Det vi er vitne til i Nord-Europa om dagen, er et voldsomt tilbakeslag for den flerkulturelle ideologien som har hatt en dominerende plass i våre samfunn i flere tiår. En mental Berlinmur har begynt å slå sprekker.

Offentligheten omkring de seksuelle overgrepene fremfor Tysklands mest kjente katedral, ledsaget av et fyrverkeri som forestillingsevnen bare så altfor enkelt kunne gjøre om til skarpe og sivilisasjonsfiendtlige våpen rettet mot selve kirken, utløste et skred av tilsvarende vitnesbyrd fra andre nordeuropeiske land. Det blir etterhvert et tema på den offentlige dagsorden at masseinnvandringen fra Afrika og Asia har kommet til en høy pris i form av mange seksuelle overgrep.

Det er på sin plass å skille mellom flerkulturen som realitet og flerkulturen som ideologi – altså er versus bør, hvordan verden er og hvordan den burde være. Det førstnevnte er simpelthen det faktum at det bor flere mennesker enn før fra andre kulturer på samme territorium, noe man tar til etterretning og på godt og ondt lever med etter beste evne. Det sistnevnte at man ønsker seg flere mennesker fra andre kulturer. Den mer eller mindre uuttalte begrunnelsen for dette er at ingen kulturer er bedre enn andre, om enn vår egen kanskje er endel dårligere enn de andres, og at det er berikende med flere kulturer.

ANNONSE

De fleste har nok innerst inne visst at dette siste ikke er sant. Om det i verste fall skjer stilltiende eller ubevisst, er ikke evnen til å dømme trærne etter fruktene blitt helt borte, men den moderne oppdragelsen som sier at man ikke skal bruke sin dømmekraft i samsvar med Jesu anbefaling, er blitt håndhevet strengt.

Det er denne håndhevelsen som har gjort f.eks. at de mange overgrepssakene fra Rotherham ikke avstedkom full offentlig oppvask. Men alle med førstehåndserfaring, hva enten de jobber i politi, rettsvesen, skolevesen eller helsevesen, har visst. Og tiet. Klanderverdig. Med den konsekvens at hærskarer av befolkningen har levd i illusjonen om en mye mer problemfri flerkultur enn sant var.

Etter Köln har denne illusjonen bristet. Det var tilfeldig at det var Köln, det kunne ha vært hva som helst, for boblen hadde vært sprekkeferdig lenge.

Mens det tidligere regjerte en massiv fortielse, kommer det nå et massivt brudd på fortielsen. Det er plutselig ingen grenser for hvor mange vitnesbyrd som kommer. Man kan med rette bli urolig for en backlash av overdrevne dimensjoner. Man får nesten inntrykk av at det er behov for å holde igjen litt. Noen kunne miste hodet. I Tyskland sitter fire nynazister på anklagebenken for å ha planlagt å bombe asylmottak med mennesker i.

Realitetsorienteringen skjer altså ikke et øyeblikk for tidlig. Den skjer snarere for sent. For skadevirkningene av realitetsbristene er blitt så mange, og de vil fortsette å øke i lang tid.

cracked-brick-wall

For selv om den mentale Berlinmuren slår sprekker, har den ikke falt ennå.

Det er lenge siden folk flest sluttet å tro på at vår norske eller europeiske kultur kan absorbere det antallet mennesker fra Afrika og Asia som rent faktisk er på vei hit. Det har aldri krevd noen større fantasi å se for seg at vi blir mer som Midtøsten og omegn ved å importere mennesker derfra. Folk innser at den mentale infrastrukturen er et resultat av kulturen, om enn de har forsømt sin egen kultur, og de innser at ikke all kultur eller alle tanker er like bra. Det er heldigvis mange nok levende rester igjen av vår egen kultur til at den fungerer rimelig greit, omtrent som det fortsatt kommer varme fra glohaugen etter at man sluttet å legge ved i peisen.

Det som er nytt nå, er at folk kan gi uttrykk for denne tanken med lavere risiko enn før.

Men takket være tregheten i det politiske systemet, er det langt fra erkjennelse i befolkningen til ny kurs i politikken – ja, også til ny erkjennelse i det politiske systemet. Det vil fortsette å komme mange mennesker fra Afrika og Asia i en god stund ennå, ikke minst på grunn av ordninger som det politiske systemet har laget.

Det politiske systemet vil altså fortsette å gjøre ting som befolkningen ikke lenger har noen tro på. Statsapparatet vil bevare årsakene til virkninger vi ikke ønsker. Vi står ved slutten på en epoke, men det er inntil videre bare begynnelsen på slutten.

Denne innebygde tregheten fungerer av og til som garantist mot uoverveide beslutninger. Men i dette tilfellet er den heller et demokratisk problem.

For å bruke en fortidsform som er egnet til å gjøre opp regnskap over et tankesystem på filosofiens skraphaug (om enn foreløpig ikke historiens), så kom den flerkulturelle ideologien aldri særlig godt overens med demokratiet, når sant skal sies.

Blant de verste utslagene av udemokratisk art var grupperettighetenes forrang fremfor individuelle rettigheter. Når premisset er at all kultur er like bra, vil den som kritiserer en kultur, bryte spillets regler.

Dette er en grunnleggende designfeil ved flerkulturen: Den tåler ikke kritikk av seg selv. Hva kan være mer udemokratisk enn dette? Demokrati handler til syvende og sist ikke bare om valg, men om en innstilling. Demokratisk innstilt er den som aksepterer at en rimelig og intelligent person kan ha en annen oppfatning enn ens egen. Det er ikke tilstanden vi har levd i de siste tiårene hva den flerkulturelle sameksistensten angår. Det var først idet fiaskoen ikke lenger lot seg benekte at folk begynte å snakke om det de lenge hadde visst. På den måten fikk det flerkulturelle samfunnet aldri sjansen til den formen for selvkorrigering som kanskje kunne ha reddet det. Det fikk aldri sjansen til å si: Kritiser i vei, og måtte den beste kulturen vinne. Nå betaler vi prisen i form av splittelse og vold.

Hva slags demokrati var dette?

Dramaet er dessverre ikke slutt med den tankemessige fallitten. De udemokratiske maktpersonene som fortsatt tviholder på flerkulturen, reagerer ved å bli enda mer udemokratiske. Google, fjesboka og Twitter er blitt enige med Tysklands statsminister Angela Merkel om å fjerne innhold som ikke samsvarer med den flerkulturelle korrektheten. Hun strammer den politiske skruen. Det kan raskt vise seg å bli en veldig dårlig deal for disse selskapene, med mindre de har lyst til å gå samme vei som Word Perfect – til informatikkens museum.

I mellomtiden befestes erkjennelsen av at demokratiet krever et demos – et folk. En gruppe mennesker som føler naturlig samhørighet.

Faktum er at utenforstående ikke er like glade i det de har fått gratis, som det innvidde er i det forfedrene deres var med å kultivere, bygge opp eller kjempe for. Utenforstående kan bli innvidde i den grad de forstår og aksepterer denne selvfølgeligheten. Måtte 2016 bli det året offentligheten finner ut av denne rebusen. Og måtte 2016 bli året hvor vi a) slutter å gjøre dumheter, og b) begrenser skadevirkningene av de oseaner av dumheter som allerede er begått.

Golda Meir sa en gang at det blir fred i Midtøsten den dagen araberne elsker barna sine høyere enn de hater jødene. Vi kunne replisere at det er håp for Norge den dagen samfunnets såkalte elite elsker sannheten høyere enn de hater en befolkning de anser som uopplyst, sneversynt og primitiv.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629