Gjesteskribent

Dessverre har Broder Gaddafi valgt å ta så mange som mulig av sitt folk med seg inn i døden. Det er ikke uventet, for i gale hunders hoder er det å drepe så mange som mulig, selv om det betyr at man selv dør, også kjent som martyrdød. I vårt relativt trygge vestlige hjørne av verden sitter nok mange foran fjernsynskjermene og ser på åpningen av Ski-VM, og mener at slikt må en regne med, for også Gaddafi er jo muslim, og muslimer er jo gale.

Vel er mange muslimer gale, men slettes ikke alle, og dessuten er det så mye galskap i verden – noen kaller det hybris – at jeg tror vi gjør lurt i å la merkelappene ligge. For mange merkelapper blir fort til skylapper, og da kan det gå med oss som med britiske, poshe, Øst-India-farere. De syntes solen over Rødehavet sved og varmet så forferdelig, at de helst ville ha lugar på babord side nedover, og på styrbord side hjemover – Port Out Starboard Home.

Det går tilbake med de gamle helter. Borte er alle poshe briter, og borte er alle norske matroser som måtte pikke rust i solsteken i Rødehavet. Den jobben er det nå filippinere og andre lavkost-arbeidere som har fått, på båter eid av for eksempel dyktige norske og danske redere. Nå som før frakter de olje, biler, og bulk av ymse slag. Forretningene går strykende, men i det siste har piratene blitt et fordyrende problem for rederne.

Selvfølgelig er piratene et problem, men hverken naivistisk uhjelp á la Barth Eide og Sommerfeldt, eller knallhard, skipsjustis á la Stolt-Nielsen kommer til å hjelpe en tøddel med det nå. Ånden er ute av flaska, men denne ånden vil ikke oppfylle våre ønsker. Denne gang er det motsatt.

For både fattigfanten, Sudans president, Feltmarskalk Omar Hassan Ahmed Al-Bashir på styrbord side og De to (helligste) moskeenes tjener – ??????? ???????? ???? – mangemilliardæren Kong Abdullah bin Abdul-Aziz av Saudi-Arabia på babord side, kjenner vinden av arabisk oppvåkning stryke langs Rødehavets meget ugjestmilde kyster. Feltmarskalken med Darfur på samvittigheten har spaknet med årene, og har endatil gått med å få landet sitt halvert. Fattigfolk har det aldri lett, men så lenge han lar Sør-Sudan være i fred får han nok sikkert også noen norske bistandsmidler.

Naboen på andre siden har det tilsynelatende lettere. Frisk og rask etter et tre måneder langt rekonvalesensopphold i Marokko vendte den 87-årige monarken onsdag hjem til gamlelandet. Hjemkomsten ble umiddelbart feiret med 19 nye initiativ til det saudiske folks gode. Nå skal husene bli bedre, stipendene flere og billigere, arbeidsmarkedstiltakene og velferdsgodene større. Siden han ikke har noen hemmende handlingsregel eller brysomme koalisjonspartnere å forholde seg til, gjør det ingenting at prislappen ligger på vel 36 milliarder dollar. Han er jo kongen av verdens største oljeproduserende nasjon, sjef i OPEC og nå stiger oljeprisene.

– Hei hurra! Nå må vel dere twitrere og journalister – ja dere shia-avvikere ved oljekildene mine også – slutte å mase om reformer! Kvinner får ikke stemmerett, glem det!

Tårenes port

På den andre siden av Rødehavet farer forandringens vinder forløpig for fort forbi Eritrea – de har mer enn nok med å passe på etiopiske stormaktsambisjoner. Verre er det i minirepublikken Djibouti ved Tårenes port. Helt i ly av stormene lenger nord, og så og si ubemerket av vestlige medier, har vertskapet til USAFRICOM – amerikanernes viktigste og hemmeligste base i kampen mot terror – fått iltre demonstranter i gatene, de også. De liker ikke at mannen som fikk 100% oppslutning i valget i 2005 akter å ta sitt andre gjenvalg i år, så mye taler for at Ismail Omar Guelleh snart går samme vei som Mubarak. Han får sikkert plass på et amerikansk fly.

Over på den andre siden av bukta, i Arabia Felix eller Yemen som det nå heter, sitter en annen trofast folkets tjener som virkelig sliter med populariteten. Ali Abdullah Saleh var først president i Nord Yemen fra 1978 til 1990, da de i nord endelig klarte å avslutte krigen med kommunistene i sør og slo seg sammen til en felles republikk. Med kommunistene i diskreditt etter Sovjetunionens fall var det bare naturlig at han fikk fortsette som Formann for Presidentrådet i det nye, forente Yemen. Som gammel offiser som sto på god fot med stammelederne og Saddam Hussain var det heller ikke underlig at han ble valgt til president i 1999, dog ikke med mer enn 91,2% av stemmene.

Yemen har omtrent like mange shiaer som sunnier, og de siste syv årene har houtiene, en shiastamme i nord kjempet med nebb og klør mot regjeringsstyrkene. Ali Abdullah Saleh hevdet at iranerne støttet houthiene, og fikk forsåvidt medhold fra wahhabienes sjef, Kong Abdullah i nord, som i 2008-09 så seg nødt til å sende både fly, artilleri og regulære tropper mot de opprørske shiaene. All denne krigingen har ikke akkurat hjulpet på økonomien, og selv om de amerikanske generalene McChrystal, Abizaid og Petraus har reist i skytteltrafikk til Sana’a nesten ukentlig de siste årene, har situasjonen bare gått fra vondt til verre. Selv om Salehs unge og arbeidsløse motstandere lider av den yemenittiske (og somalske) hangen til å ta en daglig par-tre timers pause for å tygge qat, er det nok bare snakk om dager eller uker før også Saleh kan pakke sakene sine. Faren for ham er at avskjeden kommer i form av et møte med alle yemenittiske menns stolthet, en jambia (dolk).

Bare de aller mest teoretisk anlagte optimister i ymse militære kretser tror at Yemen da vil unngå å følge i Somalias spor. Borgerkrigen har allerede begynt, og først etter at Rødehavet har fått enda et tilsig av rødt vil en kunne se om Yemen imploderer helt eller om det blir noen bystater rundt Aden og Sana’a. Uansett vil piratene få enda flere havner og bedre arbeidsforhold, og økte utgifter til vakthold og høyere forsikringspremier vil få oljeprisene til å stige ytterligere. Hei hurra!

Gulfens perle, Oman, vil klare seg. De har ikke så mye olje og heller ikke så mange underbetalte asiatiske fremmedarbeidere. Også kameratene til Røkke og Gjelsten i De forente arabiske emirater kommer til å stå stormen av. Hverken pirater, iranere eller andre skumlinger har noen interesse av å styrte sjefene for verdens beste pengevaskemaskin. I sær ikke når oljeprisen fyker til værs fortere enn hva gullprisene har gjort de siste sju årene (sjekk selv, den er på god vei mot en firedobling).

Bill Gates, World’s Richest Man, Bets Against Dollar (Update2)

Jan. 29 (Bloomberg) — Bill Gates, the world’s richest person with a net worth of $46.6 billion, is betting against the U.S. dollar.

«I’m short the dollar,» Gates, chairman of Microsoft Corp., told Charlie Rose in an interview late yesterday at the World Economic Forum in Davos, Switzerland. «The ol’ dollar, it’s gonna go down.»

Glem også Qatar – pust ut, Hydro – de har gass, Al-Jazeera og skal ha Fotball-VM i 2022, så Sheikh Hamid bin Khalifa Al-Thani sitter trygt.

Hva så med Bahrain, saudi-arabernes eget lille vinmonopol og horehus, bare en brutur vekk fra avholdsbevegelsens Mekka (pun intended)? Vil shia-demonstrantene på Perleplassen lykkes med å hevne den sunnifundamentalistiske Kong Hamad bin Isa Al-Khalifa og hans garde av pakistanske (baluchiske) leiesoldater drap på fredelige shia-demonstranter? Eller vil de be USA åpne portene til sin største flåtebase i Gulfen og slippe the Marines løs på shiane, slik at krigen mellom USA og Iran som alle avisene skriver så mye om, vil begynne der?

Nei, langt ifra. Kongen må gå, om ikke helt frivillig, og om ikke neste uke, så innen en måned eller to. Jeg skal snart si hvorfor, men først må vi ta med ”Gulfens jøder”.

Ja, for det er faktisk det andre arabere kaller kuwaiterne for. Der hersker Emiren av Kuwait, Sabah IV Al-Ahmad Al-Jaber Al-Sabah og hans tallrike famile, takket være at USA og en noen andre reddet dem ut av Saddam Hussains ubehagelige favntak for vel 20 år siden. Der er alt som før, og selv om Kuwait har vel 30% ganske misfornøyde shiamuslimer (Bahrain har rundt 70%), så har de også olje og gass i mengder. Det vil si, om oljen og gassen akkurat befinner seg under kuwaitisk sand eller på kuwaitisk sokkel, er ikke alltid så lett å avgjøre. ”De grenser er ikke så lett å se under vann”, som Harald Heide-Steen en gang sa. Kuwaiterne har erfaring med at det kan bli dyrt å krangle om disse grensene, og hvorfor risikere å tape penger på det, nå som oljeprisene stiger?

Nei, skal en være sikker på å få beholde makten, og ikke ende opp i eksil som en hvilken som helst grådig egyptisk bondesønn, er det lurest å se hvilken vei vinden blåser. Den første som skjønte det, eller kanskje rettere sagt forutså at det ville gå den veien med de grådige, arabiske herskerne var Ayatollah Khomeini.

To ganger – i 1979 og i 1987 – prøvde Khomeini og hans følgesvenner med makt og opptøyer å frigjøre Mekka fra de vanhellige og hyklerske wahabittenes stålgrep. Begge ganger mislyktes de, men uten å miste drømmen om en gang om å bli like mye verdsatt – fremfor Allah og verden – som sunniene som vek fra Muhammads sanne lære.

Men ga tilhengerne av Wilayet al-faqih – Den lærdes styre – opp sin drøm? Nei, selvfølgelig ikke. Hele verden har i alle år – i og for seg med rette – skreket over seg om Irans innsirkling av Israel. Dere kjenner historien.

Oppbyggingen av Hizballah, utmattelseskrigen mot Israel i Sør-Libanon som kuliminerte med Israels retrett 25. mai 2000. Så etter 9/11 i 2001 og den andre intifadaen i 2003 kom samarbeidet med Hamas, via Hizballah, på skinner. 14. februar 2005 måtte Libanons store mann, sunnien Rafiq al-Hariri, oppkomlingen som tjente seg styrtrik i Saudi-Arabia, bøte med livet. Syrerne fikk skylden, men iransk olje, oljepenger, iranske våpen og en forlenget arm inn i Libanon ved Hizballah fikk de sekulære Baathistene til å holde ut det. En liten testkrig med Israel sommeren 2006 bidro bare til å galvanisere sympatien for shiaene som kjempet mot ”arvefienden ”Israel, samtidig som den fikk Mubarakene til å se ut som feige knehøner.

Atomprogrammet rullet og gikk, til Mubarakenes store og tause fortvilelse. Nådeløst holdt presteskapet i Qom og Teheran fast ved sin avdøde leders visjon. De vaklet litt under Rafsanjani og Khatami, og ved valgene for halvannet år siden holdt det på å gå riktig galt. Men ved hjelp av Revolusjonsgardens og Basijienes blinde og brutale vold sto de stormen av. Fordømt av verden, javel, men det har jo alltid vært shiaenes skjebne. Det er jo det mest sentrale i shiaenes forestillingsverden. De pisker seg selv, hva gjør det vel da om verden skjeller og smeller? De følte seg likevel ikke trygge på hva Bush kunne stelle i stand før Obama tok over, så derfor regisserte de ved Hamas’ hjelp en krig på Gaza for å få ledet oppmerksomheten vekk fra dem selv. De lyktes mer enn de i sine villeste fantasier hadde håpet på. Vinterkrigen i Gaza fikk verdensopinionen til å dytte isrelerne enda et hakk ut i foraktens frie fall. Mubarakene mistet enda mer autoritet, og måtte be Onkel Sam om enda mere hjelp.

Så kom Wikileaks – som om ikke iranerne visste hva saudierne, egypterne og de andre sunniherskerne mente om Ajamiene, de fremmede, perserne, de usle shiaene som mente de var Profetens rettmessige arvinger.

Jevnt og trutt falt brikkene på plass. 12. januar 2011 innledet regimet i Iran siste omdreining ved å trekke Hizballahs støtte til den libanesiske samlingsregjeringen under ledelse av den politiske amatøren, (sunnien) Saad Al-Hariri. Hans venner, Saudi-Arabia, Egypt og USA kunne intet gjøre. Deretter har det gått slag i slag:

Strået som brakk kamelens rygg
I slutten av januar ble Saudi-Arabia rasende på at Obama valgte å gå med vinden og mot Mubarak. I noen dager var USA og Iran på samme side. Det var nesten ikke til å tro. Hilary Clinton påpekte hulheten i Irans støtte til demonstrantene på Tahrir-plassen, men who cares? Hele verdenspressen, ikke bare den norske som syndet her, flokket seg om den døende Mubarak. Hei Hurra!

Saudi- Arabia skjønte at de ikke lenger kunne stole på USA. De skjønte også at hvis ikke USA var til å stole på når det gjaldt en så solid og gammel alliert som Mubarak, kunne de jo heller ikke føle seg trygge på at USA ville komme dem til unnsetning om slangen over Gulfen – den arabiske – skulle finne på å lage istand mere bråk med sine shiavenner på den arabiske halvøya. Samtidig, og jeg mener ikke å undervurdere dette, samtidig så de med gru hvilken kraft som lå i opprørsvinden fra nord. Vennskapet med USA var plutselig – vel ikke plutselig hverken for saudene eller presteskapet, men for pressen og etterretningstjenestene – vennskapet var blitt en belastning. Og hva gjør man hvis man ikke kan stole på sine venner, og når man er verdens største olje-eksportør? Jo, man finner det i aller høyeste grad hensiktsmessig å samtale om godt vær med sine fiender. At denne fienden har verdens nest største oljereserver, at han holder på å utvikle en atombombe eller flere, at han bare ligger noen få sjømil unna og i tillegg deler din tro på Allah og høye oljepriser, gjør valget helenkelt. For ikke å minne for mange på sporene fra Molotov og Ribbentrop, offentliggjøres ikke avtalen.

Likevel, noen dager senere, den 6. februar, sender det statlige iranske nyhetsbyrået, FARS, ut et telegram hvor Irans øverstkommanderende for marinen, Kontreadmiral Habibollah Sayyari blant annet siteres på følgende:

«In pursuit of a powerful (military) presence in the high seas and to consolidate our friendly ties and declare our message of peace and friendship to the regional countries, the flotilla of warships of the Islamic Republic of Iran’s Navy has entered Saudi Arabia’s port city of Jeddah,»

Men verden sover. Alles øyne er rettet mot Egypt og jubelrusen etter Mubaraks avgang lørdag 12. februar. Sent fredag kveld, den 18. februar 2011, stemmer FNs Sikkerhetsråd over et resolusjonsforslag forberedt av de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden – ikke Hamas. Forslaget fordømmer Israels bygging av boliger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem som ulovlig. Forslaget får støtte fra 14 av rådets medlemmer – Russland, Kina, Frankrike, Storbritannia, Bosnia, Brasil, Colombia, Gabon, Tyskland, India, Libanon, Nigeria, Portugal og Sør-Afrika. USAs FN-ambassadør Susan Price legger ned veto, og resolusjonsforlaget faller.

Helt som forventet overøses USA med kjeft i verdenspressen. Men BBCs meget erfarne FN-korrespondent Barbara Plett legger merke til noe underlig (mine uth.):

On paper this was a defeat for the Palestinians but they and representatives of other Arab nations seemed to be in a buoyant mood. They had held out some hope that America would abstain, but not much, so the veto was predictable.

The degree of support, on the other hand, was overwhelming: some 130 countries co-sponsored the resolution, and all the other members of the Security Council voted for it.

The result was strong endorsement of the Palestinian position on Israeli settlements – that they are illegal, and an obstacle to peace – which isolated Israel. It also isolated the United States.

No matter what reasons America gave for the veto (it insisted bringing the matter to the Security Council complicated chances for peace talks) or how fulsomely it criticised settlement building (as a folly and threat to peace) it appeared out of sync with the international consensus, and as Israel’s only defender.

Given the ferment in the Arab world at the moment, that is not a good position for Washington to be in.

Da gjenstår det bare å stille følgende spørsmål:

Hvem må betale mest for å passe på at piratene i Gulfen, den persisk-arabiske samlingsgulfen, ikke stikker av med oljen: Produsentene eller konsumentene?

Arthur Dent er pseudonymet til en nordmann som reiser mye i Midtøsten