Kommentar

Foto: Jonas Haugsvold

Med utgivelsen av «Europas underlige død» i Frankrike og all omtalen av den suksessrike boken i den forbindelse, er Douglas Murray etterhvert blitt et kjent navn der til lands. På grunn av de mange rystende begivenhetene i Frankrike de senere årene, blir franskmennene tilsynelatende mer åpne for den engelske journalisten og forfatterens skånselsløse og krystallklare budskap.

Dagen før foredraget i Oslo Militære Samfund ble Murray nok en gang intervjuet av Le Figaro, som er Frankrikes konservative newspaper of record – et initiativ de største norske avisene ikke tok under et sjeldent besøk fra en av Europas fremste intellektuelle, om enn Dagens Næringsliv bivånet hans møte med Torbjørn Røe Isaksen.

Den franske avisen gjør et hederlig forsøk på å trenge inn i det Hege Storhaug i omtalen av Murrays verk har kalt vår tids viktigste spørsmål, og forfatteren sprer tålmodig realisme:

Le Figaro: Innvandringsspørsmålet er i ferd med å skape en dyp splittelse i Europa. Enhver som kommer utenfra, ser ut til å bli plassert automatisk i kategorien «migrant» eller «flyktning». Men situasjonen er vel ikke svært forskjellig fra den ene til den andre?

Douglas Murray: De fleste europeiske medier og mange, om ikke de fleste, politikere bruker ordene «migranter» og «flyktninger» om hverandre. De snakker for eksempel om «flyktningkrisen» i 2015, men det som pågikk var i realiteten en migrasjonskrise. Det fantes riktignok flyktninger blant dem, men EUs egne tall, fra grensebyrået Frontex, viser at de fleste som kom i 2015 (minst 60 %), ikke hadde noen større rett til å være i Europa enn hvem som helst andre i verden. De fleste politikere tar seg ikke bryet med å skille mellom disse tingene fordi det er hensiktsmessig. Eller de gjør det med ord, men ikke i handling. Og fordi de fleste mediene enten er late eller driver kampanjejournalistikk, villeder de gjerne sine seere og lesere. Men jo, dette er virkelig svært forskjellige situasjoner.

Murrays opplysningsarbeid møter mektige motkrefter, ikke bare i politikken, journalistikken og blant NGO-ene, men også på kirkelig hold. Ikke sjelden får man høre av prester at de som søker bedre økonomiske muligheter eller angivelig rømmer fra «klimaendringer», også er på flukt. Men i de aller fleste tilfeller forlater ikke migrantene livstruende omgivelser, de er snarere privilegerte fordi de har familier med nok midler til å sende dem til Europa. Andre som ikke er like heldige, blir igjen – uten å bli gjenstand for den samme interessen fra godhetsbransjens side.

Denne propagandaen skygger ikke bare for selv de mest innlysende sannheter, den risikerer også å dempe europeernes medfølelse, advarer Murray:

Har det manglende skillet mellom flyktninger og økonomiske migranter komplisert debatten som saken ytterligere?

Utvilsomt. Interessant nok er det aktivistene som er tilhengere av «åpne grenser», som er mest tilbøyelige til å blande disse tingene, særlig NGO-er og journalister som liker å fremstå som svært humanitære (selv om de forventer at andre betaler regningene deres). De forsøkte å fremstille alle som kom til Europa, som desperate asylsøkere. Men en som rømmer fra borgerkrigen i Syria, er ikke i samme situasjon som en fra Afrika sør for Sahara som forsøker å forbedre sin levestandard. Økonomisk knapphet er forferdelig vanskelig, det er klart. Men det er ikke det samme som å flykte fra etnisk rensing. Å ta imot alle er en katastrofe på lang sikt. For alle meningsmålinger viser at europeerne har en velvillig innstilling til genuine asylsøkere. Det å blande dem med økonomiske migranter for om mulig å skaffe seg kortsiktige politiske fordeler, vil fort resultere i en kraftig redusert empati med alle sammen hos europeerne, de fattigste inkludert.

Murray har lenge fremholdt at Europa ikke engang har begynt å drøfte de viktigste spørsmålene på saksfeltet, som er omgitt med tykke lag av hykleri:

Kan asylretten beskyttes dersom vi skiller klart mellom de to situasjonene?

Ja, men en ubehagelig sannhet gjenstår: Europa kan ikke ta imot alle i verden som er genuine asylsøkere. Vi kunne ha ønsket velkommen alle syrerne som bor i flyktningleirer i Libanon, Jordan og Tyrkia, men vi gjør ikke det, for vi foretrekker at de ikke kommer. Men hvilken politiker ville våge å påpeke – med rette – at vi helst ser at syrerne forblir i nærheten av hjemlandet, og at de ikke nærmer seg Europa? Det er så mye hykleri i alt dette. Ta overenskomsten vi har med Tyrkia. Vi betaler en kjempemessig bestikkelse til kalif Erdogan. Og til gjengjeld peker han med geværmunningen på Europas hode.

En gang spurte jeg en av Angela Merkels støttespillere hvorfor Tyskland ikke hadde hentet flere migranter direkte fra leirene i Hellas og andre steder. Hvorfor skulle de ikke gjøre det, hvis de tror så sterkt på politikken sin? Svaret hans lød at menneskestrømmen har avtatt, og at det ikke er behov for noe slikt. Faktum er at strømmen har avtatt takket være en feit sjekk fra Tyskland. Hvorfor lyver vi om disse tingene?

En forferdelig destruktiv konsekvens av politikken som har vært ført på området, er at den snur all moral på hodet:

Politikken vår de siste årene har hverken vært gjennomtenkt eller rettferdig. Den har vært tilfeldig og kaotisk, og har gjentatte ganger vært til fordel for dem som bryter loven, og til ulempe for dem som respekterer den. Vi har straffet dem som har fulgt reglene, og belønnet dem som ikke har gjort det.

Hva slags budskap sender det til stadig mindre tålmodige vertsbefolkninger? Kanskje de også blir fristet til å bryte såvel etiske som juridiske regler i sin kamp for tilværelsen?

Retur av personer med ulovlig opphold i Europa kunne være ett tiltak til bevaring av de opprinnelige europeernes samfunnsmoral. Matteo Salvini gikk høyt på banen med løfter om dette under valgkampen i Italia. Vil han levere? Det tror ikke Murray.

Bør migranter som ikke kvalifiserer til asylstatus, returneres så snart de kommer til Europa?

Selvsagt. Hvis noen kommer hit og ikke har lov til å være her, bør vedkommende sendes tilbake. De rettslige spørsmålene og de store antallene er overveldende. Oppgaven er særdeles vanskelig. Hva enten vi liker det eller ei, vil Italia bli en test. Matteo Salvini har lovet å sende ut en halv million mennesker som oppholder seg ulovlig i Italia. Lykke til med det. Men jeg tror det vil vise seg å være umulig. Medier verden rundt vil følge med på alt som skjer. Alle uheldige episoder vil bli kringkastet av TV-stasjoner til alle de fem verdensdelene. Folk vil si at italienerne oppfører seg som nazister. Det internasjonale presset vil øke. Alle vil bli fristet til å vende tilbake til den katastrofale situasjonen vi har i øyeblikket. Hvis Salvini skal lykkes i å gjennomføre dette på en menneskelig måte, er det ikke bare de europeiske mediene, men også de europeiske borgerne som må opptre ærlig og ansvarlig.

Selv om Italia skulle mislykkes, har landet i det minste brutt en lydmur ved anskaffelsen av en såpass konfronterende og stridslysten toppolitiker. Det er ikke lenger tabu å lufte tanken om utsendelse av hundretusenvis av mennesker med ulovlig opphold.

Murray peker på en annen mental barriere: Hva om det beste ville være om endel av dem som har lovlig opphold, også returnerte til sine hjemland?

Jeg mener vi burde drøfte hvorvidt asyl burde være permanent, selv for genuine asylsøkere. I Sverige er det i dag mange mennesker som kom som genuine asylsøkere på 1990-tallet fordi de rømte fra borgerkrigen i det som var Jugoslavia. Hjemlandet deres har vært fredelig i mer enn tjue år, og spørsmålet om hva de fremdeles har å gjøre i Sverige, virker relevant på meg.

Forfatteren forsøker, som seg hør og bør for intellektuelle, å være i forkant av utviklingen. Han antyder at vi har store ubehageligheter i vente:

I det store og hele vil alle i Europa vente på at situasjonen blir verre mens de later som om alt er i orden og prøver å stoppe munnen på enhver som sier noe annet. En dag vil det ikke lenger bli mulig å late som. Og da vil vi få panikk.

Chemnitz gir kanskje en liten forsmak på uroen som venter oss. Det blir en krevende jobb å holde hodet kaldt.

 

Støtt Document ?

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!