Nytt

Etter at de første meldingene kom om seksuelle overgrep i Köln på nyttårsaften, begynte det etterhvert å tikke inn lignende historier fra andre steder. Det ble til slutt vanskelig å følge med. Hva ble egentlig statusen for kvelden?

Süddeutsche Zeitung gir den 23. januar en oppsummering av omfanget i konkrete tall. Det skjedde seksuelle overgrep i tolv av landets seksten delstater.

De to byene som det for det meste har vært snakk om i forbindelse med overgrepene på nyttårsaften, er Köln og Hamburg. Det er nå blitt klart at fenomenet med seksuell vold, delvis kombinert med lommetyverier, var mer utbredt på nyttårsaften enn hittil kjent. I tolv delstater skjedde det seksuelle overgrep og tyverier natten til 1. januar. I noen delstater var det riktignok bare enkelttilfeller.

Avisen har fått tilgang til en fortrolig situasjonsbeskrivelse utarbeidet av det tyske kriminalpolitiet, som også har laget en offisiell rapport:

Innenriksdepartementet hadde gitt i oppdrag å undersøke de massive overgrepene ved sentralstasjonen i Köln. Av denne undersøkelsen fremgår det også at det i de fleste tilfellene ikke forelå kjennskap til avtaler mellom gjerningsmennene, og ikke i noen tilfeller fikk man kjennskap til organisert kriminalitet.

Det siste kunne kanskje på et vis ha vært beroligende, med mindre det bar bud om et kulturproblem som er enda vanskeligere å bekjempe enn en organisasjon.

Beroliger gjør ei heller tallene. For noen delstaters vedkommende er de tosifrede:

Det som fremheves, er straffbare seksuelle handlinger begått av grupper i det offentlige rom, samt vinningsforbrytelser hvor ofrene ble ranet og bestjålet på en måte som liknet de såkalte «dansetyveriene». Bayern meldte om 27 overgrep, hvorav hovedvekten fant sted i Nürnberg og München. Berlin meldte om seks og Baden-Würtemberg om 25. Bremen meldte om elleve «dansetyverier», men ingen seksuelle overgrep. I Hessen ble det fastslått 31 tilfeller av seksuell tvang, seksuelle fornærmelser, tyverier og forsøk på tyverier. Her kunne det imidlertid ikke oppspores mistenkte.

Det er helt andre dimensjoner over det som skjedde i Tysklands folkerikeste delstat og nest største by:

De fleste tilfellene fant sted i Nordrhein-Westfalen og Hamburg, og fra disse delstatene finnes også de mest vidtrekkende erfaringene. I Hamburg ble det i følge rapporten anmeldt 195 tilfeller, hvorav mesteparten var rene seksualovergrep. Åtte mistenkte kunne oppspores. Etterforskerne i Nordrhein-Westfalen meldte tilsammen om 1.076 forbrytelser, med hovedvekten i Köln, Düsseldorf og Bielefeld. Av dette er det 692 legemsbeskadigelser og tyverier, samt 384 seksualforbrytelser. Av disse igjen ble 116 «utført i kombinasjon med vinningsforbrytelser».

Kriminalpolitiets oversikt over de mistenkte gir et nedslående bilde:

Blant de mistenkte som er oppsporet, er det 12 personer med tysk og 60 personer med annet statsborgerskap, herunder algeriere, irakere, afghanere og syrere.

Andre politienheter har også tall. Det føderale politiet som har ansvar for åtte sentralstasjoner, rapporterer om 43 anmeldelser.

De antatte gjerningsmennene er stort sett ukjente, men blant dem som er oppsporet, er menn av marokkansk, algerisk og tunisisk nasjonalitet.

Omfanget er ellers beskjedent eller ikke-eksisterende over store deler av landet:

I delstatene Niedersachsen, Brandenburg, Sachsen, Rheinland-Pfalz og Saarland rapporteres det om tilsvarende fenomener, men delvis i noe mildere form. De har hver især bare meldt om ett eller to tilfeller. Det er ikke meldt om lignende lovbrudd i Mecklenburg-Vorpommern, Sachsen-Anhalt, Schleswig-Holstein eller Thüringen.

Ofrene er med få unntak kvinner, og de mistenkte er unge menn i alderen 17 til 30 år. Det viser seg at det har vært vanskelig ikke bare å spore opp mistenkte, men også å fastslå eventuell asyl- eller innvandringsbakgrunn.

Nordrhein-Westfalen snakker om en «åpenbar migrasjonsbakgrunn» og et «utenlandsk utseende», uten å opplyse hva dette åpenbare består i, eller hvordan man kan slutte fra en persons utseende til vedkommendes nasjonalitet. En enhetlig beskrivelse av tingenes tilstand foreligger åpenbart ikke.

Det tyske kriminalpolitiet har registrert lignende hendelser i Frankrike, Hellas, Sverige, Kroatia og Tyrkia, men ikke like massivt. Fenomenet er uansett blitt en internasjonal sak:

Under et møte i Europol i slutten av januar skal det skje en utveksling av informasjon om disse sakene Europa rundt.

Det er et eller annet forhenværende med de offisielle institusjonenes kultur for fysiske møter i fremtiden som reaksjon på viktige hendelser. Kan ikke Europas politietater bruke moderne kommunikasjonsmidler like effektivt som, say, bloggere eller deltagere i sosiale medier?

taharrush-4

Süddeutsche Zeitung

Mest lest

Heller Somalia enn Vadsø

Den ubehagelige realiteten