Kommentar

Det som nå blir kalt Europas «migrantkrise» er langt mer enn det. Det er i virkeligheten en krise for den europeiske tenkningen og det politiske lederskapet. Sentralt i denne krisen står uforenlige følelser hos de europeiske befolkningene, problemene hos en politisk klasse i Europa som prøver å lage en politikk basert på disse motsetningene, og en motvilje over hele verdensdelen mot å tenke grundigere over denne krisen, og ikke bare reagere kortsiktig og emosjonelt på noen av dens ytterste konsekvenser.

Karikaturstriden 10 år efter. Murray etter innlegget på Christiansborg, København 2015
Douglas Murray (f. 1979), forfatter, journalist og kommentator. Utdannet ved Oxfords mest prestisjefylte Magdalen College. Ledet tenketanken Centre for Social Cohesion 2007-2011. Direktør ved Henry Jackson Society. Her avbildet på Christiansborg 26.9.2015, der han holdt innlegg i anledning «Karikaturstriden 10 år efter». (foto: Christian Borchsenius)

Det førstnevnte problemet – uoverensstemmelser i befolkningene – har vært mest påtagelig de siste ukene. I den østtyske byen Heidenau var det mot slutten av august protester utenfor et asylmottak, og et anlegg som skulle brukes av migranter, ble satt i brann. Tysklands forbundskansler Angela Merkel kunngjorde at landet ville ta imot rundt 800.000 flyktninger (ca. 1 prosent av landets befolkning i øyeblikket) i år. Da Merkel senere dukket opp i Heidenau, ble hun avbrutt og pepet rett ut av folkemengden. For mange andre tyskere var dette forståelig nok ikke det inntrykket de ønsket å gi omverdenen av landet sitt. Bare noen få dager senere, idet flyktninger strømmet over grensen til Tyskland, utspilte det seg nesten euforiske scener, hvor folk tok oppstilling og klappet og delte ut leker. På noen steder holdt de noe som minnet om karneval for de nyankomne. Disse to gruppene av mennesker er imidlertid ikke fullstendig adskilte, de representerer snarere en forvirring som råder i mange europeeres hjerte.

For når vi i Europa ser folk som flykter over grensene, tenker vi selvfølgelig på dem som flyktet fra land til land på rømmen fra Nazi-Tyskland, og lette febrilsk etter noen som ville ta imot dem. Vårt umiddelbare instinkt er medfølelse, i noen tilfeller også skyldfølelse. Følelser er imidlertid ikke nok, men mens journalister konkurrerer om å finne de verste skrekkhistoriene fra folk som rømmer fra Syria, er det få – om noen – som stiller spørsmålene om hva som ligger forut for følelsene.

Her er bare noen av spørsmålene vi fortsatt ikke kan besvare. Er Syria virkelig som Nazi-Tyskland? Hittil har blant andre Libanon, Tyrkia og Jordan motvillig tatt inn mange flyktninger, men er valget for Syrias befolkning i eksil virkelig Europa eller døden? Og om så var, ville Europa være i stand til å ta imot flere millioner syriske flyktninger? Hva skal vi gjøre så snart de kommer hit? Har vi jobber til dem eller steder hvor de kan bo? Hvis de kommer hit, vil de noen gang reise tilbake til sitt eget land når krigen er over? Ville «midlertidig asyl» i det hele tatt være mulig, gitt at de fleste vil gå inn i velferdssystemet og barna deres vil få skolegang og andre permanente tjenester? Og dette er faktisk de aller enkleste spørsmålene. For dette er ikke hele problemet, men bare en del av det. Vi klarer ikke engang å hanskes med en del av problemet.

Av migrantene som nå utgjør den største tilstrømingen av innvandrere til Europa i nyere historie, er bare rundt 40 prosent syrere. Vi har konsentrert oss om den syriske delen av dette problemet. Men det er bare en del av problemet. Som jeg la merke til under en nylig tur til den italienske middelhavsøya Lampedusa, er de fleste som i dag kommer til Europa, annetsteds fra i verden – inkludert Afrika sør for Sahara, i særdeleshet Eritrea. Selv om det var i Storbritannias eller Europas makt å skape fred i Syria, hvilke planer finnes det for å bringe stabilitet og velstand til Eritrea? Har noen som helst, hvor som helst, noen som helst peiling? Den britiske innenriksministeren Theresa May sa nylig at Storbritannia og andre land må prøve å forbedre levestandarden i disse landene for å hindre at folk kommer hit. Men sannheten er – som mange studier har vist – at det bare er når levestandarden stiger (dog ikke til luksuriøse nivåer) at migrasjonen begynner for alvor. Virkelig fattige mennesker har ikke penger nok til å bestikke smuglere.

Selv her er vi langt utenfor det som i dag er akseptabel politisk diskusjon, likevel har vi knapt skrapt i overflaten av problemet. Men spørsmålene må stilles. Hva slags system har Europa på plass for å skille en legitim flyktning fra en økonomisk migrant? Er det oppgaven voksen? I Italia spurte jeg hver eneste hjelpearbeider jeg kom over om de kjente til at noen var blitt sendt hjem etter å ha kommet seg til europeiske farvann. Ingen kunne komme på noe slikt. Sannheten er at så snart noen er kommet hit, så blir de her, fordi Europa ikke kan finne ut hvem som er hvem (de fleste har bevisst kommet uten papirer), og selv om de helt klart er økonomiske migranter, blir de aldri sendt hjem. Europa hadde ikke noe fungerende system for å gjøre dette da migrasjonen var på et lavt nivå. Nå som det er på et historisk høyt nivå, har Europa mindre enn intet system.

Og så er det spørsmålet om migrantstrømmens sammensetning. Hvis denne strømmen virkelig består av genuint fordrevne, hvorfor er nesten alle sammen unge menn? I de siste ukene har mediene zoomet inn sine kameraer på de sporadisk forekommende kvinnene og barna. Men de er unntakene. På Lampedusa så jeg bare unge menn fra Afrika sør for Sahara. Jeg så ingen kvinner. En av de første tingene som mange av de nyankomne til øya gjorde, var å kjøpe et SIM-kort og ringe hjem for å fortelle familien at de hadde klart det – familier de vil ende opp med å sende penger til hvis de tjener noen (stort sett i den svarte økonomien), og som de ofte vil ta sikte på å få med seg etter.

Ellers er det selvfølgelig spørsmålet om integrering. Et det overhodet noen som tror at integrering hittil har skjedd noe sted som helst i Europa? Nesten hver eneste regjering som i øyeblikket holder grensen åpen for flere migranter, har i realiteten innsett at integrering ikke har funnet sted. Kansler Merkel sa det rett ut i en tale for fem år siden, og David Cameron gjorde det samme for fire år siden. Så hvorfor skulle integrering finne sted nå som innvandringen er på et historisk høyt nivå, mens det ikke skjedde da innvandringen var på et til sammenligning bemerkelsesverdig lavt nivå? Noen politikere vil gjerne klandre folk flest for den manglende entusiasmen ved importering av flere millioner mennesker til Europa. Hvis de er på jakt etter noen å klandre for den holdningen, er det bare å lete blant innbyggerne i Dewsbury, Gennevilliers, Malmö og mange andre steder i Europa som enhver kan nevne.

Men det er altså knapt noe av dette som er i nærheten av å berøre begynnelsen på den debatten som vår verdensdel er så langt unna å ta. Men det bringer meg kanskje i retning det mest avgjørende spørsmålet av alle. Om vi går ut fra at flesteparten av de nyankomne er økonomiske migranter, og lite eller ingenting vil bli gjort for å hindre at de kommer, burde ikke europeerne snart begynne å tenke over de mest fundamentale tingene? For eksempel: «Er det europeernes jobb å gi enhver som ønsker det fra hvor som helst i verden, en bedre levestandard i vår verdensdel?»

Hvis meningsmålingene er noe å gå etter, virker det som om folk i Europa allerede sitter med svaret på et spørsmål de politiske representantene deres fortsatt ikke tør å stille. I Ungarn, Polen, Slovakia og andre land prøver politikere å adlyde folkemeningen. Men alle andre steder begynner belastningen ved å opprettholde den nåværende splittelsen, å vise seg. Sveriges regjering kunngjorde nylig at den kommer til å ta imot 80.000 flyktninger til i år (omlag 1 prosent av landets befolkning i øyeblikket). En vedvarende, mer enn sjenerøs asylpolitikk har fått Sverige til å skryte av å være en «humanitær stormakt». Men slike ting har konsekvenser. En fersk meningsmåling viser at Sverigedemokratene – det eneste partiet i landet som er imot innvandring – første gang leder på meningsmålingene. Dette partiet, ofte omtalt som tilhørende ytre høyre, hadde inntil nylig aldri mer enn et ensifret antall prosents oppslutning.

Den offisielle innvandringsstatistikken for Storbritannia som ble offentliggjort mot slutten av august, viste at Camerons storkjeftede løfte fra 2011 om at hans regjering ville få nettoinnvandringen til landet ned fra «hundretusener» pr. år til «titusenvis», var mer virkelighetsfjernt enn noensinne. Tallene viste at nettoinnvandringen til Storbritannia faktisk hadde nådd et historisk toppnivå, idet det var økt til 330.000 ved starten av dette året. Vi vet hvor få mennesker som ønsket dette velkomment, for meningsmåling etter meningsmåling forteller oss det. En meningsmåling utført i fjor fant at bare 11 prosent i Storbritannia vil at befolkningen skal øke. En annen fersk meningsmåling viser at bare 7 prosent av den britiske befolkningen vil ha mer innvandring til landet. Nå som 13 prosent av befolkningen i Storbritannia ikke er født i landet, viser dette noe så interessant som at selv de fleste innvandrere til Storbritannia ikke vil ha flere innvandrere. I den første fasen av den pågående krisen prøvde Cameron å gjenspeile den britiske opinionen. Han stod imot kravene fra Merkel og EU-kommisjonen om at europeiske land skulle ta imot kvoter, selv om de innrømmet at kvotene ikke var nok til å løse problemet.

Men så kom de indre motsetningene i Europa til overflaten ved noe som de fleste tilsynelatende er enige om at var et vendepunkt: fotografiet av en død syrisk gutt, Aylan Kurdi, som skylte i land langs kysten av Tyrkia. En kampanje på sosiale medier tok av – slik hashtagen «Bring back our girls» gjorde det for et par år siden, da nigerianske jenter ble kidnappet av Boko Haram. Denne gangen var hashtagen «Refugees welcome», og kjendiser, politikere og andre tok selfies med meldingen og sendte fotografiet rundt på sosiale medier. Folke- og medieopinionen ble aktivistisk, og krevde på samme tid redusert nettoinnvandring og mange flere flyktninger. Den politiske klassen hadde forståelig nok vanskelig for å holde tritt med disse motstridende kravene. Snart ble den ungarske regjeringen satt på plass, og alle forsiktighetens stemmer syntes å være på defensiven.

Det å være imot å slippe inn flyktninger var plutselig ensbetydende med å være likegyldig til døde barns skjebne. Det var ikke overraskende at den britiske statsministeren gav etter, og gikk med på i første omgang å ta imot ytterligere 20.000 syriske flyktninger. Demninger brast andre steder i Europa også, idet medienes fotografer løp sammen med migrantene mens de strømmet langs terrenget og over landegrensene. I løpet av de neste 48 timene rapporterte The New York Times om en bølge av migranter fra Nigeria og andre steder, etterhvert som folk så at et vindu av muligheter hadde åpnet for statsborgerskap i Europa.

I mellomtiden reagerte The Sun på bildet av den druknede syriske gutten med å forlange at RAF skulle gå til luftangrep inne Syria, og finansminister George Osborne benyttet anledningen til å slakte Labour for å ha stemt mot intervensjon i Syria for to år siden, idet han kalte det «et av de verste vedtakene Underhuset noensinne har gjort». Få refleksmessige reaksjoner kunne ha oppsummert vår forvirring bedre. For ved avstemningen i Underhuset i 2013 ble det foreslått et antall luftangrep mot Assad-regimet som straff for bruken av kjemiske våpen i den syriske borgerkrigen. Som noen av oss som var imot luftangrep sa den gangen, var det ingen strategisk tanke bak dette, og ingen tanker overhodet om hva Storbritannia ville gjøre hvis disse luftangrepene styrtet Assad, noe som ville ha gitt Storbritannia (som ikke hadde hatt noen rolle i Syrias vei ned i kaoset) i det minste litt av ansvaret for å bringe landet til hektene igjen. De foreslåtte luftangrepene hadde ingenting å gjøre med ISIS, og de ville ikke ha gjort noenting for å stanse strømmen av flyktninger fra Syria, men kunne derimot lett ha gjort den enda større.

I likhet med alle de andre reaksjonene – offentlighetens, medienes, politikernes – ble denne slengt ut med feil, vingling og ukorrekte antagelser. Hvis Europa skal finne veien gjennom den pågående krisen, må vi først finne veien gjennom disse misoppfatningene. Men som ved skrelling av løk vil det kreve forsiktighet og utvilsomt føre til tårer.

Først må vi ta fatt i forestillingen om vårt angivelige «ansvar» for denne krisen. Selv om mange briter er rede til å skjelle ut den tidligere Labour-regjeringen for intervensjonen i Irak i 2003, har vårt land i svært begrenset grad vært militært innblandet i Syria. Qatar og Emiratene – to land som har satt opp kvoter for mottak av eksakt null syriske flyktninger – har utvilsomt gjort sitt. Og Iran – hvis interesser Hizbollah og andre militser har kjempet for i Syria i minst fire år nå – har nå sågar rakket ned på Europa for ikke å gjøre mer. I begynnelsen av september hadde Irans president Rouhani den frekkhet å belære Ungarns ambassadør til Iran om Ungarns «svikt» i flyktningkrisen. Saudi-Arabia – som ikke har gjort noen syrere til saudi-arabiske borgere – har støttet opp om sine foretrukne sider inne i landet. Landet har også nektet å stille til disposisjon 100.000 klimatiserte telt, som kun brukes fem dager i året av pilegrimer som gjør Hajj. Men saudi-araberne har tilbudt seg å bygge 200 nye moskeer i Tyskland. En tjenestemann fra Kuwait forklarte Gulfstatenes manglende vilje til å ta imot syriske flyktninger på denne måten: «Når alt kommer til alt er det ikke riktig av oss å ta imot folk som er forskjellige fra oss. Vi vil ikke ha folk som lider av indre stress og traumer i landet vårt.»

Gjennom mesteparten av menneskets historie har det vært lettere for folk å fraskrive seg ansvar for ting de har gjort, heller enn å ta ansvar. Bare i det moderne Vesten er vi landet i den merkelige stillingen hvor det oppleves lettere å ta ansvar for ting vi ikke har gjort, enn å hevde sannheten om vår uskyld.

Men det finnes enda verre sannheter under alt dette, ikke minst det faktum at selv den beste politikken vår ikke kan gjennomføres. Selv om dette skulle ha vært klart en stund, er det først nå at det er merkbart. Problemet kan oppsummeres med debatten om økonomiske migranter versus asylsøkere. For enigheten som er oppnådd blant mange mainstream sentrumspolitikere i Europa, er at juryen ikke er overbevist eller fortsatt er ute når det gjelder økonomiske migranter, men at alle asylsøkere må få komme inn. Hvis vi later som om vi kunne finne en måte å skille perfekt mellom de to i morgen, vil selv den politikken være umulig. Ta ett eksempel. Europeisk lovgivning sier at folk som flykter fra et land på grunn av forfølgelse for sin tro, rase eller seksuelle legning (for bare å gi tre eksempler), vil få asyl hvis de klarer å komme seg til Europa. Hvis andelen homofile menn og kvinner i Afrika og Midt-Østen er omtrent den samme som i andre samfunn – og det er ingen grunn til å tro noe annet, så betyr det i første omgang at rundt fem prosent av befolkningen i disse landene bør gis asyl i Europa (forutsatt at de klarer å komme seg hit). Vi vet at dette ikke er mulig, gjør vi ikke? Men vi later som om det er det – basert på et taust håp om at de ikke kommer hit. Men hva om de gjør det? Hva om alle de menneskene som politikken vår antar ikke vil komme hit, nå plutselig gjør det? Problemet med ikke å ta stilling til noe av denne bristende tenkningen, er at de hindrer politikerne i å klare å tenke seg frem til noe politisk lederskap.

Et spørsmål jeg stiller politikere så snart jeg har sjansen, er dette: Hvorfor gjør de ikke med én gang de tingene som de kommer til å måtte gjøre på et senere tidspunkt? Hvis du snakker med australske tjenestemenn som har håndtert en lignende krise med båtflyktninger dertillands det siste tiåret, vil de fortelle deg at du må holde migrantene ute av landet, og fraråde andre fra å komme. Den australske eksemplet samsvarer ikke perfekt med det europeiske, men det er ikke langt unna. Australierne satte opp venteleirer utenfor australsk territorium, sånn at folk ikke kunne komme til landet og søke om asyl ved ankomst. Hvis europeiske politikere var ansvarlige, ville de nå gjøre det som de vil ende opp med å måtte gjøre uansett: å betale nordafrikanske og andre land for å sette opp venteleirer, hvor det i det minste er mulig å prøve å undersøke migrantenes påstander. Hvis de hindres i å sette foten på europeisk jord, forhindrer man også at samtlige krever enhver rettighet, hvilket mest sannsynlig vil ende med at de forblir permanent i Europa.

Vi må også vurdere hva som er best for migrantene selv. Selv om vi er enige om at livet i Syria er for vanskelig for store deler av befolkningen, ville en fornuftig politikk være basert på at det nesten alltid er bedre å holde folk i nærheten av landet de flykter fra – som nylig drøftet på banebrytende vis av David Goodhart og Paul Collier. Hvis noen flykter fra Syria, er det mye bedre at de oppholder seg i Jordan enn at de dumpes ned i Skandinavia. Det er utvilsomt få jobbmuligheter for slike flyktninger i Jordan (kanskje enda færre i Skandinavia), men som Collier har argumentert for, er en løsning at europeiske land gjør mer for å gi syrere jobbmuligheter i nabolandene, heller enn på et annet kontinent. Det er også viktig for europeerne å tenke over hva denne krisen ikke er. Faren til den syriske gutten som druknet langs kysten av Tyrkia, hadde jobb i Tyrkia, og familien hadde bodd der i tre år. Han klandrer nå Canada for sønnens død, fordi Canada ikke umiddelbart ville ta familien inn. I likhet med flere europeiske land, er man usikre på hvor mye man skal piske seg selv for dette i Canada (hvor jeg befinner meg i skrivende stund). En Holocaust-overlevende som jeg satt ved siden av under en middag i Toronto, uttrykte sin forferdelse over at historien gjentar seg. Men det er ikke snakk om sammenlignbare situasjoner. Den syriske faren hadde kanskje ikke verdens beste jobb, men situasjonen for familien hans var ikke i nærheten av å kunne sammenlignes med situasjonen for en tysk jøde i 1930-årene. En tysk jøde som på den tiden hadde klart å dra til Sverige og få seg jobb, fikk ikke rekvirert transport til Storbritannia. Men mens den tyske reaksjonen på alt dette sprer seg omkring, kan man se konturene av noe helt annet. For begrunnelsene som gis over store deler av Vesten, er en feiltolkning både av nåværende og historiske hendelser. Men det er ikke engang den verste misforståelsen. Den verste misforståelsen er en «økonomisk» begrunnelse som igjen har dukket opp.

Det er et argument som er blitt hørt blant tyskere på jernbanestasjonenes mottak og andre steder. Og det ble ført sist måned av EUs øverste representant i International Organisation for Migration (IOM) i Wall Street Journal Europe. Et mer ubetenksomt argument er umulig å finne. Eugenio Ambrosi mente det var «problematisk» at kontinentet hadde «vanskelig» for å godta en bølge av innvandrere uten historisk sidestykke, og han hevdet at Europa «opplever den mest utbredte og intense motviljen mot innvandrere på flere tiår». Han fortsatte med å påstå at innvandrere bringer med seg «nye ideer og høy motivasjon», og at de «tar i et tak og bidrar til våre økonomier og samfunn når de får en fair sjanse. Noen ganger har de bedre arbeidsmoral enn innfødte europeere.»

Det avgjørende punktet er dette:

«Europa blir eldre, og vil snart måtte håndtere en alvorlig mangel på folk i yrkesaktiv alder … Bare i Tyskland kunne det bli en mangel på arbeidskraft på opptil 2,4 millioner innen 2020, ifølge Boston Consulting Group. De sosiale sikkerhets­systemene vi har trues ikke av migrasjon. Tvertimot: Bidraget fra migranter vil sikre at den støtten som europeerne mottar i øyeblikket, vil fortsette i fremtiden.»

I tilfelle noen ikke fikk det med seg, er dette et argument for kulturelt selvmord, forkledd i den smertelindrende omsorgens språk.

Selv om Europas demografiske tilbakegang skulle være så alvorlig som Ambrosi hevder, hvem andre enn en gal mann ville tro at løsningen er å importere folk fra en helt annen kultur for å utgjøre neste generasjon? Ser hverken Ambrosi eller andre tilhengere av frie markeder i USA og Europa virkelig ingen potensielle problemer med dette overhodet? Kanskje de bør forklare teorien sin til de mellom 25 og 50 prosentene blant de unge i Spania, Portugal, Italia og Hellas som ikke har jobb. Fortell dem at de nettopp er blitt forbigått av folk som er villige til å jobbe mer for mindre penger, med samtykke fra ymse libertarianere og amerikanske tilhengere av frie markeder.

Mange av oss som bor i Europa, elsker Europa som det er. Vi vil ikke at svake, feige eller unnvikende politikere gjør om vårt hjem til et helt annet sted. Europeerne kan være nesten uendelig medfølende, men ikke inntil selvmord. Allmennheten ønsker seg kanskje mange motstridende ting, men den vil ikke tilgi politikerne hvis de – forsettlig eller ved et uhell – forandrer vår verdensdel fullstendig. Hvis de gjør det, vil mange av oss taust beklage det. Andre vil beklage det mindre taust. Uansett: Hvis politikerne ikke begynner å lede befolkningene gjennom denne hengemyren, kan det hende at dette bare er begynnelsen på krisen for vårt kontinent.

 

Douglas Murray er en britisk forfatter, journalist og kommentator. Han er leder for tenke­tanken The Henry Jackson Society, og var nylig en av talerne ved Trykke­friheds­selskabets 10-års­markering av den danske karikatur­krisen. Denne artikkelen ble opprinnelig offentlig­gjort i Standpoint i oktober 2015, og republiseres på norsk hos Document etter avtale.