Kommentar

Broder Oberst Gaddafis 42 år lange karriére som eneveldig hersker i Libya er nå over, uten at så mange arabere gråter av den grunn. Men lenger sør på det afrikanske kontinentet sitter det nok en del statsledere og byråkrater som vil savne Gaddafis oljepenger.

Men innen den arabisktalende verden vil fallet til denne stormannsgale enfant terrible styrke opprørskreftene, for de færreste kunne ha tenkt seg at libyerne ville tørre, langt mindre klare, å velte hans regime.

Kjeppjagingen av Gaddafi, Mubarak og Zine Al-Abidine er langt fra noen garanti for demokrati og en ende på den endemiske korrupsjonen som preger de arabiske landene, men den vil garantert anspore til nye demonstrasjoner, så også i Levanten.

Kong Abdullah II av Jordan vil nok ganske sikkert søke råd hos sine gamle offisersvenner fra Royal Military Academy , Sandhurst, om hvordan de skal kunne kontrollere sine menn. Selv om de alle snakker utmerket engelsk, vil nok disse samtalene foregå på arabisk, for blant hans Sandhurst-utdannede venner finnes ikke mindre enn fire andre, arabiske eneherskere: Emiren av Kuwait, Sheikh Saad al-Abdullah al-Salim Al Sabah; Sultanen av Oman, Qaboos bin Said al Said og Emiren av Qatar, Sheikh Hamad bin Khalifa Al Thani.

For å holde oss til Kong Abdullah, den fattige fetteren i dette selskapet, så er det kanskje han som lever farligst av disse. Det muslimske brorskapet står meget sterkt i Jordan, og selv om de stammekjære og nå bofaste beduinene som utgjør Jordans ”ekte jordanere” setter kongen og hans familie meget høyt, kan brorskapet spille på to andre grupperinger i sin kamp for økt politisk makt. For det første har de økende oppslutning blant den drøye halvparten av befolkningen – ca 6 millioner – som er palestinere.

Palestinere får automatisk jordansk pass og statsborgerskap, samtidig som mange av dem fortsatt telles som flyktninger av FN, men de nyter ikke godt av alle de privilegier – som subsidiert skolegang og stipender, blant annet – som blir de ”ekte jordanerne” til del. Så sent som i 2009 luftet jordanske byråkrater tanken om å frata store deler av denne befolkningsgruppen deres jordanske statsborgerskap, dette selvfølgelig grunnet den arabiske fellesholdningen om ”retten til retur”.

Dessverre lever altfor mange av disse palestinerne fortsatt under svært kummerlige forhold i gamle flyktningeleire. I slike omgivelser og med små utsikter til sosial mobilitet, er det slett ikke rart om mange setter sin lit til overjordiske makter, også her ivrig representert av Det muslimske brorskap.

Den andre gruppen brorskapet delvis spiller på lag med, ligner de som sto i bresjen for oppstanden i Egypt, nemlig en stor gruppe av rimelig velutdannede, men akk så arbeidsløse yngre mennesker. Mye taler for at Kong Abdullah II må gi fra seg retten til å utnevne og avskjedige regjeringer til de folkevalgte. Dette er det helt sentrale kravet som han i motsetning til sine rike fettere ikke har mulighet til å kjøpe seg fri fra stort lenger.

Over grensen i øst, i Syria, sitter Bashir Al-Assad. Som Abdullah II er han selv sønn av en balansekunster av rang, ”Løvepasseren” Hafiz Al-Assad som styrte Syria med jernhånd ifra 1970 til sin død i 2000. Men Bashir har hverken kongelig blod, tittel eller respekt. Der Kong Abdullah har satset på utdanning, lojalitet og åpenhet, har Assad-dynastiet satset på overvåkning, undertrykkelse og tvang, nesten i libysk stil.

Andre arabere gjør ofte narr av syrerne som bondske, nesten molboaktige marionetter, men det er ikke det som er grunnen til at en vanlig turist nok aldri vil kunne klare å få så mye som én vettug politisk ytring ut av en vanlig syrer. Slik var det forøvrig også i Tunis og Liba.

Godt støttet opp av en kjerne av offiserer og rådgivere, hvorav et flertall kommer fra den obskure alawittersekten – en avart av shia-islam – har Assadene lyktes med å konstruere et slags minoritetenes sekulære diktatur. Selv om sunniene utgjør over to tredjedeler av befolkningen – ialt ca 23 millioner – er det alawittene (ca 13%) som holder sunniene og de andre minoritetene (kristne, kurdere, turkmenere, tsjerkessere, armenere) i sjakk.

Det muslimske brorskapet motsatte seg dette, men i februar 1982 massakrerte syriske styrker mellom 15 og 30 tusen syrere som hadde forskanset seg i det gamle bysenteret i Hama. Med støtte fra Iran og Hizballah i Libanon – som de syriske baathistene ser på som ”sitt” land – er det kanskje Syria som aller mest trenger et folkelig opprør, men som dessverre nok også er lengst ifra å få det.

I fønikernes gamle land, Libanon, er tilstanden om mulig enda mer tragisk. Etter årtier med utstrakt selvstyre for, og hestehandel mellom de forskjellige religiøse og etniske minoritetene har shia-islamske Hizballah de siste 20 årene, godt hjulpet av presteskapet i Iran, bygget seg opp som den absolutt dominerende aktøren. Selv om store deler av den sør-libanesiske befolkningen ble drevet på flukt under krigen med Israel sommeren 2006, har Hizballah styrket sin posisjon og innflytelse etter det de selv – helt riktig – beskriver som sin seier.

Observatører mener at Hizballah nå har ti ganger så mange raketter rettet mot Israel, enn de vel 4000 de sendte avgårde i 2006! Den foreløpige kronen på verket satte de den 12. januar i år, da de trakk sin støtte til sunni-islamske Saad Al-Hariris samlingsregjering, samtidig som han møtte Obama i Washington.

Dette de facto statskuppet var en fullkommen ydmykelse av Vesten og USA, for ikke å snakke om deres ”gode venner” i den arabiske verden, Zine Al-Abidine, Hosni Mubarak, Berlusconi- og EU-kamerat Gaddafi, Kong Abdullah II, alle Gulf-monarkene og ikke minst sjefen for verdens største oljeksportør, Saudi-Arabias kong Abdullah, som i disse timer avbryter sin rekonvalesens i Marokko for å reise hjem til Riyadh.

Så kan man spørre seg om Kong Abdullahs avbrutte rekonvalesens skyldes den arabiske oppvåkningen, de iranske krigsskipene langsomme reise mot Suez-kanalen og påfølgende flåteøvelser med syrerne i Middelhavet, eller Obamas første veto i Sikkerhetsrådet – mot de 14 andre medlemsstatenes fordømmelse av Israels fortsatte bygging av bosettinger på Vestbredden sist torsdag..?

Fortsettes.

Arthur Dent er en nordmann som reiser mye i Midtøsten