Nytt

De forakter alt som ikke hører til sin egen kulturkrets: i Berlin, Bremen og Essen kontrollerer kurdisk-libanesiske storfamilier hele kvartaler, og truer til og med politifolk.

Det var et varslet mord da Hussein E. ble skutt den 30.januar i år. Kun få uker før sin død hadde libaneseren oppsøkt TAZ’ redaksjon i Bremen for å få hjelp: han følte seg massivt truet og fryktet å bli offer for en hevnaksjon. Og kort tid senere, i forstaden Schwanewede utenfor Bremen, sporet morderne ham opp. 43 år gamle Hussein E. døde på åstedet av skuddskadene, hans livsledsagerske ble alvorlig såret. Mordet på åpen gate var foreløpig siste del av en typisk blodig strid mellom kurdisk-libanesiske storfamilier i Bremen.

Feiden startet langfredag i 2006 da Hussein E. og seks andre menn stormet inn i en kneipe for å gjøre opp med medlemmene av en fiendtlig klan. En 18-åring ble drept i angrepet, ytterligere tre mennesker ble alvorlig såret. Sannsynligvis dreide det seg om stjålet narkotika, men selv etter 35 dager med rettsforhandlinger i lagmannsretten i Bremen forble den nøyaktige bakgrunnen for overfallet uklar. De fire hovedgjerningsmennene flyktet til Libanon, hvor de ble satt fri mot kausjon. De resterende tre, deriblant Hussein E., fikk fengselsstraff i slutten av 2007. Hussein E. visste at han ville være utsatt for blodhevn etter løslatelsen, for klanene har sin egen lov.

«Kriminalitetens brennpunkt»

For Dieter Kopetzki er det intet uvanlig med den slags forbrytelser. Kopetzki leder enheten for organisert kriminalitet hos politiet i Bremen. I årevis har han sammen med kollegaene fra Delstatskriminalpolitiet i Bremen beskjeftiget seg med et helt spesielt klientell. Medlemmer av kurdisk-libanesiske storfamilier kontrollerer kokain- og horemarkedet. De utgjør et «kriminalitetens brennpunkt» som Kopetzki uttrykker det – ikke bare i Bremen, men også i Essen og særlig i Berlin. Disse tre byene er klanenes hovedseter i Tyskland.

Det kronisk underbemannede politiet står ofte maktesløst overfor klanene. I det hermetisk lukkede miljøet av familiære forbindelser kan ingen mellommann sluses inn. Det er vanskelig nok å få rede på de mistenktes rette identitet, da mange flyktninger fra Libanon ødelegger passet sitt ved innreise til Tyskland. «Problemet lar seg ikke løse med politimidler» sier Kopetzki om Bremen, «til det er strukturene her allerede for sementert».

Kollegaene hans i Essen og Berlin kan fortelle lignende historier. Det er historier om vold, men først og fremst om mislykket integrasjon i det tyske samfunn.

Bare i Berlin bor det ifølge politiet 12 kurdisk-libanesiske storfamilier, hver med flere hundre medlemmer og avleggere i hele Europa og Midtøsten. De fleste flyktet på 80-tallet, før borgerkrigen i hjemlandet, andre utnyttet kaoset etter murens fall i 1990 til å komme seg over grensen. Anslagsvis har alt i alt godt over 200 000 mennesker innvandret til Tyskland via Libanon.

En generasjon av nesten-analfabeter

Asyllovene bidro til at menneskene ble nesten totalt avsondret: foreldre fikk i årevis ikke lov til å arbeide, barn var unntatt fra skoleplikt. «Dermed har man skapt en generasjon av nesten-analfabeter» skriver samfunnsforsker Ralpf Ghadban, som selv kommer fra Libanon. Disse forsømmelsene straffer seg nå.

Riktignok har halvparten av flyktningene i mellomtiden fått tysk pass, men mange av dem har aldri riktig ankommet i sitt nye hjemland. Tvert i mot, de murer seg stadig mer inne. Ifølge Ghadban er det nettopp andre generasjons libanoninnvandrere som utgjør en fare for den sosiale freden. Fra deres rekker stammer nemlig mange av de såkalte verstingene – unge menn som slo inn på en kriminell løpebane allerede i grunnskolealder.

Hvilke ødeleggende virkninger dette har på bysamfunnet er tydelig i Berlin: der registrerte politiet 1200 slike verstinger i 2008, hvorav 71 % med migrasjonsbakgrunn og hvor libaneserne er overrepresentert. I områdene Neukölln og Wedding har det blitt dannet regelrette gettoer. Her hersker storfamiliene, statlige forskrifter og lover gjelder i liten grad. Stridigheter løses ved hjelp av private fredsmeglere, eller, som i Bremen, ved hjelp av våpen.

Ingen anmelder

«Ingen anmelder hverandre i en klan» sier en medarbeider i Neukölln politikrets. «Hva som foregår dem i mellom får vi overhodet ikke med oss». Han ønsker å forbli anonym, det samme vil advokaten som selv om han i årevis har forsvart klanmedlemmer over hele Tyskland, fortsatt er opprørt over de patriarkalske strukturene og voldeligheten i disse gruppene. «Men de betaler i det minste advokathonoraret uten å mukke» sier han. Selv om et flertall av oppdragsgiverne lever av sosialhjelp, i det minste offisielt.

En libaneser som i årevis har forsøkt å bygge broer mellom kulturene føler det på samme måte som advokaten. Heller ikke han vil under noen omstendigheter ha navnet sitt i avisen. Han overveier for tiden å flytte fra Neukölln, som den tyske og tyrkiske middelklassen før ham. Den som vil ha noe ut av livet drar bort. Han sier han ikke vil kreve av sine barn at de skal gå i skoleklasser uten tyskere.

De som blir igjen i Kiez er sosialhjelpmottagere, arabiske familier som bor i trange leiligheter ofte med 8 – 10 barn. Listen over integreringsprosjekter bare i Neukölln er allerede så tykk som en bok, men den nedslående tendensen lar seg ikke stoppe, verken av mødrekurs eller ungdomsklubber. «Dersom utviklingen fortsetter vil ¾ av befolkningen i Neukölln leve under prekære forhold om ti år» advarte i fjor sosiolog Hartmunn Häußermann fra Berlin.

Hva det betyr har Kirsten Heisig førstehånds kunnskaper om. Som dommer i Tiergarten byrett er hun også ansvarlig for Neukölln. «I enkelte kvartaler i bydelen er forholdene underjordiske, det blir stadig mer gettoaktig» sier hun. For slike uttalelser har Heisig pådratt seg vrede, siden hun første gang ytret seg offentlig i et intervju for tre år siden. Hennes motstandere innen Berlins justisvesen beskylder henne for å dyrke sitt eget profileringsbehov, men Heisig lar seg ikke stoppe munnen på. Som dommer i ungdomssaker har hun nesten daglig med barn fra arabiske familier å gjøre. Særlig guttene blir overlatt til seg selv, de skulker skolen, og raner spillehaller, apoteker og sexbutikker.

De forakter alt og alle som ikke tilhører sin egen kulturkrets, særlig tyskere men også tyrkere. «Foreldrene avviser rettssystemet og den holdingen overføres til barna» sier Heisig. Hjelp er uønsket. Sosialarbeidere forteller i retten om hvordan de blir truet og spyttet på når de er på besøk i familier. Selv for politiet er arbeidet blitt risikofylt. Betjenter møter stadig rasende menneskemengder, selv når de bare utsteder en parkeringsbot.

Neukölln 6. mai 2009: Tumulter og angrep på politiet

Ferskt eksempel: da en spesialgruppe arresterte to trikssvindlere den 6. mai i Neukölln oppsto tumulter på gaten. Ifølge politirapporten skal rundt 50 personer med migrasjonsbakgrunn ha trengt seg på betjentene. Først da de ba om forsterkninger skal situasjonen ha roet seg. «I Berlin får det ingen til å hoppe i stolen, det er jo mer eller mindre hverdagen her» sier Eberhard Schönberg, delstatsformann for politiets fagforening GdP. Han kjenner tilfeller hvor kollegaer har vært nødt til å barrikadere seg i forretninger. «Statens autoritet er i mange tilfeller helt tapt».

I politirapporter fra Berlin nevnes kun sjelden gjerningsmannens bakgrunn av frykt for å fremme rasistiske fordommer. Da fire menn brutalt overfalte et supermarked i april sto det derfor kun i den interne protokollen at gjerningsmennene stammet fra Libanon og at alle fire var tidligere straffet for nettopp overfall og ran..

Etter Nader Khalils mening virker det imidlertid mot sin hensikt å tåkelegge gjerningsmennenes opprinnelse: «Det må diskuteres i full åpenhet», sier han. «Vi kan ikke tillate oss å overlate det til ytterste høyre fløy». Khalil er selv innvandrer fra Libanon og kom til Tyskland for 29 år siden. Han er muslim og sitter i byrådet i Neukölln for CDU (kristendemokratene, o.a.). Ifølge ham er det i tillegg til sosialarbeid nødvendig med merkbare straffer: «vi må tvinge gjennom ro og orden.»

Han får støtte fra den tysk-tyrkiske journalisten og forfatteren Güner Balci. Hun hevder at den organiserte kriminaliteten i de kurdisk-libanesiske storfamiliene til dels har sine røtter i arkaiske stammestrukturer og at dette må tas med i en ærlig årsaksanalyse. Güner Balci vet hva hun snakker om: hun er oppvokst i Neukölln og har vært sosialarbeider der. Etter hennes erfaring er det dog mange sosialarbeidere som ser seg selv som politiets motstandere og dermed fremmer kriminelle karrierer i stedet for å forhindre dem. En av de viktigste oppgavene er etter hennes mening ungdomsarbeid, tilby attraktive fritidssysler og å sette grenser for barna.

Kun med tvang

Dit er det langt igjen i Berlin: ifølge opplysninger fra dommer Heisig møter 20 % av Hauptschule-elevene ikke til undervisning (Hauptschule ≈ praksisbetont ungdomsskole 5. til 9. skoleår, o.a.). Andre kommer flere uker for sent tilbake fra familiebesøk i Libanon. Dette får sjelden konsekvenser selv om skolemyndighetene har anledning til å gi foreldrene bøter. «Denne oppførselen skriker etter grensesetting» sier Heisig. «Stadige svekkelser tolkes som ettergivenhet.» I klanenes verden lar statlige normer seg tydeligvis kun gjennomføre med tvang. Det sies imidlertid at styresmaktene i Berlin viker unna konfrontasjon når det dreier seg om barn fra arabiske familier fordi man da må regne med motstand.

I Essen, klanenes tredje metropol, forsøker politiet helt bevisst å vise sitt nærvær etter at noen betjenter for et par år siden i forbindelse med en bilkontroll ble møtt med et aggressivt: «ha dere til helvete vekk herfra, dette er vår gate!» Det er det imidlertid kun lite hjelp i, tror etterforsker Kopetzki fra Bremen: «Viktigst er dommer som gjør det mulig for utlendingsmyndighetene å utvise gjerningsmennene». For tyske sosialarbeidere, politi og justis ser ut til å gjøre lite inntrykk på klanene: den 25. januar 2009 ble det stjålet smykker til en verdi av flere millioner euro fra varehuset KaDeWe i Berlin. To av de mistenkte er libanesere fra Rotenburg i Niedersachsen, også de medlemmer av en beryktet storfamilie som har talløse forbrytelser på samvittigheten. De to 27 år gamle brødrene, Hassan og Abbas O. ble løslatt kort tid etter arrestasjonen. Fordi de er eneggede tvillinger kunne ikke DNA-sporene på gjerningsstedet utvetydig tillegges den ene eller andre. Etter løslatelsen i mars 09 kunngjorde begge brødrene i Neukölln at de var stolte av den tyske rettsstaten og takket den.

Süddeutsche Zeitung: Clans in Deutschland: «Verpisst euch von hier»
Klaner i Tyskland: «Kom dere til helvete vekk herfra»
De forakter alt som ikke hører til sin egen kulturkrets: i Berlin, Bremen og Essen kontrollerer kurdisk-libanesiske storfamilier hele kvartaler, og truer til og med politifolk.