Kommentar

En god, gammel kollega av meg gav engang til beste følgende halvhumoristiske definisjon av en god lege: Det er en person som syke mennesker trygt kan kjøpe strikk i metervis av. Beskrivelsen av forholdet lege-pasient går rett til kjernen, til det forhold at mennesker i eksistensiell nød må kunne stole på at de som skal hjelpe dem, gjør sitt aller beste og ikke utnytter situasjonen til egen vinning. Den nødstedte skal kunne nære ubetinget tillit til hjelperen. Det er slike forhold vi skal snakke om i dag, og særlig da den tillit som finnes (eller ikke finnes!) mellom styrende og styrte i et samfunn.

Vi skal i hovedsak holde oss til Norge før og nå, men her som ellers gjelder at både likheter og forskjeller finnes mellom ulike nasjoner og kulturer. Et sammenlignende perspektiv kan derfor være lærerikt, så la oss først se litt på hvordan Skandinavia skiller seg fra andre europeiske land langs tillitsaksen.

Det ble slik i livet at jeg har arbeidet i årevis i både Sverige, Danmark og Norge med folk fra mange land og kulturer som nære kolleger og venner, så jeg mener meg å ha førstehånds erfaring hva dette angår. Særlig er det grekere, italienere og russere jeg har utviklet yrkesbaserte vennskap med (i tillegg til de innfødte, selvsagt, altså nordmenn, svensker og dansker). Samarbeidet og vennskapene har vært en berikelse, noe jeg sier ubetinget og uten de ironiske hermetegn som ordet ofte nå til dags omsluttes med i multikulturelle sammenhenger.

Saken er den at de grekerne, italienerne og russerne jeg har kjent – og nå snakker jeg altså om slike som har arbeidet i mange år i Skandinavia – er ganske like seg imellom hva gjelder oppfatningen av tillit til og fra styresmaktene, inklusive til lokale arbeidsledere, mens de som gruppe skiller seg markant fra skandinavene. Skandinavene tror på det sjefene sier, sydeuropeerne og russerne gjør det ikke.

På Sovjetunionens tid (jeg innrømmer at de fleste av mine russiske bekjente tilhører disse årgangene!) var det vanlig at russere som kom til Vesten, til å begynne med ikke trodde at arbeidsløshet og store sosiale problemer fantes her; de var blitt løyet til så mye av ledelsen hjemme at de ikke stolte på dem når de for en gangs skyld snakket sant. Det tok imidlertid sjelden lang tid og mange episoder med dårlige erfaringer før de overførte sitt grunnleggende reaksjonsmønster, altså mistillit til dem med makt, til også å omfatte ledelsen på ulike nivåer i sine nye hjemland. Enkelte kvaliteter er sant internasjonale, innså mine venner kvikt, og løgnaktighet fra ”øvrighetas” side er blant dem. Har du vokst opp i kommunismens tid i Russland, så VET du at det ikke er til å stole på, det som kommer ovenfra.

Også grekere og italienere vet fra barnsben av at de ikke snakker sant, samfunnstoppene, de sier én ting under valgkamp og i offentlige sammenhenger, men mener noe annet. Fremfor alt GJØR de noe annet. De har slik en lang, lang tradisjon og erfaring med korrupsjon og offentlig forstillelse bak seg, grekerne, italienerne og russerne, og denne historikken preger dem. Derfor faller det dem lett, når bare erfaringene får satt seg og de begynner å skjønne spillet, å innse at sjefene i det nye hjemlandet ikke er vesensforskjellige fra det de var vant til hjemmefra, uærligheten gjennomføres bare på mer subtile måter her oppe i de nordiske sosialdemokratiene. Fremfor alt er volden mindre og man beriker seg ikke like åpenlyst.

Skandinaver har som gruppe vært markant annerledes i og med at vi har hatt tiltro til myndighetene våre.  Svenskene har vært de aller mest (god)troende mens danskene ligner noe mer på sydeuropeerne; også langs denne aksen ligger vi nordmenn omtrent midtveis mellom det svenske og det danske. Men alt i alt karakteriseres vi av en internasjonalt sett abnormt høy grad av tillit til dem som styrer og bestemmer, til deres gode gjerninger, men fremfor alt til deres gode hensikter og ord. Dette er imidlertid nå ved å endre seg, har jeg inntrykk av, noe som i så fall vil ha betydelige konsekvenser. La oss forsøke å se litt på den loddrette så vel som horisontale tilliten i samfunnet, på hva den avhenger av og hvordan den har stått under tiltagende press de siste årene.

En uskreven samfunnskontrakt ligger under all funksjonalitet i moderne kompliserte strukturer der folk lever i kontakt med hverandre: Undersåttene aksepterer å bli styrt av de ledende, tillater dem å bestemme over hva som skal skje og ikke skje, men til gjengjeld forplikter de styrende seg til å handle til fellesskapets beste. Kontrakten kan over tid styrkes når folket ser at den fungerer, altså at de for tiden ledende holder sin del av den stilltiende avtalen, eller den kan motsatt svekkes om folket skjønner at de blir holdt for narr. Min påstand er at det er det siste som er ved å skje i vårt land.

Norge var i utstrakt grad et samfunn bygget på samhold og mentalitetsmessig nærhet menneskene imellom; man tenkte innen samme rammer, kjente hverandre lokalt, visste altså hvem nesten var, og hadde tillit til at hver og en gjorde sitt beste. Mest tydelig ser man dette speilet i prinsippene for det norske trygdesystemet; det bygger på tillit til at ingen (iallfall bare ytterst få) forsøker å lure til seg ytelser som ikke rettelig tilkommer dem. Systemet fungerte bra. Både hva trygd og annet angikk organiserte den politiske ledelsen et samfunn tuftet på en solidaritetsidé, folket hadde trygghet, tilliten var gjensidig og pilene for viktige parametere i samfunnsutviklingen pekte gjennomgående pent oppover.

Dette tillitssamfunnet er ved å erstattes av et rettighets- og kontrollsamfunn. I stedet for å ha tillit til at fagfolk vet og vil det beste innenfor sine respektive kompetanseområder, stilles nå fra toppen stadig mer detaljerte krav til underliggende etater som det også typisk skal rapporteres hyppig på. Etatene gjør det samme nedover til sine fagfolk, og til sist sitter vi igjen med vaktmestere som fyller ut elektroniske skjemaer i stedet for å skifte defekte lyspærer. Fremgangsmåten med kvantisering, ekstremt detaljerte krav og rapporteringer er en integrert del av New Public Management og rir norsk offentlighet som en mare. Eksempelvis hørte vi nylig at Helsedirektoratet skulle styre sin virksomhet i henhold til intet mindre enn 285 krav fra Helse- og omsorgsdepartementet, og tro endelig ikke at disse blir færre når de videreformidles nedover gjennom helse-Norge. Det blir mer byråkrati enn helse av slikt, som alle vet og erkjenner med mindre de selv er en del av ledelsessjiktet og følgelig er forpliktet til å støtte den monstrøse organisasjonen. Hovedprinsippet er utvilsomt: Man har erstattet tillit og lokal besluttsomhet med detaljerte krav fra sentralt hold og et stadig mer komplisert kontrollregime.

Misforstå meg ikke, jeg tar ikke til orde for at all kontroll er uviktig eller unødvendig. På mange områder er endog det økte kontrollbehovet forståelig selv om det bidrar til en spiralskrue av positiv feed-back der systemet legitimerer seg selv (mer kontroll gir mindre følelse av tillit som igjen gir mer behov for kontroll). Ta det før nevnte trygdesystemet som eksempel: Ytelsene har steget langt utover det lovgiverne i sin tid forestilte seg, og det fuskes i betydelig grad med alt fra falske barn til falske sykdommer for å lure til seg penger fra statens store kasse. Mer fusk gir større kontrollbehov, samtidig som de offentlige tabuene ikke tillater en ærlig diskusjon av hvorfor det er mer juks enn før. Men folket aner at den økte heterogeniteten i befolkningen er en hovedfaktor, som også svekkelsen av en felles norsk ansvarlighetskultur er det. Skruen som før skrudde oppover, skrur nå nedover.

Den reduserte tilliten til befolkningen finner sitt motstykke i enda mindre tillit nedenfra til politikerne som gjennom valg har fått seg betrodd å stå for samfunnsstyringen. Vi er ikke ennå som italienere, grekere og russere hva dette angår, men vi nærmer oss. Ikke bare mistenkes mer og mer politikerne for ikke å kunne, de tiltros ikke engang den gode viljen lenger. Man snakker om politikerforakt og på såkalt ansvarlig hold vrir man sine hender i bekymret vånde.

Ja, politikerforakt finnes og den er økende, både hva gjelder dem øverst på toppen og de mange, mange fler som sitter i lavere maktposisjoner i det enorme halv- og heloffentlige næringslivet som langt på vei dominerer det norske samfunnet. Men er det ikke et større problem enn at forakten finnes og vokser, at den er berettiget? Folk ser jo og hører hva de sier og gjør, kadrene nær toppen av samfunnspyramiden. De ser familiedynastiene og nettverkene bre seg i samfunnslegemet, de hører de beroligende ordene samtidig som de i neste nu erfarer en helt annen og mindre tilfredsstillende virkelighet. Kort sagt: De erkjenner et voksende gap mellom politisk retorikk og samfunnsmessig realitet som selv ikke et hurtigvoksende segment av spindoktorer, mediekonsulenter og informasjonsdirektører klarer å snakke bort. Propaganda virker, og vi har svært mye av den i Norge, men selv ikke den er allmektig. Da vokser forakten blant folk, og den er ikke grunnløs.

Når tilliten oppad svekkes, griper moderne nordmenn til juridiske hjelpemidler. Selv de som formodentlig ligger ideologisk nærmest makten i det sosialdemokratiske Norge, jeg tenker på pårørende etter terrorhandlingene på Utøya 22. juli 2011, vurderer nå om de skal gå til sivilt søksmål mot staten eller politiet på grunn av den elendige innsatsen som ble gjort fra sikkerhetsorganenes side for å stoppe Behring Breiviks myrderier. Selv disse, de drepte AUF-ernes foreldre, har ikke tillit til politikernes verbale skyggelegging av eget ansvar. Mistilliten går helt opp til toppen: Når statsministeren sier at han tar ansvaret ved å bli sittende, hva er det egentlig han sier? Kan absolutt all tafatthet dekkes over med fine ord i det moderne norske samfunnet?

Ordpar som tillit-mistillit og forakt-respekt dekker ekstremt viktige sider ved menneskers samliv med hverandre. Samtidig har de ulne kanter og avgrensninger; de lar seg ikke skarpt definere trass i at de reflekterer bærende parametere i vår ikke-fysiske virkelighet. Andre gammeldagse ordpar som stolt-skamfull og ærlig-uærlig gjør noe lignende. I blant undrer jeg meg over hva som har skjedd med disse begrepene (og innholdet de representerer!) i den nye tid. Det slår meg at uviljen mot å tenke i slike baner og bruke slike ord kanskje med mening kan spores helt tilbake til wiener-positivismen, den filosofiske skolen med utgangspunkt i Wien for hundre år siden som var opptatt av å fjerne alt metafysisk ”tøv” (det vil si ord med fysisk uklart meningsinnhold) fra både språk og tenkning. De skapte en enklere verden på denne måten, wiener-positivistene, men den ble ikke sannere. Nitid materialistisk enøydhet gjør ikke at man ser klarere eller dypere, tvert imot. Man heller for mange viktige barn ut med badevannet om man eksempelvis tror at et begrep som ”medisinsk kvalitet” kan oversettes til lister med detaljerte, kvantitative kravsspesifikasjoner som skal etterleves bostavtro og tillike rapporteres på med jevne mellomrom.

Da har man byttet den virkelige verden ut med en byråkratisk karikatur som ingen kyndige tror på. Det eneste av varig ”verdi” man skaper på denne måten, er mistillit og forakt mellom folk og ledelse. For samfunnet er slikt ødeleggende, som det også er det for enkeltmenneskene. Tendensen må snus. Men tillit må bygges på fortjent respekt, ikke på sminke. Maktens kvinner og menn har et betydelig stykke arbeid foran seg.

Les også

Tillit og kontroll -
Politisk forakt -
Utenforskap -
Riksrevisor svinger svøpen -
Retorikk og realitet -
Oppover – Nedover -

Les også