Sakset/Fra hofta

Skjermdump fra tv-serien 4 Blocks

De er mange, lever i parallellsamfunn, og har null respekt for verken etniske tyskere eller rettssystemet. I sine enklaver i Tysklands storbyer har de fritt spillerom som fotsoldater eller moralpoliti. Møt de uintegrerbare arabiske storfamiliene.

Det er flere faktorer som spiller inn på hvorfor utviklingen har gått så til de grader feil, og staten har feilet fullstendig i å gjøre noe med familiene. I Norge har vi ikke de samme tilstandene, men konturene av en utbredelse av klankultur begynner å bli merkbar på Oslo østkant. Hva kan vi så lære av et annet land som Tysklands totalt feilslåtte integrering av disse individene. Mest sannsynlig ingen verdens ting, fordi vår fremgangsmåte er den samme Tyskland har brukt i 20 år, uten nevneverdig suksess.

En studie gjennomført av Bertelsmann i Ruhr-området viser en av faktorene som er med på å skape slike samfunn, melder nyhetsmagasinet, Focus I Gelsenkirchen bor 40% av alle barn i en husholdning som mottar Hartz-4, som tilsvarer våre sosialytelser. I enkelte ghettoer i Duisburg, Mühlheim and der Ruhr og Bochum, hvor innvandrertettheten er svært høy, ligger den prosentvise andelen som mottar sosiale ytelser på over henholdsvis 50 og 70 prosent.

Disse tallene dukker opp 4 år etter Tyskland brukte mangfoldige milliarder på såkalte «Jobcenter» , som skulle gjøre det enklere for innvandrere å komme ut i arbeidslivet. Med dette trodde man at 40. 000 innvandrede til Essen skulle komme seg i jobb, men nå 4 år senere er tallet steget til 46.500. Alle pengene som ble investert har med andre ord vært fullstendig bortkastet. 17.000 av disse er fra Irak og Afghanistan og alle mottar sosiale ytelser. På toppen av dette er halvparten av dem under 25 år. Hvordan skal en skape et bærekraftig samfunn av slikt?

Så kommer de tallene som vi aldri hører om her hjemme, for dette er tall som for all del ikke må komme ut, slik at de kan stigmatisere enkeltgrupper. 96% av alle de som innvandret til Ruhrområdet/NRW har ikke avsluttet skolegang, har fagbrev, eller andre kvalifikasjoner som gjør dem i stand til å få jobb. Tygg litt på dette tallet-96%! Og ikke på noen som helst måte tro at tallene vi har her hjemme hos oss er noe lavere. Det er ingenting som tyder på dette, når vi betrakter våre enorme utbetalinger i sosiale stønader de siste årene.

Når du ikke kan noen verdens ting, og heller ikke vil noen verdens ting, så blir du til et lett offer for de arabiske klanene. Ikke må du lære tysk , for der snakker alle arabisk, og ikke må du lære et yrke heller. For å knivstikke eller slå noen i hjel trenger du ingen utdannelse, og i tillegg blir du rik og får «respekt». Pengene fra sosialkontoret blir bare en ekstra bonus du kan bruke på hva du vil, og ingen etterspør hva du bruker dem på. Om du skulle være så uheldig å havne i fengsel, så får du pensjonspoeng for den tiden du sitter inne. Dette kan vel ikke betegnes som annet enn en gavepakke?

Neue Zürcher Zeitung omtaler et såkalt «Martyrbilde», som dukket opp i etterkant av et brutalt mord på en av lederne i en av de arabiske klanene.

Det tok en stund før vi fant noen som ville male over graffitibildet, da flere malere var redde for å male over bildet i frykt for represalier fra klanene. CDU-Politiker Falko Liecke, som er borgermester for denne delen av Berlin har et klart svar på hvorfor dette kunne skje: «Politikken har sovet gjennom problematikken i tretti år».

Denne problematikken blir svært synlig når man tar i betraktning at de 18 mest kriminelle unge innvandrerne i regionen Neuköln i Berlin, står bak 200 registrerte lovbrudd. Disse 18 tilhører en storfamilie ved navn, Remmo. Andre familier opererer i samme region, men etter gammel mafiamodell deles gater og spesifikke områder opp i tilhørighet til den respektive klan. På landsbasis regner rettsvesenet med at det finnes 20 slike storfamilier spredt utover hele Tyskland, men med tyngdepunkt i Berlin og Essen.

Tidligere i høst kom galskapen frem i lyset for første gang. Ikke bare mottok klanmedlemmene sosiale ytelser, men jaggu meg kjørte de rundt i både Porsche, Audi S6 og 7er BMW i tillegg. Det var ikke snakk om noe lite antall heller, men over 100 luksusbiler. Det paradoksale med denne saken er at alle bilene ble levert tilbake av politiet. Bilene kan ikke beslaglegges, fordi de enten er registrert på slektninger eller såkalte stråmenn. Det juridiske systemet er med andre ord maktesløse.

En person som mottar sosiale ytelser bak rattet på en svindyr sportsbil er blitt selve symbolet på politiets og myndighetenes fullstendige tafatthet.

Etter mange år uten en velfungerende justispolitikk regner nå myndighetene med at de muligens aldri vil få disse arabiske klanene under kontroll. Med egne advokater, regnskapsførere, og et stort kontaktnett innen moskeer og interesseorganisasjoner, så er myndighetene maktesløse. Statsadvokaten i Berlin, Sjors Kamstra beskriver hvorfor klanene ikke har noe å frykte fra rettssystemet, og forklaringen hans er ganske enkel:

Arbeidsinndelingen innad i klanene følger et typisk skjema. Menn over 21 år planlegger lovbruddene, og yngre menn utfører dem. Hvis anklagede er under 21 år, gjelder mye mildere straffer. «Fra og med fylte 18 år har de frihet til å gjøre hva de vil og blir betraktet som voksne, men ikke i rettsapparatet»

Skulle en av disse ungdommene mot formodning havne i fengsel, har den overhodet ingen avskrekkende effekt. En mor til en fengslet sønn sa det ganske enkelt:

«Du blir mann i fengsel»

Hvordan skal en kjempe mot mennesker som ser på vårt vestlige rettssystem på denne måten, og tror vi virkelig ungdommene på Oslo-Øst tenker annerledes?

En kritisk røst, som har stått i vinden mange ganger, er islamviteren Ralph Gahdban, som omtales i en artikkel på nettstedet Focus. Han har nettopp gitt ut en bok med tittelen «Arabische Clans-Die unterschätzte Gefahr»-(Arabiske klaner – den undervurderte faren). Han betegner trenden som har blitt mer og mer synlig de siste årene som en slags jakt:

Klanmedlemmene ser på det tyske samfunnet som et byttedyr, hvor de utnytter rettsstatens svakheter til å gjennomføre illegal handel med narkotika, penger og biler på en målrettet måte.

Hans kritikk kom dog ikke uten et tilsvar fra de muslimske miljøene. Sosiale medier regelrett flommet over av hatmeldinger og direkte mordtrusler. Hovedtyngden av disse truslene stammet fra områder i Berlin og Essen, som er beryktet for sine klaner. En av klansjefene i Berlin gikk til og med så langt at han ville:

«Finne ham og hente ham for å snakke med ham»

Hva som ville skje etter han var blitt «hentet» overlater vi til fantasien, men vi kan likevel tenke oss hva som hadde blitt utfallet.

Det som likevel er oppsiktsvekkende er at noen av hatmeldingene har sitt opphav fra «Familie-unionen» i Essen. Dette er en statlig finansiert organisasjon som driver med integrasjonsarbeid. Nå viser det seg at denne organisasjonen virker som et slags skalkeskjul for omkring 24 libanesisk-kurdiske familier. Ikke bare var utsagnene deres grove, men meldingene var skrevet på arabisk , og med fulle navn og adresser. Det som gjør disse postene interessante er at de ikke stammer fra Tyskland, men fra Syria, Tyrkia og Libanon. Med andre ord er et helt nettverk på jakt etter en person på bakgrunn av hans kritiske røst. Vi har sett et lignende mønster før, da Muhammedtegningene kom, og vi vet jo alle hvordan det endte.

Disse hatmeldingene og truslene underbygger «eksakt de analysene over farene ved disse patriarkalske og intolerante parallelsamfunnene, som jeg beskriver i boken min», sier Gahdban.

Det som likevel overrasker Gahdban er den internasjonale koblingen mellom Tyskland og vertslandene til klanmedlemmene.

Vi kjenner utviklingen i Tyskland, og vi kjenner vedtakene. Verken sosionomer, fritidsklubber, idrett i regi av kommunene eller innskjerpede lover har virket, men har blitt til en gigantisk malstrøm som fortsetter å suge inn offentlige midler i rekordfart. I Norge går vi i samme spor, med tilsvarende tiltak og enorme satser på statsbudsjettet hvert eneste år. Er det ikke på tide at vi lærer, før vi står overfor et problem vi ikke lenger kan løse med verken penger eller tiltak?