Gjesteskribent

I Köln har flere titalls kvinner blitt utsatt for seksualisert vold. Men det feministiske ramaskriket har uteblitt. I stedet blir opplysninger om gjerningsmennenes opprinnelse utelatt. Men dersom vi vil bruke en dobbeltstandard på gjerningsmennene, sviker vi kvinnene som ble rammet.

Det er nokså nøyaktig tre år siden (januar 2013) at FDP-politikeren Rainer Brüderle og et klønete forsøk på å sjekke opp en dame i en hotellbar, utløste en debatt om sexisme i Tyskland, ansporet av hashtagen #aufschrei (anskrik) på Twitter.

Vi damer var også med. Ofre for FDP, ofre for mannfolk, ofre for verbale angrep, ekle blikk og falske ord. Alt sammen fryktelig ille, for én ting var klart: Kvinner er alltid utsatt for ukontrollerbar mannlig potens og hvite, heterofile menns undertrykkelsesfantasier.

Det var for to år siden. I nyttårsnatten utspilte det seg scener foran domkirken og sentralstasjonen i Köln som jeg vil kalle et rendyrket skrekkvelde. Hittil har mer enn 30 kvinner gått til anmeldelse, og politiet frykter at det finnes et stort mørketall av ofre, som hittil ikke har anmeldt.

En flokk på anslagsvis 40 til 100 menn omringet systematisk unge kvinner, klådde både på bryst og i skritt, tafset under klærne, kalte dem horer, lo av dem, og stjal også i noen tilfeller fra dem. I følge pressen fikk en ung dame både strømpebuksen og underkjolen revet av. En kvinne fortalte at hun fikk fremmede hender i «alle kroppsåpninger». Slikt ser også ut til å ha skjedd i nærheten av det gamle venterommet ved jernbanen i Köln. Også fra jernbanestasjonen i Stuttgart kommer det lignende vitnesbyrd fra nyttårsnatten, om enn ikke i samme omfang som i Köln.

Og mens man hertillands straks antar at ethvert uheldig ord eller upassende blikk resulterer i et feministisk ramaskrik fordi menn angivelig har opptrådt feil, er det taust i feministiske kretser om disse utrolige hendelsene i Köln.

Ramaskrik i 2016? Det er snarere ramaskrik 0.0 – det vil si ikke noe i det hele tatt.

Grunnen er enkel: Det var nok feil gjerningsmenn. I følge øyenvitner og ofrenes egne vitneutsagn, var det menn med arabisk utseende. Selv politiet snakket om nordafrikansk utseende.

Hvem de nå enn var, har politiet nedsatt en etterforskningsgruppe som undersøker saken. Ett er klart – det var åpenbart menn med innvandringsbakgrunn. Det er vel derfor det feministiske nettverket er taust. Et raskt gjennomsyn av Twitter, Emma Magazin og Missy Magazin, som en gang i tiden var den øyeblikkelige, refleksmessige avskyens garantister, viser ingen reaksjon.

Jeg la inn en omtale av hendelsene i Köln på Facebook-siden min, og reaksjonene var som forventet av tre typer. For det første opprørthet over alle disse seksuelle overgrepene midt i det offentlige rommet. Andre henfalt til spontant raseri, ville trekke kniv og ropte etter lynjustis mot alle som på en eller annen måte ser fremmede ut – og som i løpet av sekunder konkluderte at dette skjer fordi den ”dumme Merkel” slipper så mange flyktninger inn i landet.

Og så de uunngåelige godhetsmenneskene, som syter over at det i det hele tatt blir offentliggjort at det dreide seg om menn med arabisk eller afrikansk utseende. For det er jo uvesentlig. Det er dessuten hetsende og rasistisk, og spiller i hendene på ”dumskallene”. Dermed er det best ikke å si hvem gjerningsmennene er, hvordan de så ut – ingen detaljer, man må jo ikke tråkke noen på tærne.

Det er i samsvar med en linje hvor man sletter endel poster i diskusjonsfora på Facebook, hvor det snakkes om hendelsene i Köln. Såvel kritikk av politiets innsats som referanser til gjerningsmennenes mulige avstamning blir stadig vekk moderert bort – til og med øyenvitneskildringer. Ikke se. Ikke høre. Ikke snakke.

Så kan man jo si: Vel, så lenge vi ikke vet noe sikkert, og gjerningsmennenes identitet ikke er fastslått, vil vi hverken spekulere eller debattere på usanne premisser. To innvendinger: Hadde det vært tale om tyske hooligans, ville vi snart ha fått vite navnene deres. Det ville ha blitt rapportert på TV-nyhetene, og justisminister Maas villa ha holdt en konferanse. Ingen ville ha hatt noe problem med at gjerningsmannen ble nevnt åpent – skammekroken står fortsatt høyt i kurs i Tyskland.

Hvordan i himmelens navn skal man kunne pågripe gjerningsmennene hvis det ikke lenger er tillatt å beskrive dem? Og ja – det har for pokker betydning hvordan vedkommende så ut, like stor betydning som språket han snakket, hva slags aksent, og omtrent hvor gammel han var. Hvis man vil pågripe noen, må man (ha lov til å) beskrive vedkommende best mulig.

Tilbake til Rainer Brüderle. En ikke helt edru politiker gir en kvinnelig journalist en uheldig kompliment – for to år siden var det nok til at halve Tysklands befolkning ble generelt mistenkt for sexisme. Det var nok til å reise krav om nye lover og regler for sosial omgang.

Og det var tilstrekkelig å være mann for å bli betraktet som en potensiell forbryter, selv om man ikke var skyldig i noe som helst. Vi er blitt et land der man forsøker å unngå å si noe som kan misoppfattes av en kvinne eller en av de mange ”kjønnsnøytrale”. Vi er et land hvor en mann må overveie om han bør være alene med en kvinne, eller om han som overordnet bør ha en medarbeidersamtale under fire øyne med en kvinnelig ansatt. Det kunne jo misforstås.

Og nå Köln. Menn som massivt forulemper kvinner fysisk, trakasserer dem seksuelt, fornærmer dem og bestjeler dem. På offentlig sted. Ikke et enkelttilfelle, snarere massivt, målrettet, og uten frykt for videoovervåkning eller politinærvær. Ramaskriket uteblir. Akkurat som det uteble i høst, da de første meldingene kom om seksuelle overgrep mot kvinner i asylmottak.

Selv det utløste ikke noe ramaskrik. I stedet kom det beskyldninger om høyreekstremisme mot dem som bekymrer seg for at det importeres et kvinnesyn vi ikke finner oss i, til vårt land. Også da var det ”feil gjerningsmenn”. Beskyldningene om sexisme, som ellers sitter løst, vek for kravet om forståelse for andre kulturer. En slik forståelse har ikke jeg, og ikke vil jeg ha det heller.

Det er meg likegyldig hvilken nasjonalitet en gjerningsmann har, hvilken hudfarge eller hvilket språk. Og hvis vi har flere problemer med enkelte nasjonaliteter, hudfarger eller språk enn med andre, er det en del av hele sannheten. Det gjør heller ingen forskjell om ofrene er tyske eller kvinner med innvandringsbakgrunn, om hun er flyktning eller asylsøker. Men det er et svik mot de rammede kvinnene hvis vi har forskjellige standarder for gjerningsmennene.

 

Opprinnelig i Focus den 5. januar 2016.

_87507644_030784635-1