Nytt

Hadia Tajik har vært leder av Aps programkomite, som har lagt frem forslag om innføring av tre foreldre og et tredje kjønn. Foto: Wikipedia

Jonas Gahr Støres frieri til KrF kan havarere på forslaget om å innføre et tredje kjønn, svenske «hen». Fremskrittspartiet avviser forslagene blankt og får støtte av Knut Arild Hareide.

– Det får holde med to juridiske kjønn. Gud skapte mann og kvinne, sier parlamentarisk leder Harald T. Nesvik.

Han var usedvanlig klar overfor VG:

–  Alt det som Ap her presenterer, er et angrep på familiebegrepet, fordi man utvanner det og endrer det så radikalt at det rett og slett kommer til å få uante konsekvenser. Normalt har en person to foreldre. Det er faktisk sånn livet fungerer, sier Nesvik til VG.

Det standpunktet har Hareide sans for.

– Jeg er glad for at også FrP nå løfter frem disse etiske problemstillingene. Jeg ønsker gjerne å få denne diskusjonen inn i valgkampen. Dette er viktige spørsmål i vårt samfunn både nå og i fremtiden, sier Hareide, som sier nei til alle de tre nye punktene i Aps program.

Det er merkelig at Aps programkomite med Hadia Tajik i spissen har turt å kjøre frem «hen» og forslaget om å tillate tre foreldre hvis de satser på samarbeid med KrF. Vel kan Hareide gå i Pride-marsj, men å akseptere tre foreldre er hinsides enhver KrF-politiker som ønsker å bli gjenvalgt. Skulle KrF si ja til noe slikt, vil det trolig falle ut av Stortinget.

Men deler av det politiske Norge ligger befinner seg i et ideologisk spor der eggdonasjon og et tredje kjønn ligger i forlengelsen av hverandre.

Man presenterer dette som regnbuefamilier. Det er et begrep hentet fra USA, fra Demokratenes plattform på 80-tallet, hvor man vendte seg bort fra arbeiderklassen og omfavnet minoritetene. Disse skulle inngå i en regnbuekoalisjon, som gjenspeilte et nytt Amerika.

Men regnbuekoalisjonen har ikke vært den suksessen Demokratene trodde.

De mest progressive nordeuropeiske landene har kopiert tankegangen over på familiepolitikken. Sverige går i front. Det er merkelig at Ap tror at Norge er moden for disse tankene.

• «Av hensyn til barnets beste å vurdere om et barn som har flere enn to omsorgspersoner også kan ha flere enn to juridiske foreldre».

• «Åpne opp for at foreldrepermisjonen kan tas ut av flere enn de to juridiske foreldrene, slik at flere omsorgspersoner i regnbuefamilier kan ta ut permisjon dersom de juridiske foreldrene ønsker dette».

• «Vurdere å innføre en tredje kjønnskategori».

Her forandrer man partiets politikk av hensyn til mikroskopiske minoriteter, fordi det gir anledning til å demonstrere noen prinsipper. Men et stort flertall i befolkningen vil trolig være rykende uenig.

Ap er redd for å slakke av på innvandringspolitikken. Hvorfor de velger seg en familiepolitikk som kan gi like stor backlash, er vanskelig å forstå.

Her ser vi en allianse mellom FrP og KrF. De to, som ellers står langt fra hverandre, særlig fordi KrF finner FrP uspiselig, har plutselig funnet hverandre. Og det er Aps fortjeneste.

Måten Hadia Tajik avviser innvendinger på, tyder på at hun ikke vet hva grasrota i partiet står for i sosialpolitiske spørsmål:

Når Nesvik sier at «Gud skapte oss som mann og kvinne», gjør hun dette til et spørsmål om Gud. Han sitter ikke i programkomiteen. Ap lager politikk for vanlige folk, «særlig vanlige arbeidsfolk», sier Tajik.

Jaha, hvor mange «vanlige arbeidsfolk» tror hun går inn for et tredje kjønn?

Tajik kommer med en prinsipiell begrunnelse som reiser tvil om hvorvidt hun er kvalifisert til å overta som leder for Ap når den tid kommer:

– Når Ap lager ny politikk, tenker vi på det som er det beste for Norge og folk som bor her. Vi er ikke sårbare for særinteresser som et ytterliggående parti som FrP er. Vi er et bredt folkeparti, og debatten om det tredje kjønn handler grunnleggende om frihet, og vi våger å ta de debattene og åpne opp for det.

Det er Ap som i denne saken representerer særinteresser og opptrer som et ytterliggående parti. Tajik klarer ikke forstå at i disse spørsmålene kolliderer friheten til en liten minoritet, en nesten mikroskopisk minoritet, med friheten til flertallet. I politikken kan man ikke få både i pose og i sekk. Et tredje kjønn vil fremfor alt gå på bekostning av barna, og Nesvik begrunner det godt. Likevel klarer ikke Tajik å se det. Hun mener friheten er viktigst. Friheten for hvem?

Tajik blottlegger at heller ikke hun forstår Aps historie og velgergrunnlag. Den nåværende leder kommer fra Oslos beste vestkant. Tajik er flink pike, hardtarbeidende. Men hva hjelper dét, når hun ikke vil forstå verdiene og kulturen til «vanlige folk»?

 

VG