Sakset/Fra hofta

For folk i min generasjon var i unge år ”Barnetimen for de minste” toppen av radiounderholdning, og blant mange flotte gjengangere i programmet var Alf Prøysen i absolutt toppklasse. Innholdet i tekstene hans traff en nerve dypt der inne et sted, man merket at mannen visste hvordan det var å være barn og føle seg ensom og utenfor. Stemmen var varm og vennlig og skapte en godfølelse for Mjøs-nære dialekter som det tok flere tiår å få vasket vekk. Faktisk er det først gjentatt eksposisjon for Sylvia Brustads og deretter Rigmor Åseruds politikersnakk som har klart å slipe vekk den dialektale bredbygdsympatien, så da skjønner dere hvor grunnfestet den var.

Som voksen har jeg insett at Prøysen hadde mange bunner så vel som betydelig dybde i sitt forfatterskap; store ordets menn har gjerne det enten de skriver for voksne eller barn. Særlig var det, slik jeg alt har antydet, følelsen av ikke å høre til han klarte å formidle så følsomt. Hvor han tok denne innsikten og evnen fra hadde jeg ingen anelse om, men for noen år siden kom en biografi om Prøysen som påstod at han hadde vært bifil og at det var dette han refererte til når han iblant omtalte seg selv som ”æinnsleis.” Mange ble opprørt over påstanden og mente man hadde trådt Prøysen og familiens ære for nær ved å skrive slikt, og en typisk norsk diskusjon blusset opp og holdt seg lysende noen dager.

Jeg vet selvsagt ikke om biografen hadde rett i sin påstand og heller ikke bryr jeg meg synderlig om det. Prøysen var stor for meg da jeg var liten og respekten og beundringen for hans forfatterskap har jeg beholdt også senere; den blir ikke mindre av om mannen skulle hatt en seksuell legning som den anførte, og som jeg i de tider garantert ikke visste fantes engang der jeg satt og lyttet til hans sanger og fortellinger. Det jeg imidlertid helt sikkert vet – og her snakker jeg av solid erfaring både som barn og voksen – er at det finnes mange måter å være og føle seg utenfor eller ”æinnsleis” på som intet har med kjønnslige hverken over- eller undertoner å gjøre.

Det var disse andre typene annerledeshet jeg kom i tanker om da jeg fulgte med i mediedekningen av pøbelopptøyene i Stockholm for litt siden, for i manges øyne var det nettopp innvandrerungdommens ”utenforskap” som var den sentrale årsakskomponenten i disse. Jeg tror nok de delvis hadde rett når de vektla dette, bermeapologetene i Aftonbladet, Dagens Nyheter, Sveriges Radio, NRK og lignende mektige meningsinstitusjoner, men jeg er slett ikke sikker på at de har tenkt grundig nok gjennom hva en slik forklaring faktisk innebærer.

Vi befinner oss her, altså hva sammenhengen årsak-virkning angår, forklaringsmessig på klassisk venstreradikalt territorium der ansvaret for menneskers handlinger ikke legges på dem selv (hvilket ville være et borgerlig, individualistisk feilgrep slik de ser det, for ”alt er politikk,” må vite), men i stedet søkes i mer eller mindre diffuse konstellasjoner av sosiale faktorer. At man derigjennom hengir seg til gruppetenkning av verste skuffe, gjør ikke noe, for gruppetenkning er helt fint det, bare det er godhetsmenneskene som står for den, som definerer gruppenes essens og avgrensning og, ikke minst, får bestemme hvem som tilhører hvilke grupper. Det er om dette den moderne kampen om definisjonsmakten står som grunnlag for hierarkisk inndeling av samfunnet. Hvem er de krenkede, de underpriviligerte som alltid skal forstås og unnskyldes, og hvem er for tiden og stunden eksponentene for den hvite, europeiske mannens arvesynd og følgelig kronisk skyldige?

La oss ta de forklarende og forstående på ordet, fra Fredrik Reinfeldt og nedover, la oss akseptere at ”utenforskap” er et greit og meningsbærende ord for fellestrekk ved voldsøverne i Husby og et titalls andre forsteder i Stockholm og andre svenske byer. La oss i samme slengen konstatere at ”ungdom” ikke kan gjøre samme nytten, til tross for at dette i både svenske og norske medier var det foretrukne ordet for å beskrive de steinkastende og ildspåsettende pøblene; det er så åpenbart ikke gjerningsmennenes unge alder som er det årsaksmessig sentrale, det mest informative fellestrekket ved dem. Bruken av det upresise ”ungdom” var derimot typisk for noe annet, nemlig den mediale og politiske hvitpixlingen av en spesiell kategori voldsmenn som vi ser igjen og igjen; man vet meget vel hvilken gruppe i samfunnet de tilhører, men velger av politiske korrekthetsgrunner å ikke si sannheten, å late som om de heter Janne og Gustav i stedet for Ahmed og Muhammed.

For disse unge menn som føler seg utenfor, de er rent faktisk innvandrere eller avkom etter innvandrere fra Midtøsten og Afrika de aller fleste av dem, er det ikke så, Aftonbladet og Aftenposten? Videre er langt de fleste av dem muslimer, ikke sant? Jamen, så vær vennlige å skrive dette da, klart og tydelig, for disse fakta er ikke trivialinformasjon som eksempelvis hvilken blodtype de måtte ha, det er tvert imot helt sentrale faktorer i forståelsesbildet!

De nærer utvilsomt en følelse av utenforskap, de steinkastende, for de STÅR jo utenfor, de ER annerledes så utvilsomt som de kan få blitt. Følelsen er sånn sett adekvat, den reflekterer realiteter. De er SOM GRUPPE (individuelle unntak finnes selvfølgelig) ”æinnsleis” sammenlignet med førnevnte Janne og Gustav, og det gir en viss tilfredsstillelse å registrere at også multikulturalistene nå ser ut til å erkjenne dette åpenbare faktum, selv om de naturligvis skynder seg til å si at det ikke var slik de mente det når de trakk fram utenforskapet som årsak til opptøyene. De hadde i tankene harde økonomisk-sosiologiske forhold som arbeidsløshet, manglende skolegang og dårlig med offentlig betalte ungdomsklubber og miljøarbeidere, må vite, ikke religion og kultur og annet som ikke får lov å trekkes inn i forklaringen om man fremdeles ønsker å tilhøre den store offentlige enigheten hva vurdering av sosial misnøye og uro angår.

Hvor naiv og blind er det lov å være? Rundt om i storby etter storby i Europa ser man samme bildet: Utilfreds muslimsk ungdom med bakgrunn i Midtøsten og Afrika vandaliserer, terroriserer og øver vold mot andre for å vise sin misnøye med og forakt for samfunnene de bor i, for den hvite, europeiske kristen-sekulære kulturen de ikke er integrert i, som de ikke VIL integreres og langt mindre assimileres i. De skulle jo som muslimer og menn ha vært på toppen av haugen hva prestisje angår, for slik er selvoppfatningen, men har ikke evne, vilje eller kraft til å oppnå anerkjennelse og fremgang gjennom utdannelse og nitid arbeid, altså på Janne- og Gustav-måten, og så velger man ildspåsettelser, ran og hærverk i stedet. Det hele er trist, svært trist, og det er også ytterst farlig.

For det er jo ikke uventet eller uforutsagt at det skjer, det som hendte i Stockholm nylig. Nær sagt enhver idiot VET jo at disse gruppene er svært forskjellige fra det europeiske i sin tradisjon, i sitt tankesett og sin kultur, de ER fremmede. Selv en overfladisk gjennomgang av historien viser et utall av eksempler på at kontaktflatene mellom islam og kristendommen, mellom Nord-Afrika og Europa (stikkord: Midtøsten) er preget av konflikter der religion og kultur er sentrale komponenter. Kun dersom man er ideologisk forblindet tror man at flyttingen av et stort antall mennesker fra Afrika og Midtøsten inn i europeiske kjerneområder kan skje uten betydelige konflikter, men så forblindet har politikere og ulike ”folk er folk”-forkjempere vært. Ahmed og Muhammed ER ikke som Janne og Gustav langs viktige parametere og de ønsker heller ikke å bli det, snarere vil de at også de sistnevnte skal omvende seg og erkjenne at allahu akbar. Det vil ikke vanlige svenske eller andre europeiske menn og kvinner gjøre; underkastelse er utenkelig og uaktuelt, de fremmede skal ikke bestemme hvordan vi skal ha det i våre land. Værsågod, da er konflikten der, og den vil vokse seg større og verre. Folket får høste det politikerne har sådd, og ikke for første gang. Sengen er redd og liggekomforten blir deretter.

Om man vil stoppe opp og tenke litt, innser man imidlertid at en følelse av utenforskap i seg og alene på langt nær er noen tilstrekkelig betingelse (den er heller ingen nødvendig sådan, men la meg ikke fortape meg i logiske sammenhenger og begreper nå) for opptøyer som de vi nettopp har sett. Mange innvandrergrupper klarer seg utmerket; har vi noensinne hørt om kinesere som går amok og brenner biler og knuser ruter i europeiske byer, for eksempel? Nei, vi har ikke det, og vi kan trygt gå ut fra at det finnes en årsak til fraværet av slik adferd blant østasiatiske innvandrere. Muslimsk ungdom, og da i særdeleshet de som kommer fra Midtøsten og Afrika, peker seg negativt ut i så måte, og observasjonen gjelder ikke bare Sverige, men generelt. Jeg lar en diskusjon om årsakene bak sammenhengen derhen, men de fleste vil trolig være enige om at det neppe er mangel på barnehager eller sosialarbeidere som er det viktigste.

Utenforskap kan meget vel opptre også internt om vi holder oss til ordets metaforiske kvalitet, uavhengig av om omgivelsene og kanskje endog en selv erkjenner det eller ikke. Fremmedgjøring er et viktig tidlig-marxistisk begrep og en kilde til eller form for utenforskap. De to ordene beskriver godt følelsen jeg og mange andre i årevis har båret på når vi har vært vitne til hvordan den norske politiske selvforståelsen utspiller seg, ikke minst i diskusjonen omkring innvandringsspørsmål. Man har løsnet litt på tabuene nå – i seneste laget, skulle man kunne si – men i flere tiår var debatten rundt temaet kunstig skjev og preget av at viktige oppfatninger og påpekninger av sammenhenger ikke ble akseptert i den offentlige samtalen. Situasjonen illustrerte en av mange måter å være ”æinnsleis” på i Norge. Følelsen, ikke minst avmakten man opplever når det man holder kjært bli endret og skadet gjennom uklok politikk, har vært tung å bære. Et utenforskap var og er det, men det ledet og leder ikke til bilbrenning.

Det kan være jeg tar feil, at jeg er grunnløst optimistisk, men jeg sitter med et gryende inntrykk av at et annet, nærmest motsatt, utenforskap nå er ved å utvikle seg i Norge så vel som andre europeiske land. Langt fra alle i det nye utenforskapet er seg det ennå bevisst, men erkjennelsen av at ikke alt er som før trenger gradvis inn gjennom stadig flere sprekker i selv de fineste fasadene. De jeg har i tankene, er politisk korrekte journalister og andre medlemmer av den meningsføre klassen som tidligere bestemte hvilke tanker, ord og synspunkter man skulle innrømme plass i offentligheten. Disse menneskenes innflytelse og påvirkningskraft er ikke så massiv som før, den politisk-mediale alliansen er ikke like dominerende og det samme gjelder den akademisk-mediale samarbeidsaksen. De saktmodige i folket blir ikke lenger like imponert av de offentlige synsernes milde klokhet på NRK, og de mer iltre blant oss tar til motmæle på ulike måter. Om det vil gi seg utslag ved valgurnene alt ved første korsvei, vet jeg ikke, for velgerfolkets treghet er fremdeles forbløffende stor.

Men folk evner å se med egne øyne og de gjør seg sine tanker. De registrerer opptøyer i Stockholm, et overfall på en soldat i London som alle vet var mer enn et simpelt mord trass i korrespondentenes beroligende ordvalg i rapporteringen, en knivstikking av en fransk soldat i Paris og mange, mange lignende episoder. Folk aner sammenhengen, årsakstråden som forbinder hendelsene, selv om kommenterende journalister og politikere ikke velger å legge vekt på den.

De sistnevnte har valgt bort sannheten til fordel for det de oppfatter som samfunnsmessig opportunt og fremmende deres egen sak, hvilket er selve kjernen i det politisk korrekte. Nordmenn liker ikke slikt, ærlighet er fra gammelt av noe av det aller viktigste i vår kultur, noe av det vi setter mest pris på. Det er sannheten som skal sette oss fri, ikke ideologisk motivert virkelighetssminke og uærlighet.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-

Les også