene uteble. Vel fikk de tilgang på internett, billige biler og finere klær, men hvor ble det av jobbene? Lenge ble de holdt i sjakk av at den libyske staten betalte lønningene deres – via deres mektige militsledere – men i mai tvang de – med våpen i hånd – nasjonalforsamlingen til å vedta en lov som utestengte alle som hadde hatt posisjoner i Gaddafis regime fra å innha offentige verv. «Isolasjonsloven», som den har blitt hetende, viste for en hel verden at makten ikke lå i de folkevalgtes hender. Det vil si at det var ikke bare verden som forssto at makthaverne var tannløse. Lovens tilblivelse og makthavernes avmakt la grunnen for et fyrverkeri av krav fra klaner, regioner, militser og yrkesorganisasjoner.

Streikene blant sikkerhetsvaktene i oljesektoren spredde seg med lynets fart, og olje-eksporten falt fra nærmere 1,6 mill fat/dag til under 100.000 fat/dag, og med det tapte den libyske stat oppimot en millard NOK/dag. I september var det tegn til at forhandlingene og en lønnsøkning på opptil 75% gjorde susen, men per dato er eksporten igjen nede på vel 100.000 fat/dag.

Et tap på oppimot 100 mrd NOK er selvsagt katastrofalt for et land som skal bygges opp fra grunnen. Selv om staten har penger på bok, har all usikkerheten nå fått følger for Libyas kredittverdighet, slik at blant annet importen av hvete står i fare for å stoppe opp.

Videre har de store nasjonale, infrastukturelle løftene forblitt løfter. Helsevesenet og skolene er i like elendig forfatning  som under Gaddafi. I departementene gjør korrupte embetsmenn gode penger på å fordele mindre kontrakter og prosjekte til sine venner i de forskjellige militsene, og Libya fremstår i dag som et land i fritt fall.

Skriften på veggen ble om mulig enda tydeligere, da statsminister Ali Zeidan ble bortført fra luksushotellet han bor på 10. oktober. Kidnapperne kom fra militsen kalt Libyan Revolutionaries Operations Room, en milits som er kjent for å ha sterke bånd til det muslimske brorskapet i Libya. De ble tvunget til å slippe ham løs senere samme dag, men har  denne uken vært innblandet i kampene i Tripoli. Det som trolig var et regelrett kuppforsøk, angivelig som en reaksjon på at libyske myndigheter godtok USAs kidnapping av Al-Qaida operatøren Anas al-Liby, aksellererte Libyas ferd mot fullt anarki.

 

Våpen av alle slag

Gaddafi var en av verdens største våpenhandlere, dvs -kjøpere, og etter hans fall har «alle» libyere fått seg håndvåpen. I libysk Sahara, et område minst seks ganger så stort som Norge, ligger enorme og i praksis helt ubevoktede ammunisjonslagre med forskjellige missiler, artillerigranater og annet snadder for grupperinger med forkjærlighet og bruk for tyngre våpen.

Som om dette ikke er ille nok, rettet russiske myndigheter denne uken en appell til FNs Sikkerhetråd om å gjøre noe med Gaddafis gamle lagre av «yellowcake» – som kan brukes til å lage såkalte dirty bombs.

I øst, den gamle provinsen Cyrenaica, høres oftere og oftere separatist-parolene, og per i dag er det to grupperinger som har utnevnt sine egne «regjeringer». Siden september er mer enn 100 militære og offentlige profiler drept i målrettede aksjoner, og selv om myndighetene i Tripoli senest i går sendte mer enn 1500 elitetropper ut på gatene i Benghazi, er fire mennesker drept det siste døgnet.

 

Så om Libyas unge revolusjonære har fått seg biler, og selv om bensinen bare koster latterlige 67 øre literen, har ikke friheten blitt slik de unge tenkte seg. Titusenkroners-spørsmålet er hva verden kan gjøre for å forhindre at også Libya disintegrerer helt. Flyktningestrømmene til Lampedusa og Sicilia kan nå uante høyder om Libya bryter helt sammen, noe også norske myndigheter bør interessere seg for, ellers kan det fort bli behov for enda flere asylmottak her nord.