Et land i ruiner. Kan det reise seg igjen? Foto: Thaier Al-Sudani / Reuters /NTB Scanpix

Den kristne drosjesjåføren nærmest hvisket ordene til den libanesiske soldaten som sto vakt i silregn på en ensom sjekkpost oppe i de flotte furukledte fjellene nordøst for Beirut. Det var den første hilsenen jeg hørte ham si på turen, enda vi hadde passert minst tre syriske sjekkposter, på vei opp gjennom tåka.

– Du hilste ikke på syrerne, sa jeg. Hvorfor ikke?

– Han fortjente en hilsen fordi han sto opp for vårt flagg. Jeg blåser i om han er druser, shia, sunni eller kristen. Han sto opp for fedrelandet, og velsigne ham for det, svarte sjåføren.

Lørdag, og ganske sikkert i ukene og månedene som kommer, vil hundretusener av andre libanesere, i alle aldre og fra alle sekter, gjøre det samme. De vil stå opp for sitt fedreland, de har fått nok.

Lørdag ettermiddag er det tillyst en stor demonstrasjon fra havneområdet som ble jevnet med jorden i tirsdagens eksplosjoner. Demonstrasjonen har mottoet «A day of rage«, Sinnets dag, og den vil gå til Martyrplassen – plassen på den tidligere frontlinjen mellom Øst- og Vest-Beirut. Dessverre et det stor fare for at det vil bli nye martyrer. En ny krig er på vei.

Raseriet er ikke nytt, det har glødet i mange, mange år. Jeg hadde min første tur til Beirut høsten 1980, som FN-soldat. Den gang pågikk «borgerkrigen» for fullt. Jeg skriver borgerkrigen i anførselstegn fordi det har aldri vært en krig mellom to klart definerte segment av befolkningen. Det verken var eller er en rendyrket krig mellom kristne og muslimer, slik mange har forklart krigene som.

Ulike grupperinger har kommet og gått, allianser har blitt bygget og revet i filler, gang på gang. Nøkkelen til å prøve og forstå Libanon er fjellene som går fra nord til syd i det bittelille landet, marginalt større enn gamle Rogaland fylke. De første som søkte tilflukt der var maronittene, som søkte seg vekk fra ummayade-kalifene i Damaskus.

På den tiden, og i århundrene som fulgte var Libanon aldri en selvstendig nasjon. Libanon fikk navn fra det fønikiske ordet (???), hvit, etter de mange snøkledde fjellene. På 1600-tallet kom området under ottomanernes styre. Da det raknet etter første verdenskrig delte Frankrike og England disse områdene mellom seg. Franskmennene fikk mandatet over Greater Syria, men i 1943 ble dette området delt i to stater, Syria og Libanon. Libanon ble nok skilt ut som egen stat fordi franskmennene så et behov for en egen, kristen-dominert stat ved Middlehavet.

De kristne libaneserne sov i timen, deres styre var autokratisk og elitært, dog i relativt god forståelse med de andre, mektige sektlederne i landet. De hadde funnet frem til en skjør enighet om at presidenten måtte være kristen, statsministeren sunni, forsvarsministeren druser og leder for nasjonalforsamlingen shia-muslim. Sektene var selv ansvarlige for «sine» og statsmakten var bare et redskap for å berike seg og sine. Akkurat som i dag.

Da PLO ble kastet ut av Jordan etter kuppforsøket mot Kong Hussain i (svart) september 1970, fant de et nytt tilholdssted i det sørlige Libanon. Der bodde det flest shiaer, hvis forfedre hadde funnet ly i fred for sine sunni-islamske fetteres forfølgelse av de «kjetterske» shiaene, generasjoner tidligere. Det var også store grupper kristne (flere denominasjoner), drusere (en avskalling fra shia-sekten) og en relativt stor sunnibefolkning sørøst i Libanon, ved grensen til Den gamle sjeikens fjell, Hermonfjellet, i det som senere ble det «norske» området for FN-styrkene (UNIFIL).

De marxistisk-trente kadrene fra PLO radikaliserte store deler av befolkningen i Libanon, særlig ga de støtet til en oppvåkning blant de lutfattige shiaene. Den svake libanesiske staten var maktesløs mot PLO og deres allierte, og på syttitallet ble Sør-Libanon oftre kalt for Fatah-land, etter den største grupperingen, Arafats gruppering, Al-Fatah. Israel invaderte i 1976, 1978 (da kom UNIFIL) og på nytt i 1982. UNFIL står der fortsatt, men i dag har shiaene vokst seg størst og sterkest, ikke bar i sør, men i størsteparten av landet. Godt støttet av Iran har shia-militsen Hizballah vokst seg større og mektigere enn den libanesiske hæren. Libanon har på nytt fått en stat i staten. Det er ikke for ingenting bevegelsens leder, Sayyed Hassan Nasrallah, fredag sa at vi kjenner havnen i Haifa bedre enn Beirut havn.

Libanon ble en trygg havn for maronitter, shiaer, drusere, og i moderne tid kom så hundretusener av palestinere, armenere, kurdere og de siste ti årene millioner av syrere. Den libanesiske staten ville og kunne heller aldri tilby sikkerhet, lov og orden og basale tjenester til befolkningen. Det var opptil hver enkelt sterke mann å ta det ansvaret.

I fjor høst fikk vanlige folk nok av dette forgjeldede, korrupte og dysfunksjonelle liksomdemokratiet, der lederne, gjerne fra de samme familiene som har dominert libanesisk politikk de siste 50 årene, veltet seg i luksus og penger.

Demonstrasjonene begynte. Bankene stengte, strømmen ble enda mer sporadisk enn noen gang før. Prisene på mat og helsetjenester raste i været. I vår stengte bankene, og raseriet økte ytterligere. Libanon var det fact bankerott, da 2500 tonn med ammoniumnitrat gikk i luften på tirsdag.

Derfor marsjerer demonstrantene i Beirut ikke i protest mot ett parti eller en sekt. De vil ha hele den herskende klassen vekk.

Vi er vitne til en revolusjon, så Gud være med libaneserne!

Kjøp Islamismen i Sverige her!