Gjesteskribent

Kan vi stole fullt og helt på at oppfatningen om den hvite rases overlegne egenskaper døde med det tredje riket? Det er vel som å banne i kirken, men det ser av og til ikke bedre ut enn at troen lever pent og pyntelig kamuflert som det motsatte hos europeiske politikere, intellektuelle, innvandringsforkjempere og europeisk antirasistindustri.

Fra dette holdet lyder det at den massive innvandringen til det europeiske kontinentet ikke kan – eller bør – stanses. Snarere tvert i mot; samtlige politiske signaler går ut på at innvandring fra ikke-vestlige land skal økes i årene som kommer. Imidlertid foreligger det ikke en eneste meningsmåling som med den beste vilje kan tolkes dithen at befolkningene i de respektive land ønsker seg fortsatt eller økt innvandring, hvilket selvsagt er ytterst plagsomt å måtte forholde seg til. Følgelig har forkjempernes argumenter variert i takt med både innvandring og meningsmålinger, antallet diskrimineringsombud og lover om anti-hat øker ditto og antallet rasistiske hendelser likeså.

Økonomisk vekst! lokker forkjemperne – vi er jo alle først og fremst forbrukere og vel så det. Tilsynelatende kan vi se frem til en evig vekst, hvis vi bare lar være å huske at ingen økonomier hittil har lyktes i å vokse seg inn i himmelen for å tilføre paradiset som i følge enkelte venter der enda større velsignelser. Nå har forsåvidt ingen tatt seg bryet med å opplyse om hvor økonomien skal vokse hen, og det er sikkert like greit. For dessverre støter man i denne forbindelsen på det irriterende faktum at det heller ikke finnes noe materiale som tilsier at ikke-vestlig innvandring har vært spesielt økonomisk gunstig for mottakerlandene. Snarere tvert i mot.

Da heter det plutselig ikke «økonomisk vekst», da heter det «naturlig utvikling» og «verden er i ferd med å bli èn». Og man tukler selvfølgelig ikke med en naturlig utvikling – spesielt ikke menneskehetens naturgitte evne til å fly, nåtidens måte å forflytte seg umåtelig raskt over landegrenser på, og som i henhold til FNs klimapanel er en årsak til den globale oppvarmingen som på sikt er i ferd med å utrydde oss alle. Ja det, og så vestens skyhøye forbruk på alle mulige andre områder. Så hvor godt argumentet «økonomisk vekst» egentlig er, er nok et spørsmål om øynene som ser.

Litt på sidelinjen, men lar det seg overhodet gjøre å få fremtidsvisjonene om økt økonomisk vekst og økt tilstrømming av mennesker til Europa – som i sum fører til økt forbruk – til å passe inn i en virkelighet som består av tiltak mot menneskeskapte klimaendringer, FNs prognoser for befolkningseksplosjonen i den arabiske verden og forsøk på å begrense overforbruket av klodens ressurser? Det er en annen debatt – antagelig av det slaget vi trolig gjør best i å ligge langt unna. Den også.

Bortsett fra det, så er altså verden i ferd med å bli èn, eventuelle etniske spenninger eller sammenstøt er et bagatellmessig problem forårsaket av kritikere eller rasister og Europa har plass til alle som vil med.

Og det har Europa, for heldigvis er ikke europeere så primitive og underutviklet som gærningene som befolker det afrikanske kontinentet. Der er ikke verden i ferd med å bli èn. Til gjengjeld er det støtt og stadig etniske konflikter der, så de er nok ikke opplyste, imøtekommende globalister sånn som oss. Ikke kan de ha skjønt hvilken styrke multikultur og forskjellighet er for dem selv, samfunnene deres og den økonomiske veksten heller. Selvsagt ikke; for den groteske, typisk afrikanske atferden vi kan observere ved etnisk basert vold og drap i Rwanda, Sudan, Kenya, Zimbabwe og nå Sør-Afrika kan virkelig ikke forekomme i det overveiende hvite Europa.

Riktignok er europeere historiens eneste folkeslag som hittil har kommet på den lysende idèen om å utføre folkemord industrielt, men for det første er det mer enn 60 år siden og for det andre er det uansett mye mindre grisete enn folkemord med macheter, bildekk og øvrig afrikansk verktøy. Man kan vel ikke vente annet fra folk på andre kontinenter?

Tenk; fattigfolk i svarteste Afrika er så dyriske at de jakter ned og dreper innvandrere fordi de føler at innvandrerne truer livsgrunnlaget deres. I Kenya føler en gruppe svarte kenyanere at en annen gruppe svarte kenyanere fortrenger dem fra det de oppfatter som sine områder. De opplever at innvandrere tar jobber og boliger de selv føler de burde hatt, og reagerer på primitivt vis med omfattende voldsaksjoner. Sør-afrikanske NGO`er opplyser nå om at 80.000 fremmedarbeidere er blitt fordrevet. Ja ja, 80.000 fra eller til, det er et folkerikt land. Only in Africa – og dessuten; de dreper og fordriver tross alt bare andre afrikanere. Svarte sådan, så det er nevnt. Ingen grunn til å ta det inn over seg eller å analysere årsakene til fenomenet, med andre ord. «Synd at folk ble drept, sier en (svart) fyr i et av Sør-Afrikas fattigkvarter, men innvandrerne må vekk, vi har problemer nok som det er.»

Med «vi» mener mannen åpenbart andre sør-afrikanere, så han er nok både nasjonalist og rasehater. Hvem andre i verden ville vel tenke slik annet enn en svart mann i svarteste Afrika? Dersom vi er så tåpelige at vi kikker litt nærmere på hva som skjer i Afrika og husker at de faktisk er mennesker, så lover det ganske dårlig for globalistenes drømmer. Men globalisering og forbrødring av alle verdensborgerne er kan hende noe som hovedsakelig skal finne sted i Europa, uforstyrret av foreldet stammetenking og alle andre brysomme fenomener som man utelukkende finner i Afrika?

Inn fra et land lengst sør i Europa sniker det seg ubehagelige hendelser som i aller høyeste grad burde forstyrre det nåværende europeiske selvbildet: kriminelle elementer setter fyr på leire der noen av de mange innvandrede romanifolk oppholder seg. Brannstiftelsene i seg selv kan gudskjelov forklares med at mafiaen i Napoli har økonomiske interesser i italiensk avfallsindustri, som omfatter områdene der de samme romanifolkene setter opp sine midlertidige bosteder. Kriminelle tar som vanlig ikke smålige hensyn til noe som helst.

Men hva verre er: lokalbefolkningen applauderer brannene og romanifolkets flukt.

Det siste har vi ikke fullt så lyst til å finne en forklaring på. For hva om en slik enkelthendelse forteller oss noe om mennesker generelt, i stedet for å fortelle oss noe om skrullete, lettantennelige italienere spesielt? Vi vet jo hvordan italienere er, mener jeg. Dette er nok bare enda en enkelthendelse vi trygt kan avskrive på kontoen til rasisme og den politiske høyresidens fremmarsj. Og at det er italienere det er snakk om.

I alle fall er det tryggest å late som, for hvis vi ikke later som kunne det hende at noen varsellamper ville begynne å blinke hos den politiske ledelsen Europa rundt. Lokalbefolkningens reaksjon på brannene i Napoli og fordrivelsen av romanifolk ville føyd seg inn i rekken av flere utrivelige tegn på at nært samkvem mellom ulike folkegrupper med ulike preferanser slett ikke minsker fiendlighet og mistenksomhet, men at konfliktene lurer rett under overflaten og rett som det er kan komme til utbrudd. Men en slik tanke forutsetter naturligvis aksept av at svarte afrikanere ikke er dårligere mennesker enn noen andre, og at svarte mennesker ikke har et eget gen som gjør at de er mer disponert for å ta livet av andre svarte mennesker enn noen andre. Og det forutsetter aksept av at europeere ikke er noe mindre menneskelige enn resten av klodens innvånere. Det skulle tatt seg ut.

På den annen side: dersom politikere, innvandrerlobbyen og intellektuelle en dag ikke var så innmari travelt opptatt, så kunne de kanskje finne ledig tid til å problematisere sitt eget forhold til den etniske volden vi ser på det afrikanske kontinentet og til dels i Asia og Midt-Østen? Forklar gjerne de etniske spenningene og volden med de åpenbare sosiologiske årsakene som nå som før spiller en stor rolle, men for moro skyld kunne vi denne gangen muligens forsøke å overføre de samme sosiologiske årsakene til store deler av Europas innfødte befolkning.

Situasjonen til en fattig europeer kan selvfølgelig ikke sammenlignes med situasjonen til en fattig afrikaner materielt sett. Men det har seg da også sånn at den ubemidlede europeeren ikke lever der, vedkommende lever her – i et Europa der kanskje så mange som en tredjedel av de vanlige borgerne er godt økonomisk stilt, har gode, trygge arbeidsplasser, høy inntekt, hus, bil, båt eller hytte og reiser på eksotiske ferier en gang i blant. Når det er dette en ubemidlet europeer hver dag måler sin egen situasjon opp mot, hjelper det ikke stort at fattige på andre kontinenter har det mye, mye verre.

Dette er de europeerne som tradisjonelt utgjør den lavlønte og uutdannede arbeiderklassen. I motsetning til en velsituert elite som ansetter sitt ønskede mangfold som vaskehjelper, barnepiker eller til å male stakittet, konkurrerer disse europeerne med det samme mangfoldet om de samme arbeidsplassene og øvrige goder. Selv barn av bedrestilte konkurrerer i dag med arbeidsinnvandrere fra hele verden. De har ikke det samme skattenivået som innfødte, nyutdannede håndverkere, og blir naturlig nok foretrukket av mange fordi de kan ta lavere pris for utført arbeid. Frustrasjonsnivået blant unge håndverkere er relativt høyt allerede. De aller verst stilte konkurrerer i tillegg med innvandrere om kommunale boliger, tiltaksordninger og sosiale stønader. I England er det alt blitt advart om at dersom den skjevfordelingen av kommunale boliger til fordel for innvandrere som har pågått fortsetter, er det stor sannsynlighet for at det vil resultere i negative motreaksjoner fra den innfødte befolkningen. Spenningene i Storbritannia er allerede så store at offentlige personer mener at landet raskt beveger seg mot etnisk vold.

Løsningen på spenninger og misnøye blant grupper innenfor de forskjellige lands grenser har så langt vært å kaste penger etter problemet. Mer penger til sosialbudsjetter, mer penger til igangsatte fritidstilbud, mer penger til såkalte brobygger-organisasjoner og alle andre etniskbaserte organisasjoner, mer penger til arbeidsrettede tiltak, mer penger til bygging av sosialboliger og mer penger til integreringstiltak. I det hele tatt; mer penger. Hva vil skje den dagen det ikke er mer penger å kaste på problemene for å få dem til å gå vekk for en stakket stund? Hva vil skje når uunngåelige lavkonjunkturer setter inn og tilværelsen blir vanskeligere for alle? Hva hvis det ikke finnes mer penger å kaste på et akutt problem når det akutte problemet eksploderer i offentligheten, og alle vet at løftene om fremtidige penger er tomme løfter fordi statens lommebok er like tom? Hvor raus og solidarisk vil Europas befolkning vise seg å være i trangere tider?

Toleranse og omsorg for andre enn seg og sine egne er og blir et rent overskuddsforetagende. Mennesker er subjekter, ikke objekter; eget gnagsår vil fra eget perspektiv alltid oppleves som mer grufullt enn naboens amputerte ben. Har vi glemt dette i all vår velstand? Hvor skal en europeer som i dag lever på et eksistensminimum – et europeisk eksistensminimum, vel og merke – få et slikt overskudd fra? Når man kanskje bekymrer seg for fremtiden, hvor man skal få penger til neste strømregning fra, om man har råd til ny sykkel til eldstemann nå som han trenger det og hva med familien hvis man mister jobben? Det er vanskelig nå, hva med om ti år når en er enda eldre og enda mindre attraktiv på arbeidsmarkedet?

Arbeidsledigheten er høy blant uutdannede mange steder, men tiltak som igangsettes og kvotering som iverksettes er rettet mot de innvandrede konkurrentene. Som er veldig lette å få øye på i nabolaget – fordi de blant annet har en annen farge. I stedet for å oppsøke de ansvarlige i lønnsklasse Høy, retter frustrasjonen og sinnet seg direkte mot den langt mer tilgjengelige naboen. Ikke nok med det; vedkommende nabo oppleves som tilgodesett på bekostning av en selv og ens muligheter.

Er den påfølgende følelsen av motvilje, slik en tolerant, europeisk elite åpenbart aldri blir lei av fremstille det, bare et uttrykk for rasisme, og er en slik reaksjon utelukkende basert på irrasjonell fremmedfrykt? Eller opplever vedkommende at man har en rasjonell grunn til å frykte for akkurat sitt personlige livsgrunnlag og evne til å forsørge sin familie og seg selv, og reagerer deretter – hverdagslige bekymringer og ditto reaksjoner som bør tas på alvor og adresseres? Selv vet jeg ikke mest om økonomi, men det er gjerne slik at det som går opp pleier å komme ned. Det later til at det nylig skjedde i USA, så kanskje det gjelder for europeisk økonomi også? Er det mulig at vanlige fjernkontroll-fiklere tenker over dette en gang i blant og blir bekymret for fremtiden for seg og sine, og kan det tenkes at elitens gjentagende avfeiing av vedkommendes legitime bekymringer som iboende rasisme snarere øker enn minker fenomenet?

Det er ikke helt utenkelig at dette er en problemstilling som snarest bør blir gjenstand for seriøse analyser, for med mindre vi genuint har lykkes i å innbille oss at hvite europeere er på et mye høyere evolusjonstrinn enn svarte afrikanere, så kan den nåværende utviklingen føre oss til steder ingen ved sine fulle fem vil. Samtlige sosiologiske forklaringer på spenninger og vold i resten av verdens kriker og kroker bekrefter muligheten for slike scenarioer overalt der det befinner seg mennesker – helt uavhengig av eventuell rasisme som medvirkende årsak.

Mennesker som føler at livsgrunnlaget deres er truet er farlige. Og det går som oftest utover konkurrentene som oppleves som en trussel. Ikke den bekymringsløse globalisten med adresse Oslo 3.

Så hva blir det til? Skal vi gå ut i fra at svarte afrikanere er i besittelse av i særklasse primitive instinkter når de beskytter sitt livsgrunnlag og sin eksistens med hårreisende voldshandlinger? Eller er de bare uheldigvis mer vant til en hard virkelighet eller krigslignende tilstander som gjør at de kanskje reagerer raskere enn bortskjemte europeere?

Det er en viss fare for det siste – menneskelige egenskaper og instinkter har sjelden latt seg oppheve av gode intensjoner eller politiske vedtak. Det er nok å se på menneskehetens historie; den ultimate volds- og krigsårsak er og har alltid vært tilgang på/tap av ressurser. Og de første ofrene for folkemengdens følelse av å bli fortrengt fra det de anser som sitt, har alltid vært den eller de gruppene som oppleves som fremmede.

Dagens rådende politikk styres- og næres av intellektet. Hva hvis hverdagen forteller intellektet til en stor del av en befolkning at innvandring er en trussel mot egen eksistens? Tror virkelig politikere og eliter at anti-diskrimineringslover kan overstyre en majoritetsbefolknings følelser hvis eller når de kommer i sving? Det er mye som tyder på at i hvert fall den italienske regjeringen har innsett at det ikke lar seg gjøre. Der har allerede politiet måttet rykke ut for å beskytte innvandrere mot folkets raseri, og regjeringen handler raskt deretter. Må det gå liv i det øvrige Europa før vi er villige til å godta at europeere er i besittelse av akkurat de samme instinktene som resten av menneskeheten – italienere inklusive – og under tilsvarende omstendigheter kan reagere like voldsomt som vi praktisk talt daglig blir vitner til i resten av verden?

Europeere er ikke representanter for en ny art mennesker og det er fullstendig irrasjonelt å tro det motsatte og handle politisk ut fra noe som ikke er annet enn en illusjon. Det finnes områder i menneskenaturen der Genevekonvensjonen pussig nok ikke gjelder. I dagligtale kalles et av de områdene for selvoppholdelsesdrift.

Spørsmålet er bare når og på hvilken måte selvgode eliter vil oppdage at menneskelige egenskaper fortsatt eksisterer i rikt monn hos europeere også. Som et minimum får vi håpe at de oppdager det før den svarte afrikanske naboen gjør det på verst tenkelig vis – han er ganske sikkert klar over at europeere ikke er en høyerestående menneskerase fra før. Det vet han blant annet fordi han lever i det flerkulturelle samfunnet sammen med vanlige arbeidsfolk til daglig, og er den som merker den økte utryggheten og de fiendtlige blikkene.

Hva har den samme eliten tenkt å gjøre den dagen den økende utryggheten resulterer i mer enn fiendtlige blikk? Forferdet proklamere at ingen kunne forutsi noe sånt?

Vel, det er noen som forutsa noe sånt: det har nemlig vist seg at mange svarte afrikanere gjorde det – lenge før voldsutbruddene i fattigkvarterene i Sør-Afrika. NGO`er så det komme åtte år i forveien. Regjeringen satset imidlertid på at det ikke kunne skje i Sør-Afrika med tanke på apartheid og de tilsynelatende edle egenskapene befolkningen burde ha tilegnet seg på grunn av det.

Europeiske politikere og eliter leste kanskje ikke avisene den dagen? Men deres tiltro til sine egne befolkninger er nok langt mer berettiget enn afrikanske lederes – Europas befolkninger består jo ikke hovedsakelig av svarte afrikanere. Og i Afrika har de sikkert ikke hørt om den menneskelig egenskapen Genevekonvensjonen og det unike, europeiske toleransegenet en gang.

Maken til uopplyste og livsfjerne mennesker skal man nok lete lenge etter.