Erling Marthinsen 
Houthiene er ikke anti-imperialistiske opprørere – de er en ondskapsfull og reaksjonær islamistisk sekt. Men siden opprøret nå vender seg mot jødene, har houthiene blitt den vestlige venstresidens nye helter.
Dette skriver James Heartfield i Spiked. Hyllesten av disse khat-tyggende terroristene later ikke til å ha nådd Norge ennå, men det er vel bare et spørsmål om tid.
I løpet av de siste månedene har Houthi-opprørere fra Jemen angrepet containerskip og tankskip i Rødehavet. Houthiene hevder at disse angrepene er hevn for Israels invasjon av Gaza. Dette har gledet anti-Israel-aktivister i Vesten, som har tatt til gatene med en ny sang:
Yemen, Yemen make us proud, turn another ship around.
Jødehatende aktivister bryr seg ikke om at angrepene fører til prisøkninger som rammer de fattigste i Europa hardest. Forakten for Israel overvinner alt. I dag er det fem måneder siden krigen startet med terrorangrepet 7. oktober. Våre myndigheter later til å ha glemt hvordan krigen startet, og snakker kun om lidelsene i Gaza.
Norges regjering har i tillegg avslått å støtte USAs angrep på houthiene.
Tydeligvis aner disse venstrevridde aktivistene ingenting om hvem de hyller, skriver Heartfield.
Offisielt kjent som Ansar Allah (Allahs støttespillere), har houthiene vært i åpent opprør mot den jemenittiske regjeringen siden 2004. De har også gjennomført en rekke angrep mot mål i Saudi-Arabia.
Siden 2014 har opprørerne kontrollert hovedstaden Sana. Houthiene er sjiamuslimer og støttes av Iran. En proxy-krig har foregått i årevis i dette lutfattige landet.
I boken Tribes and Politics in Yemen (2017) av den østerrikske antropologen Marieke Brandt kan vi lære litt om bakgrunnen.
Boken dokumenterer at houthienes fremvekst skyldes mer sammenbruddet av arabisk nasjonalisme i Jemen enn noen positiv, intern dynamikk i bevegelsen selv.
Houthi-opprørerne har kun utnyttet forfallet etter at republikken Nord-Jemen i 1990 slo seg sammen med kommunistiske Sør-Jemen og dannet det Jemen vi kjenner i dag.
Ellers er historien velkjent. Da nasjonalistene tok kontroll over Nord-Jemen på 1960-tallet, forsøkte de å alliere seg med sunnimuslimer og sjeiker fra ulike klaner. Men disse ulike klanene var ofte i strid med hverandre, ikke ukjent fra islamske land preget av klankultur.
Ali Abdullah Saleh, som var president i Nord-Jemen før han ble den første presidenten i Jemen i 1990, sammenlignet håndteringen av sjeikenes rivalisering med «å danse på hodene til slanger».
Ved å gi sjeikene makt ble regjeringen splittet av klanfeider. Sjeikene anså sine seter i parlamentet som arvelige.
Støtten fra sunnimuslimer ble svekket da Saudi-Arabia involverte seg. Samtidig var nasjonalistene hardt rammet etter å ha støttet Irak i krigen mot USQ i 1990. De mistet 70 millioner dollar i støtte fra USA, og Saudi-Arabia sendte hjem en million fremmedarbeidere fra Jemen.
President Saleh, som så mange andre temmede nasjonalister, tilbød USA full støtte under Irak-krigen i 2003.
Dermed oppsto en sjiamuslimsk bevegelse blant Zaydi-folket som endte med Houthi-bevegelsen.
Zaydi-oppblomstringen ble fremmet av flere viktige «lærde», inkludert Badreddin al-Houthi (1926–2010). Det var al-Houthis sønn, Hussein, som ledet det som skulle bli Houthi-bevegelsen i en mer militant retning.
Hussein hadde vært fengslet i Iran, og der ble han stor tilhenger av ayatollah Khomeinis teokratiske tankegang.
Det var Hussein som fant opp slagordet:
Død over Amerika, Død over Israel, Forbannelse over jødene, Seier for islam.
Da Hussein ble drept i 2004, tok opprørerne navnet til ære for hans far al-Houthi.
Mens Saleh-regjeringen slet på grunn av splittelse mellom de ulike sjeikene, utnyttet houthiene situasjonen til å vokse og bli sterkere ved hjelp av støtte fra Iran.
Fra 2009 begynte også regionale krefter å bidra til konflikten. Saudi-Arabia intervenerte åpent på Salehs side i det som utviklet seg til å bli en borgerkrig.
Salehs posisjon ble stadig svakere. I 2011 avslørte Wikileaks hvordan han hadde gitt saudiene koordinatene til sin politiske rival og hærgeneral, Ali Mohsen al-Ahmar, slik at de kunne bombe ham. Selv om saudiene avbrøt oppdraget, gikk Saleh av i 2012.
Etter at houthiene tok hovedstaden i 2014, utrolig nok med støtte fra Saleh, som ville gjenskape sin politiske rolle, har det pågått en proxy-krig mellom Iran og Saudi-Arabia, utkjempet i Jemen.
Houthi-domstol i Jemen har dømt 13 personer til døden for homoseksualitet
De sivile lidelsene i Jemen har vært enorme. Armed Conflict Location & Event Data Project (ACLED) anslår at over 150.000 mennesker er drept, men få later til å bry seg, siden det ikke er Israel som har skylden.
I dag er houthiene den dominerende kraften i det folkerike området nord i Jemen, som er splittet i flere fraksjoner. I sør og øst har nasjonalistene foreløpig kontroll.
Houthiene har lite å tilby og er ikke i stand til å forene jemenittene. Det de har å tilby, er et strategisk samarbeid med Iran og en avsky mot USA og Israel. Med Biden i Det hvite hus er det liten grunn til å frykte USA.
I den grad houthiene representerer en utfordring for Vesten, er det en reaksjonær en, avslutter Heartfield. De fører Jemen inn i evig tilbakegang. Houthienes fremvekst er et slag mot jemenittene, demokratiet og hele Midtøsten.
Venstreaktivister hyller houthiene kun fordi de deler det samme jødehatet. De burde skamme seg.
