Kommentar

Bildet: Fra minnemarkeringen utenfor katedralen i Manchester. Stemningen ser ut til å ha endret seg noe. Det er bekymring og uro som står skrevet i ansiktene. Foto: Jon Super/Reuters/Scanpix

Det er åpenbart at det første ordet gir gode vibrasjoner, mens det siste gjør det motsatte. Slik brukes de også som emosjonelle signaler i etterkant av samtidens terrorhandlinger. Typisk går representanter for de rammede lands myndigheter og andre ledende meningsbærere – se gjerne for deg statsminister Theresa May som etter at hun brått ble forfremmet til topposisjon, tilsynelatende uten minste tilløp til selvstendig tenkning overtok sine forgjengeres retorikk i sammenhengen – ut med formaninger om at «nå må vi alle stå sammen mot terroren.» Omvendt gjelder at de som måtte våge å avvike fra hovedlinjen når det gjelder reaksjoner på den nye volden og vurderinger av islam og islamisme, de anklages – her kan du for ditt indre blikk mane frem bildet av Mays kollega Erna Solberg mens hun formanende retter pekefingeren mot gjenstridige landsmenn – for å virke splittende. Underforstått, skjønt noen ganger uttrykkes det svært så tydelig, for dagens retthaverske posører risikerer lite ved å tone flagg, beskyldes de sistnevnte for de facto å gå terroristenes ærend når de ikke stiller seg bak det man kunne kalle kjærlighetslinjen i terrorbekjempelsen. Har man eksempelvis dristighet nok til å hevde i det offentlige rom – jeg karikerer bare litt – at «varme og omsorgsfulle armkroker» ikke bidrar vesentlig til bedre integrering av de mange enslige MENA-mennene som har funnet veien inn i Europa, så er man ikke bare et følelseskaldt og dårlig menneske, men man avslører konfliktskapende trekk som i siste instans øker samfunnsvolden.

Skjærer man isteden vekk alt føleriet og tar seg bryet med å tenke ordentlig etter, så innser man derimot snart at mens noe er verdifullt og fortjener å fungere som samlingspunkt, så er annet det stikk motsatte. Sagt enkelt, men klart: Man bør samle seg om det som er sant og rett, mens man omvendt bør legge avstand til slikt som er løgnaktig og skadelig. Hva er det så man blir bedt om å samles rundt, og hva er det de påstått «samfunnsskadelige splitterne,» altså folk som jeg, står for? Noen delsvar har jeg saktens, og så får det heller være at enigheten bak dem ikke nødvendigvis er unison.

For meg er en fellesfølelse av kjærlighet i etterforløpet av en terrorhandling i beste fall en inadekvat respons, i verste fall dreier det seg om en kognitiv, emosjonell så vel som handlingsmessig skivebom. Nei, det viktigste i situasjonen er ikke å vise tegn på kjærlighet overfor omverdenen, ekte følt eller påtatt, det viktigste er å analysere trusselbildet og se til at gjentagelser av det uhyrlige aldri skjer. Etter min beste forståelse er det nettopp dette som «stå sammen»-talsmennene konsekvent vegrer å gjøre, i og med at de ikke vil eller våger å gjennomføre politiske konsekvensanalyser som kunne medført ubehagelige konklusjoner. De vil for alt i verden unngå slikt som ikke bare stempler egen tidligere ført politikk som totalforfeilet, men som til og med rokker ved sentrale dogmer om hvordan relasjonene er mellom ulike folk og kulturer.

A woman wearing a Union Flag hijab reads a poem during a multifath vigil for victims of the attack on the Manchester Arena, in Manchester, May 24, 2017. REUTERS/Peter Nicholls

Bildet: Vi ser tendenser til en ny type markering etter terror, en ny type rosetog, hvor troende fra ulike religioner kommer sammen. Det er en ny manifestasjon av at «vi står sammen». Det finnes ingen siling av de som deltar, f.eks.. hva en imam kan ha sagt tidligere som gjør at han ikke burde få delta. Eller en kvinne som bruker Union Jack som hijab. Hvis man hadde litt sensitivitet bruker man ikke flagget som hijab i en sørgestund over ofre for islamsk terror. Prestene har mistet kontrollen også over troen som noe samlende. De er blitt statister.

På sett og vis er det naturligvis dypt menneskelig når europeiske politikere ikke vil akseptere at det er deres egen heterogeniserende samfunnspolitikk som har beredt grunnen for dagens økende islamistiske terror. De har tross alt selv sluppet gjerningsmennene inn i landet, eventuelt sluppet inn deres foreldre uten å se til at avkommet tilegnet seg europeiske vaner, tenkning og levesett, og nå skyller etlingenes voldelige misnøye inn over oss alle. Det er blitt uomtvistelig at de tok alvorlig feil, politikerne: Innvandringen var ingen vinn-vinn situasjon, hovedkonsekvensen var hverken «flere varme hender» i omsorgsyrkene eller rader med arbeidssomme finansiører av innfødte gamlingers pensjonsutgifter. Økonomisk var det et massivt tapsprosjekt, masseinnvandringen fra særlig MENA-landene, og heller ikke de uheldige sosiale og sikkerhetsmessige konsekvensene lar seg lenger feie under teppet. Reaksjonene på denne innsikten er ulike, skjønt étt forblir uforandret: De aller fleste politikeres hovedanliggende er å klamre seg fast til egen makt og innflytelse, og innrømmelse av alvorlige strategiske feil passer dårlig inn i et slikt mønster. I hovedsak derfor er det at de fremdeles later som om terrorhandlingene er enkelthendelser, at de ikke har noe fundamentalt med islam å gjøre samme hvor høyt det ropes Allahu akbar mens forbrytelsene begås. En slik fornektende historiefortelling vil jeg ikke ha noen del i, dertil er den for løgnaktig.

Ikke bare har de handlet uklokt, ja, skadelig for eget land, politikerne, men deres ideologiske hovedpremiss har vist seg uholdbart. Det er helt enkelt ikke sant at «folk er folk» i betydningen at det ikke spiller rolle hvem man setter sammen til en befolkning, altså at Arne går like godt sammen med Akhmed i det daglige som med Nils. Felles kulturell og etnisk bakgrunn styrker en befolknings samholdskraft og gjør den til et folk, noe som ikke er tilfellet med en hulter-til-bulter blanding av personer fra mange land og dårlig kompatible kulturer. Det er ikke korrekt at «vår mangfold er vår styrke,» påstanden er munnsvær og lite annet, et reklamepreget, propagandistisk floskelutsagn som så mange ganger er blitt historisk falsifisert at man knapt kan karakterisere det som annet enn løgnaktig.

Ennå har ikke de bestemmende myndigheter og pratmakerne i deres sold, de mange som tjener til salt på brødet og vel så det innen de tallrike liksomuavhengige NGO-ene som i vår tid har skutt opp som sopp etter demagogisk regn svært nærme de offisielle beslutningstagerne, innrømmet at deres praksis så vel som ideologi på migrasjons- og sikkerhetsfeltet har vært feilaktig. Enigheten de vil at folket skal uttrykke som respons på terrorangrepene, er sentrert rundt en virkelighetsforståelse vi ikke deler, som vi tvert imot mener bidrar til økt usikkerhet og fare i og for våre samfunn. Derfor finner vi ikke å kunne følge risikoutsatte borgeres første innskytelse, å samles bak det valgte lederskapet når landet angripes.

Mange ønsker nok fremdeles å tro på de optimistiske solskinnsfortellingene om snarlig bedring hva eksempelvis terrorsituasjonen angår dersom alle, det vil si alle etniske nordmenn, strekker seg bare litt til, dersom man fortsetter med å late som om fienden ikke virkelig er fiende, som om eneste kjelke i veien er en slags historisk-religiøs misforståelse mellom islam og Vesten som kan redes ut og klares opp hvoretter fredelig sameksistens på felles ideologisk grunnlag blir mulig. Det vil aldri være mangel på folk som velger å tro på hyggelige drømmehistorier istedenfor å ta bitre sannheter innover seg.

Men flere og flere innser at de faktisk mener alvor, jihadistene som har erklært Vesten krig. De mener det de sier, og 1400 års konflikthistorie burde være nok til å underbygge konklusjonen for andre enn de mest håpløst naive; empiri har tross alt sterkere beviskraft enn søte forhåpninger i de flestes vurderingsverden. Innsikten om at så er tilfellet, har noen konsekvenser for alle dem som ikke finner å kunne «stå sammen» rundt standardoppfatningen de ledende politikerne forsøker å «selge inn» til urolige velgere. Det må være noe annet og mer enn klam fellesskapsfølelse kloke folk bør strekke seg etter nå, for «feel good»-politikk har aldri vist seg å kunne lede til effekter utenfor den følendes eget emosjonelle univers.

Først og fremst ber vi om å få forholde oss til politikere som våger å si upopulære ting, fortelle bitre sannheter selv om tilhørerne skulle bli både oppskaket og engstelige. Det best kjente eksempelet i så måte var naturligvis Chruchill som med sin «I have nothing to offer you but blood, sweat, toil and tears» sommeren 1940 realitetsorienterte det britiske folk på en forbilledlig måte. Når man stirrer en virkelig alvorlig fare i hvitøyet, er det til syvende og sist sannheten de aller fleste vil høre. Det er som pasienters krav til en lege når en berettiget engstelse sitter som en klo i nakken: Sannheten vil de ha og kan de også tåle, forstillelse og løgn er derimot utålelig etter at den verste panikken har lagt seg.

Det er der vi står i samhold-versus-splittelse spørsmålet etter de mange terrorgjerningene utført av muslimske fundamentalister mot uskyldige europeiske borgere. De må begynne å snakke sant om det som skjer, politikerne, si rett ut til folket at krig er erklært mot dem, og deretter treffe de tiltak som er nødvendige når samfunnet utsettes for angrep. Å lulle folket inn i falsk trygghet er skammelig, må være det selv for politikere, og kommer garantert ikke til å fungere evig, for man kan ikke «fool all of the people all of the time.» Om ikke annet, så burde makthavere i det minste kjenne omsorg for sitt eget ettermæle.

Vi vil stå sammen med dem som taler sant og i praksis viser at de har sin egen nasjons beste i tankene, ikke med dem som «hyler med de ulver som er ute» og først og fremst tenker på sin internasjonale popularitet langs «være god»-aksen. En samlet nasjon er en velsignelse, men bare dersom det er ekte, autentiske verdier man samler seg om å forsvare.

Svarene på angrepene mot oss må være adekvate og skalert svarende til trusselens alvor. De må fremfor alt være blottet for ønsketenkning, naivitet og fornektelse. Mennesker, og enda mer et folk, som får høre sannheten, kan tåle nesten hva som helst av prøvelser i den gode saks tjeneste, mens løgnaktighet margstjeler motstandsviljen. Da er det bedre å holde seg unna de offentlige samholdsmanifestasjonene og resten av den emosjonelle ekshibisjonismen, slik at man unngår å smittes av den villete veikskap som ligger bak.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også