Nytt

Søndag 12. juli undertegnet noen av de stridende partene i Libya en avtale om dannelse av en mulig samlingsregjering. EU og FN priser selvsagt avtalen som et skritt i riktig retning, men unnlater som vanlig å angi noen eksakt distanse for ørkenvandringen.

Avtalen har fått navnet Shkirat-avtalen, etter den marokkanske byen der forhandlingene ble gjennomført, dog ikke i ansikt-til-ansikt-møter, er fremforhandlet av FNs Spesialutsending for Libya, Bernardino León. Han er en spansk karrierediplomat som tidligere var EUs Spesialutsending for det sørlige Middelhav. Fire år etter Gaddafis fall, med god, norsk hjelp, skal det mer enn dialog til for å løse Libyas problemer.

Kartet under er dessverre en sterk forenkling av den komplett uoversiktelige situasjonen i det som en gang var landet Libya. For å begynne med de to mest sentrale aktørene:

libya.grafikk

I stedet for å bilegge stridighetene som hadde ridd landet som en mare siden Gaddafis fall i 2011, førte fjorårets valg til at godt væpnede militser med religiøse, regionale og forretningsmessige lojaliteter barket sammen i kamper om å vinne legitimitet, makt og ære. Det endte med at det nyvalgte Representantenes hus måtte søke tilflukt på en gammel, gresk cruisebåt i den østligste byen, Tobruk. Vestlige medier har ofte referert til denne todelingen som et skille mellom islamister (GNC) og mer vestlig-orienterte (HoR). Det er en grov overforenkling, nesten uten basis i virkeligheten. Den ellers meget kunnskapsrike forskeren og skribenten Brian McQuinn kommer med en nesten motsatt overforenkling:

«…as one commander pointed out when describing how religious the majority of the coalition is: “I would say most are less religiously conservative than the Republicans in the U.S. Congress.»

Nå finnes det så å si ikke lenger annet enn muslimer i Libya. De jødiske samfunnene fikk dødsstøtet med kongedømmets fall og Gaddafis inntog i 1969, og av de ca hundre tusen kristne som fantes i 2011, er det neppe mange titusener, om så mange, igjen. I virkelighetens verden er det libyske samfunnet gjennomsyret av en svært tradisjonstung symbiose av gamle stammetradisjoner og ortodoks islam. Ingen kommer noen vei uten å bekjenne sin muslimske tro i Libya, og det selv om «all verden» vet at du drikker og horer som den verste synder. Det er ikke for ingenting at Marokko i årevis har vært det nest mest populære reisemålet for libyske menn (Tunisia er nummer en)…

Grunnen til at mange vestlige medier holder fast ved denne overforenklingen er så nok så enkel som at GNC i Tripoli støttes av brorskapets parti og av den libyiske muftien. Men de støttes også av handelsmennene i Libyas kanskje viktigste by for tiden, Misrata. Denne byen var den byen som ble hardest rammet under krigen mot Gaddafi, omringet som den var, men det er også den byen som har flest revolusjonskrigere – ofte gutter langt ned i tenårene – og som senere også la under seg det meste av Tripoli, selvsagt først og fremst av økonomiske grunner. De er organisert i et vell av nærmest uavhengige «brigader», som oftest dannet på bakgrunn av klan- og/eller nabolags-tilhørighet. I november 2013 drepte en av disse Misrata-brigadene i Tripoli, seks eller sju lokale som demonstrerte mot disse «brigadenes» oppførsel. Italias utenriksminster, Emma Bonino, advarte da om at Libya var «ute av kontroll».

Nye og større større demonstrasjoner fulgte og et førtitallsmennesker ble drept i harde kamper, opprørere imellom. To dager senere ble alle Misrata-brigadene tvunget til å forlate Tripoli, og Bonino fikk enda mere rett. Initielt var det Misratas erkerivaler fra Zintan, smuglerbyen i fjellene nordvest for Tripoli som jublet høyest, men samarbeidet om transport av afrikanske migranter kan se ut til å ha fortsatt like ufortrødent.

Noen av Misratas sterke menn undertegnet Shkirat-avtalen, andre ikke. Også en av brorskapets menn undertegnet, men han ble øyeblikkelig fordømt av sine mer ortodokse (og fredselskende?) brødre i Tripoli. I sum så har altså León og FN fått til en avtale der noen­ av partenes mange fløyer har sagt seg villige til å danne en enhetsregjering. Selvsagt er ikke IS eller Da’esh med i disse forhandlingene. De har det travelt med å konsolidere sine erobringer av blant annet Sirte, og ikke minst med å fange og drepe kristne korsfarere – fra Afrika!

Mer om dette og andre løse tråder i neste episode.

Anbefalt lesning: