Kommentar

Irak for forløperen. Den syriske borgerkrisen har utløst det som allerede er den store sekteriske krigen mellom fremst sunnier og shiaer, hvor også andre minoriteter havner i klem: kristne, kurdere, drusere, alawitter, alevi, assyrianere.

Hvor giftig konflikte allerede er fikk vi et eksempel på da Yusuf Qaradawi i en preken fredag manet til jihad mot shiaer og alewitter i Syria. Han rettet ikke angrept mot styret, det politiske, men mot det religiøse og han omtalte dem i foraktfulle, nedverdigende termer: Han sa shiaene «spiser» sunnier, og kalte Hizbollah Djevelens parti.

Dette er et hatefullt språk, som degraderer motparten og frakjenner ham verdighet og liv og ære.

Slik bekreftes de som har spådd at borgerkigen i Syria er begynnelsen på det som kan bli Midtøstens tredveårskrig. Å tro at Vesten skulle kunne influere denne utviklingen er fåfengt. Det er ikke sikkert kartet over Midtøsten vil være det samme når krigen er over.

The Syrian civil war is setting off a contagious sectarian conflict beyond the country’s borders, reigniting long-simmering tensions between Sunnis and Shiites, and, experts fear, shaking the foundations of countries cobbled together after the collapse of the Ottoman Empire.

Den libanesiske borgerkrigen varte i 15 år. Den brukes nå som eksempel. Partene sloss til de ikke hadde flere krefter igjen. Med Midtøstens store demografiske ungdomspukkel kan det bli et forferdelig tiår.

Spesielt fordi minoritetene er mange og sterke. I Tyrkia er det ikke bare 15 millioner kurdere, som har blitt undertrykt over lang tid. Det er også 20 % alevitter, og disse anerkjennes helle ikke av Erdogans sunni-retning som ekte muslimer.

Dette trekket ved islam – intoleransen for andre fortolkninger, og frakjenningen av ære eller eksistensberettigelse, kan få forferdelige konsekvenser, hvis hatets hjul begynner å røre på seg. Det gjør det i Syria.

Krigen er allerede ved å suge til seg frivillige og utkommanderte fra nabolandene. Shiaer i Irak dør allerede i Syria. Det samme gjør iranere. Riktignok er mange av dem utkommandert av regimet, og er dets elitestyrker fra Revolusjonsgarden. Men krigen appellerer også til shiaenes spesielle martyrium-følelser.

Det sies allerede at Assad-regimets fremgang på slagmarken skyldes at shiaene i Libanon, Irak og Irak begynner å føle at dette er deres krig.

Rafiq Lotof, a Syrian-American Shiite who left his pizza business in New Jersey to help Syrian officials organize militias known as the National Defense Forces, said recently in Damascus that Shiite religious passions would help the government survive.

“If we start to lose control, you will see thousands of Iranians come to Syria, thousands of Lebanese, from Iraq also,” Mr. Lotof said. “They are going to fight, they are not going to watch. That’s part of their religion.”

Karbala om igjen

Shia-retningen oppsto da Hussein bin Ali, Muhammeds barnebarn, ble drept i slaget ved Karbala i Irak, 10. oktober 680 e. Kr. Alis parti ville at det var blodlinjen som skulle bestemme, men den første umayyad-kalifen, Yazid I, ville det annerledes. Dette broderdrap i islam har kastet lange skygger over islams historie, og løses nå igjen med vold.

Shiaene akter ikke å la Karbala gjenta seg. Den gang ble kvinner og barn tatt til fange. Blant dem Hussein bin Alis søster, Zeynab, som ble ført frem for Yazic i Damaskus. Her holdt hun en tale som er blitt berømt.

For shiaer er Yazid blitt en samlebetegnelse for «usurper», den urettmessige tyrann, som har tilranet seg makten. Siden dette dreier seg om religiøs makt, og hvem som har «rett», går striden dypt.

In Beirut, Lebanon, Kamel Wazne, the founder of the Center for American Strategic Studies, said that fighters are inspired by religious passions rooted in the seventh-century battle in what is now Iraq over who would succeed the Prophet Muhammad.

After the bitter defeat of the faction that gave rise to the Shiites, the victors captured the prophet’s granddaughter Zeinab and took her to Damascus, where Shiites believe she is buried beneath the gold-domed shrine of Sayida Zeinab.

Today, Shiite fighters help the Syrian government to hold the area around Sayida Zeinab — a foothold that helps prevent rebels from fully encircling Mr. Assad’s seat of power in Damascus.

“Damascus did not fall because Sayida Zeinab is there,” Mr. Wazne said. “They will not allow Zeinab to be captured twice.”

syria.irak-shiaer.sayida.zeinab-mausoleum.

bildet: irakiske shiaer sverger å beskytte mausoleet/moskeen over Sayida Zeinab i Damaskus.

Fordi historien om selve grunnleggelsen av shia-retningen vekkes til live, vekkes også endetidsforestillingene innen shia-islam:

Many devout Shiites have also come to view the Syrian civil war as the fulfillment of a Shiite prophecy that presages the end of time: a devil-like figure, Sufyani, raises an army in Syria and marches on Iraq to kill Shiites. Abu Ali, a student in Najaf, Iraq, said that his colleagues believe the leader of Qatar, a chief backer of Syria’s Sunni rebels, is Sufyani. They are flocking to Syria “to protect Islam,” he said.

Vi har allerede en situasjon hvor den fanatiske Al Nusra-fronten står overfor Hizbollah og like glødende shiaer fra Irak og Iran.

I Gulfen mobiliserer særlig Saudi-Arabia og Qatar for sunniene. Med våpen og penger, og de leverer til de mest ekstreme militsene. Hvordan vestlige land skal kunne opererer i dette terrenget er en ide som savner rot i virkeligheten.

Bestialske overgrep på begge sider sørger for at det går en stadig strøm av rekrutter til begge sider.

Det vil bli stadig vanskeligere å se noen forskjell på partene. Derfor scorer Russland poeng når Storbritannia får EU til å oppheve våpenblokaden. Det er som å helle bensin på bålet. Russland kunne blokkere Sikkerhetsrådets resolusjon om at Røde Kors burde få slippe inn i Qusay. Russland nedla veto med henvisning til at da opprørerne rykket inn i byen var det ingen som reagerte: hvorfor kom ikke Sikkerhetsrådet med en tilsvarende oppfordring da, spurte Moskva. Det er retorikk, spill for galleriet. Men ikke uten et poeng.

Men det mest illevarslende er Qaradawis hatefulle retorikk. Erdogan snakker på samme måte om mindretall. Derfor er de tyrkiske protestene også innfiltrert med det som skjer i Syria. Tyrkere frykter ikke bare Erdogans innblanding og støtte til opprørerne. De frykter at den samme sekteriske krigen skal spe seg til deres eget land.

http://www.nytimes.com/2013/06/02/world/middleeast/sunni-shiite-violence-flares-in-mideast-in-wake-of-syria-war.html?pagewanted=2&src=recg