Kommentar

Etter de mye omtalte seksuelle overgrepene på plassen foran sentralstasjonen og katedralen i Köln nyttårsaften, er det blitt trukket en rekke linjer både til lignende hendelser på samme tid og til andre steder i tid og rom. Historien som alle disse linjene forteller, er at islam gjerne er en faktor når det finner sted uakseptabel adferd overfor kvinner – ikke bare i Midtøsten, men også i Europa, hvor Midtøsten har flyttet inn.

En av de mest interessante linjene er sammenligningen mellom Köln og skandalen med det omfattende seksuelle misbruket av mindreårige i Rotherham.

Det er naturligvis tale om to på mange måter svært forskjellige fenomener. Det ene pågikk i noen timer, det andre over mange år. Men ett fellestrekk er ekstremt viktig: fortielsen. I begge tilfeller ble opplysningene om ugjerningsmennenes bakgrunn fortiet av personer som visste.

Det er all grunn til å tro at motivasjonen bak fortielsen er den samme i begge tilfeller. Man har antatt at det å gå ut med bakgrunnen ville resultere i generell motvilje mot alle slags folk med samme eller lignende opphav. Siden det tilsynelatede må unngås for bokstavelig talt enhver pris, ettersom man i motsatt fall frykter for samfunnsfreden i et multietnisk samfunn, holder man tett om det som er skjedd.

Man hører stadig oftere at det er nødvendig å gå til psykologien for å forstå det ulykksalige som skjer med Europa, hvorfor det overhodet er mulig, hvorfor så mange bare sitter passivt og ser på at det skjer. Og den beskrevne psykologiske dynamikken reiser da også to spørsmål (minst).

Spørsmål nummer én – som går over flere beslektede punkter: Hvorfor er det viktigere å beskytte et forholdsvis lite antall unge, kriminelle innvandrere enn et kjempestort antall innfødte kvinner i hele det smukke aldersspekteret – som vi har sett at godt kan vedvare frem til seksti års alder? Er hensynet til kriminelle syrere som er kommet til Europa på falske premisser og ikke har noe her å gjøre, viktigere enn hensynet til alle kvinnene med fødselsrett til et inntil nylig trygt Europa, som heretter vil føle seg mindre trygge og frie på grunn av forholdsreglene de vil se seg nødt til å ta? Og hvorfor anses det ikke som en like stor trussel mot samfunnsfreden at kvinners frihet innskrenkes som at visse nasjonaliteters kriminelle overrepresentasjon – som alle informerte personer uansett vet om – blir offentlig uttrykt?

Resultatet av en vellykket fortielse av overgrepene i Köln og andre steder, som heldigvis gikk i vasken fordi noen politimenn valgte å avlegge anonyme vitnesbyrd overfor tyske journalister, ville ha vært et totalt fravær av offentlig indignasjon over et kjempestort antall seksuelle overgrep. Og helt uavhengig av at fortielsen til slutt mislyktes, må de rammede kvinnene nå tenke at det for endel innflytelsesrike personer in the know var viktigere å verne om kriminelle innvandreres ufortjent gode renommé enn å ivareta deres behov i egenskap av uskyldige ofre for seksuelle overgrep.

Spørsmål nummer to: Hva slags samfunnsfred er dette?

Det er en kald og falsk fred i en taus løgnaktighet og forstillelse som ganske mange vil vite er akkurat dét. Sømmer det seg for frie og ærlige mennesker å leve på den måten? Nei, det gjør det ikke.

Betraktninger som disse er instruktive. De forteller oss noe ubehagelig om oss selv. Men kanskje er de likevel ikke de viktigste linjene som kan trekkes. For viktigere enn våre psykologiske knuter, som godt kan løse seg opp som følge av andre omstendigheter, er virkeligheten på bakken – virkeligheten utenfor våre egne hoder.

Begivenhetene i Köln på nyttårsaften kan best ses i sammenheng med det som skjedde i Paris den 13. november – nøyaktig sju uker i forveien. Og de kan ses i sammenheng med den foregående høstens migrasjonsbølge fra Asia og Afrika. De tre tingene henger logisk sammen, i den forstand at alle tre bærer bud om slutten på en verden vi har kjent.

Migrasjonsbølgen, som ikke vil begrense seg til 2015, forteller oss at befolkningene våre nokså raskt kommer til å få en helt annen sammensetning enn selv pessimistene blant oss hadde sett for seg for bare få år siden.

Terrorangrepene i Paris den 13. november forteller oss at et resultat av denne befolkningsutskiftningen innebærer en permanent risiko for terrorangrep. (Vi burde kanskje ha skjønt det allerede etter Madrid-terroren den 11. mars 2004, men Paris gjorde definitivt slutt på ønsketenkningen.)

Og de seksuelle overgrepene i Köln den 31. desember forteller oss at et annet resultat av denne demografiske omveltningen betyr permanent risiko for seksuelle overgrep. (Vi burde kanskje ha skjønt det ut fra all den informasjonen som fra tid til annen lekker ut i offentligheten, men Köln brakte det øverst på dagsorden.)

Fellesnevneren for de tre fenomenene er islam. Det er i hovedsak unge muslimske menn som forlater sin hjemland på jakt etter en komfortabel tilværelse hjemme hos oss. Det er i hovedsak unge muslimske menn som tar livet av oss på offentlige transportmidler, på fotballkamp eller på konsert. Og det er i hovedsak unge muslimske menn som tafser i flokk på kvinnene blant oss.

Köln (og Paris) bekrefter en gang for alle at islam betyr ikke bare trøbbel for Europa, men slutten for Europa.

Det burde ikke ha vært nødvendig med så mange bekreftelser. Det er nokså utrolig hvilket selvbedrageri og hvilke bortforklaringer vi har tydd til for ikke å se dette opplagte i øynene. Men en kritisk masse av europeerne har nå sett det i øynene: Til tross for at individuelle muslimer kan besitte strålende kvaliteter, er det ingenting – absolutt ingenting – fordelaktig med muslimsk masseinnvandring. Det er tvertimot ensbetydende med en rekke ulemper, hva angår alt fra offentlig sikkerhet og offentlige finanser til forringede lokalmiljøer og dårligere relasjoner mellom innfødte borgere. Den akkumulerte virkningen av ulempene utgjør en trussel mot selve samfunnsstabiliteten.

Köln og Paris var et varsel om hva vi får mer av i Europa hvis det blir mer av islam. Med mer mennesketrafikk blir det mer av islam. Konklusjonen burde gi seg selv, men gjør det inntil videre ikke likevel.

Selv i spaltene hos New York Times innser man situasjonens alvor. Sammenbruddet truer:

This need not happen. But prudence requires doing everything possible to prevent it. That means closing Germany’s borders to new arrivals for the time being. It means beginning an orderly deportation process for able-bodied young men. It means giving up the fond illusion that Germany’s past sins can be absolved with a reckless humanitarianism in the present.

It means that Angela Merkel must go — so that her country, and the continent it bestrides, can avoid paying too high a price for her high-minded folly.

Likegyldigheten er kanskje ikke like massiv som før, men inntil videre råder passiviteten. Er det ikke noe annet enn selvoppholdelsesdriften som kan gjøre slutt på den? Finnes det noe igjen av den?

Merkel
Mark Steyn var snublende nær å sammenligne Merkel med selvmordspiloten Andreas Lubitz. Hadde han et poeng?