Kommentar

Anders Beer Wilse Fra sæteren (1918)

Hvis KrF tok sin egne familiepolitiske visjoner på alvor, ville det ikke være Frp, men SV man betraktet som sin største motstander.

KrF sier dette i sitt partiprogram:

«Stabile og trygge familier gir trygge barn som vokser opp til å bli trygge voksne. Et samfunn som er bra for barna, er et samfunn som er bra for alle.»

Med denne formuleringen er det ikke tvil om at KrF har forskningen på sin side. Det er omfattende dokumentasjon for at samlivsbrudd, i det store bildet, i høy grad er ugunstig for barns utvikling, trivsel og prestasjoner på de fleste, for ikke å si alle områder.

Selv om man ikke kan gjette det ved å lese KrFs program, står det ikke særlig bra til med stabiliteten i familielivet her i landet. Svært langt der i fra. Fra midten av 1960-årene begynte skilsmissetallene å skyte fart, og de har siden holdt seg høye. Det årlige tallet på separasjoner ligger nå på rundt halvparten av tallet for inngåtte ekteskap.  Siden slutten av 1980-tallet fikk vi dessuten en utvikling med stadig større andel par som lever i samboerskap, som gjennomgående har vist seg enda mindre stabile enn ektepar, som tross alt har lovet hverandre evig troskap.

Norge er blant de land i verden med høyest andel samlivsbrudd som involverer barn. Utviklingen har også gått i en retning der stadig fler av de barn som rammes av samlivsbrudd, sjelden eller aldri treffer den ene av sine foreldre, og i de aller fleste tilfellene gjelder dette far.

Så her kunne man saktens tenke at KrF hadde en meget god sak å profilere sine verdier på. Partiets kristne grunnholdninger er i full harmoni med forskningen. Og samtidig merker Norge seg ut som et land der det på nettopp dette området er en usedvanlig stor jobb å gjøre. KrF kunne være partiet som mer enn noen andre kjempet for å få ned skilsmissetallene, som sto opp for en politikk som fremmet mer stabile familierelasjoner. Man kunne også tenkt seg at partiet, i den prosessen det nettopp har vært gjennom, satte dette temaet høyt på agendaen som premiss for sitt politiske retningsvalg.

Det har det imidlertid vært vanskelig å finne spor av.

Kjell Inge Ropstad skrøt i sin landsmøtetale av den norske familiepolitikken, som han hevdet var et område der Norge har gjort seg positivt bemerket internasjonalt. «Norge er kjent for gode ordninger for familiene», sa han. «Her har KrF vært pådriveren, både for bedre ordninger og valgfrihet.»

Når man ikke en gang ser at det her eksisterer et problem, men tvert i mot hyller den norske familiepolitikken som et eksempel for resten av verden, så er man naturligvis heller ikke opptatt av å reise dette som en kampsak

Når det gjaldt Knut Arild Hareides tale for å vinne flokken for sin visjon, så var det ikke stort han sa om familiepolitikk i det hele tatt. Tilnærmelsesvis konkret, bortsett fra i abortspørsmålet, var han bare om barnetrygden. Den ville han øke: «Få barnefattigdommen ned og fødselstallene opp. Her er SV vår nærmeste allierte», som han sa.

Synet på familien har vært en dimensjon som tradisjonelt har betegnet et skille mellom høyresiden og venstresiden i politikken. Mens de konservative har verdsatt familien som samfunnets viktigste enhet, har venstresiden betraktet familien fremfor alt som en institusjon som tjener som en pillar for det borgerlige samfunnet, som det har vært en strategisk oppgave å bryte ned i likestillingens og kollektivismens navn.

Revolusjoneringen av familieformene som 68-opprøret førte med seg, har ikke bare handlet om å fremme individuell frihet, noe man jo i andre sammenhenger har vært opptatt av å begrense, men mest av alt om å bryte ned det som ble ansett som en hierarkisk, patriarkalsk og konservativ institusjon tilpasset det kapitalistiske klassesamfunnet behov. I dag hyller SV vårt «mangfold av familieformer» og vil rett nok bruke mye offentlige ressurser på dette, som de fleste andre, områder, men de er særlig opptatt av at tilførsel av penger fra det offentlige til familiene skal være et instrument for økonomisk omfordeling. Akkurat slik Hareides fokus var i talen til KrF-landsmøtet.

Da ekteskapsloven ble behandlet i Stortinget på begynnelsen av 1990-tallet, uttalte KrFs komité-representant dette:

«Økningen i tallet på oppløste hjem og familier er en stor tragedie både for samfunnet og for de involverte, ikke minst barna.  Dette beklagelige faktum har selvsagt sammensatte årsaker. En streng skilsmisselovgivning vil neppe redusere skilsmissefrekvensen i særlig grad. Dette medlem er likevel av den oppfatning at lovgivningen kan bidra til å beskytte ekteskapet, ikke minst indirekte ved at lov skaper holdninger.»

KrF hadde ikke mange dissenser da ekteskapsloven ble vedtatt. Heller ikke mot prinsippet – som lenge hadde vært praktisert til tross for den dagjeldende lovens ordlyd – om at det var nok med søknad fra én av ektefellene for at separasjon skulle innvilges, og at man ikke behøver å oppgi noen grunn for å søke separasjon. KrF gikk likevel inn for 2 års separasjonstid, ikke ett år, som var det flertallet vedtok.

Om KrF verken oppnådde eller kjempet særlig hardt for å få til en holdningsskapende lovgivning til beskyttelse av ekteskapet, har partiet derimot bidratt til en lang rekke tiltak av praktisk og materiell karakter som drar i motsatt retning.

Vi tenker først og fremst på de økonomiske støtteordningene til såkalte enslige forsørgere. Disse er av mange forskjellige slag. Det gis høyere barnetrygd, lavere skatt (særfradrag og foreldrefradrag) og man kan få overgangsstønad i inntil tre år etter folketrygdloven mens man søker arbeid eller tar utdanning. Overgangsstønaden er for øvrig en ordning som det notorisk har vært mye misbruk av, fordi svindel gjerne er vanskelig å avsløre. Denne stønaden utgjør i dag 218 000 kr pr år. Man kan også komme inn under ordninger om bostøtte og oppnå forskjellige andre behovsprøvde fordeler, slik som rett til fri rettshjelp i barnefordelingssak.

Alt dette er sosialdemokratisk velferdspolitikk som er ment å hjelpe de som er i en vanskelig økonomisk situasjon. KrF har vært tilhengere av denne politikken, til dels også pådrivere for å drive den enda lengre.

Summen av disse støtteordningene, som i mange tilfeller kan bety stor økonomisk gevinst for den enkelte som mottar dem, innebærer at samfunnet yter betydelige subsidier til valg som er uønsket sett ut fra overordnete samfunnshensyn, hensyn som særlig KrF sterkt vektlegger – i prinsippet. Økonomiske virkemidler fungerer. Når folk får mer penger for å gjøre en ting, blir det mer av det, akkurat som man gjør mindre av det man må betale avgifter for. Dette er faktiske sammenhenger som for lengst er erkjent og nyttiggjort i politikken, ikke minst i miljøpolitikken. Overført til miljøpolitikken kan insentivene til å bryte ut av et samliv, eller få seg barn uten noen etablert partner, sammenliknes med å betale forurenseren for å forurense. Negative eksternaliteter subsidieres. Det dreier seg om insentivordninger som stimulerer til en utvikling i stikk motsatt retning av det ønskelige. At KrF så kan skryte av å ha vært med på å bygge ut familievernkontorene, gjør liten forskjell.

At pengene snakker, kan belyses ved et eksempel. Når det gjelder en bestemt gruppes tilpasning til de norske støtteordningene for enslige forsørgere, ble det i 2009 utarbeidet en rapport fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet med tittelen «Somaliere i Norge». Her heter det:

«…utsiktene til å få økt familiens inntekter betydelig kan, sammen med andre faktorer, forklare den høye skilsmissefrekvensen blant somaliere. Enkelte mener at sosialhjelp, og spesielt overgangsstønad til enslige foreldre, har ødelagt den somaliske familien, og at støtten til enslige forsørgere er en oppfordring til skilsmisse for fattige familier.«

Men det er slett ikke bare somaliere som påvirkes av de økonomiske insentiver til å være alene fremfor i familie med sine barn. Det er godt kjent at det er spesielt mange unge jenter med lav utdannelse i områder med dårlig arbeidsmarked som føder barn som enslige. I artikkelen «Foreldreskap i forandring – færre menn blir fedre» fra 2005 skriver SSB-forsker Kari Skrede:

«Resultatene av analysen fra Mannskohortregisteret støtter opp under antakelsen om at overgangsstønaden kan være en viktig faktor bak det relativt høye nivået av tidlige førstegangsfødsler i Norge, spesielt når vi ser på endringene i et litt lengre tidsperspektiv.»

KrF har særlig vært en pådriver for å øke engangsstønaden ved fødsel, som ytes til de som ikke er kvalifisert til å motta foreldrepenger fordi de ikke har vært i arbeid før fødselen. Denne støtten er i dag oppe i 63 000 kr pr barn. KrF ønsker å øke denne støtten ytterligere. Begrunnelsen henger sammen med både sosialistisk omfordelingstankegang og et ønske om å stimulere til at kvinner får barn i yngre alder og ikke utsetter til de er ferdig med utdannelse og er i jobb. Det siste er et relevant poeng, men det er likevel liten tvil om at denne støtten stimulerer unge jenter til å få seg et barn ut fra økonomiske motiver, og uten å være etablert i noe forhold med barnefaren, som de i mange tilfeller velger ikke å oppgi. Denne generøse politikken skaper altså flere enslige mødre og flere farløse barn.

I sum bidrar KrF entusiastisk til en utvikling som – med ordene til deres talsmann da ekteskapsloven ble vedtatt – er «en stor tragedie både for samfunnet og for de involverte, ikke minst barna.»

Dette er et eksempel på KrFs sinnelagsetikk. Konsekvensene av politikken teller ikke, selv på et område der det er opplest og vedtatt at disse konsekvensene er klart negative.

Løsningen på de problemene egen politikk skaper, er mer av det samme, dvs mer statlige overføringer som igjen forsterker de – i økonomenes språkbruk – «perverse» insentivene.

Det er klart at med en slik tilnærming er det logisk å gå mot venstre, langt til venstre, i politikken, i retning av de partiene hvis løsning på alle problemer er å stadig øke politikernes tilgang til andre menneskers penger.

Det er også andre måter KrF gjennom sin familiepolitikk i praksis bidrar til hva de hevder å være mot:

KrF har i sine holdninger til spørsmål om barnefordeling ved samlivsbrudd konsekvent inntatt standpunkter i harmoni med venstresiden og Aleneforeldreforeningens syn. I korthet går dette ut på å bygge opp under eneforelderregimet, gjennom et system som på alle nivåer er sterkt vektet i favør av mor.

Ved den siste barnelovsreformen, en meget forsiktig sådan som ble behandlet av Stortinget i 2017, var Geir Jørgen Bekkevold KrFs representant i komitéen. Han var som kjent en av Hareides ivrige hjelpesveiner på Gardermoen. Han gikk mot forslaget om en begrenset utviding av felles foreldreansvar, han gikk mot den symbolske endring av barneloven § 36 hvor delt bosted nevnes først i lovteksten som et alternativ det kan inngås avtale om. Og han gikk i mot Komitéflertallets vedtak om å be regjeringen se på støtteordninger som kunne være til hinder for at det ble inngått flere avaler om delt bosted. Dette er typisk.

KrF har vært imot lovforslag som kunne begrense barnemors ensidige beslutningsrett, f eks over hvor i landet barnet skal være bosatt. KrF har også alltid vært mot å innføre reelle sanksjoner mot sabotasje av samværsrett.

Vesentlige deler av barneretten har fått sitt innhold ikke gjennom lovgivning, men gjennom rettspraksis og såkalt juridisk teori, dvs forfattere som har formulert meninger om feltet. Et eksempel er det prinsipp at man ved barnefordeling ikke skal ta i betraktning årsakene til samlivsbruddet og hvem som er å bebreide for dette. Dette er et prinsipp som – slik det praktiseres – gjør det lettere å bryte ut av et ekteskap eller samboerforhold uten å gjøre seriøse anstrengelser for å bevare det. Det er paradoksalt at dette aldri – selv ikke i graverende tilfeller – skal tas i betraktning av domstolene ved vurdering av foreldrenes omsorgskompetanse. Det at foreldre vil gjøre en anstrengelse, gjerne et offer, for å holde sammen på grunn av barna, burde ses som høyverdig. I dagens rettspraksis blir det blåst av. Hva sier dette om moralens plass i familiepolitikken? Hva sier det om realiteten i alt det fine snakket om «barnets beste»? Vi har aldri sett at KrF har tatt opp dette, noe de selvsagt godt kunne gjøre, for en norm som er utviklet i rettspraksis kan endres av lovgiver. Eller betyr ikke lovgivningens holdningsdannende virkning noe likevel?

Dagens lovgivning og rettspraksis favoriserer mor og minsker hennes motforestillinger mot samlivsbrudd, da hun kan regne med at hun vinner omsorgen for barna uansett. Det er i de fleste tilfeller kvinnen som initierer samlivsbrudd, og da er det størst grunn til å se på hvilke faktorer som kunne motivere nettopp kvinner til å velge annerledes. Det vil si, hvis man virkelig vil gjøre noe for å motvirke familie-oppløsning.

På de områdene vi har omtalt, er det faktisk Frp som i størst grad har stått for en politikk som i praksis ville bidra til stabile familier, selv om partiet har gjort lite med det i regjering. Men om KrF er det å si at de helt har glemt å tenke på politikkens virkninger i den virkelige verden. De har derimot gjort seg til nyttige idioter for krefter som har grunnholdninger til familien som ligger fjernt fra deres egne. Så langt har partiet gjennom mange år gått på denne veien, at det ikke er overraskende at partilederen nesten lyktes med å føre reisen til dens logiske konklusjon.

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!