Gjesteskribent

I en grundig artikkel tar journalist i Frankfurter Allgemeine, Philip Eppelsheim, for seg utviklingen i bydelen Wedding i Berlin: innvandrerungdom, de fleste av dem med bakgrunn fra muslimske land, nekter å anerkjenne statens lover, og følger kun sine egne. Den bygger på voldelig justis.

Lov vs vold betyr at politiet utfordres daglig. Hver patruljering blir en prøvelse. Hvor lenge orker politifolk å stå i jobbene? Hvor mange biler må til før man våger å gå inn? Gater og områder overgis. Det er begynnelsen på oppgivelse av den territorielle suverenitet. I realiteten løsrevede områder. Vanlige mennesker, også den arbeidssomme tyrker som vil sine barn vel, flytter.

Skjelver du har du tapt

Av Philip Eppelsheim

Av og til spør Christian Eitel seg hvorfor han gjør dette mot seg selv. Når han sitter om kvelden og ser i permen hvor han har dokumentert alle skadene sine. Når han igjen har blitt møtt av storkjefta ungdom under patruljering. Ungdom som følger etter ham, ikke har noe respekt for uniformen, kaller ham «jævla purk» og «runkefaen» og som bare ler ham opp i ansiktet når han snur seg. «Berlins verste bydel» sier Eitel om området sitt, der han tjenestgjør som «Kob» gatelangs til fots i politiavsnitt 36 i Wedding (Kob = Kontaktbereichsbeamter. En Kob er en uniformert politimann som har ansvar for å patruljere et bestemt område på dagtid, alene og til fots. En Kob skal fungere som kontaktperson for publikum når det oppstår problemer og har normalt ansvar for samme område over flere år. Kilde: Wikipedia. O.A.). Når drosjesjåføren stopper i avsnitt 36 sier han til avskjed: «Dette her er slum, nesten like ille som New York. Det er ikke Tyskland, men heller ikke Tyrkia. Det er ingenmannsland.»

Utrykning kun med 2 politibiler.

Avsnitt 36 omfatter 6,5 km², fra Kühnemannsstraße i nord til Gartenstraße og Bernauer Straße i sør, fra S-bane-linjen gamle Güterbahnshof i øst til Reinickendorfer Straße i vest. Ca 80.000 mennesker bor der i fem- og seksetasjers hus fra siste halvdel av attenhundretallet og i bygninger fra 1960- og 70-tallet. Fra tid til annen får fasadene en ansiktsløftning med ny gulfarge, graffiti males over og overvåkningskameraer monteres i inngangene. I trappeoppgangene ses fortsatt de siste årtienes forfall. Politiet foretar 1.800 utrykninger og 100 arrestasjoner her hver måned. Det finnes 19 skoler, 15 moskéer i fabrikklokaler og bakgårder, utallige kebabsjapper, grønnsakhandlere, selgere og kjøpere, internettbutikker.

Gater hvor intet tysk er tilbake ifølge Eitel. 57,7 % av innbyggerne har innvandrerbakgrunn, 35,8 % er utlendinger. I fjor ble det registrert 107 tilfeller av «strafferettslig relevant motstand mot politiet»; hver måned skades i gjennomsnitt 1,5 politimann. I noen gater våger politiet seg kun inn med 2 politibiler.

Arrestere, skravle, arrestere

Som «Kob» skal Eitel komme i prat med innbyggerne. Den 46 år gamle betjenten spøker med den tyrkiske slakteren, som nylig har flyttet fra stedet fordi han ikke vil la barna sine vokse opp der, han hilser på en mann i midten av 20-årene som han har arrestert flere ganger.

På gatehjørnene ved U-banestasjonen Pankstraße står narkolangerne med mobiltelefon i øret. De ser opp et kort øyeblikk i det de får øye på Eitel og konsentrerer seg så om forretningene igjen. De har vennet seg til Eitel med det iøynefallende utseende: halvlangt blondt hår og trange bukser – en moderne cowboy som liker Harleyer. Eitel kjenner navnet på alle langerne. Også dem har han arrestert mang en gang.

«De slet oss fullstendig ut»

På morgenrunden sin nærmer Eitel seg Soldiner Straße, går forbi Biesentaler Straße. Nattens avfall – flasker, sigarettstumper og husgeråd er feiet til side. Et stykke fra kebabsjappene på Pankstraße er knapt et menneske å se på gangveiene. Lekeplassene mellom husgjerdene ligger øde og overstrødd med søppel. De brukes av de narkomane nattestid. Urin og ekskrementer i sanden.

Nyttårsaften 2007 skjøt ungdommer her i området med signalpistoler mot forbipasserende. Politiet rykket ut med 2 biler og fra et ungdomstreff i nærheten kom stadig flere til. «De slet oss fullstendig ut. Her har jeg hatt alle forbrytelsene i hele lovsamlinga» sier Eitel. «Skjelver du har du tapt. En må stå i mot, skaffe seg respekt». Nylig ble han igjen snakket stygt til av to ungdommer. «Jeg trykte den ene oppetter veggen. De roet seg fort».

Frustrasjonen er alltid til stede

Det er først og fremst ungdommer som volder problemer i avsnitt 36. «Enkelte er ikke integrerbare». Eitel snakker om unge menn, ofte av arabisk herkomst, som ikke anerkjenner statens regler. De lager sine egne regler, driver dank i grupper. «Særlig om sommeren ser du dem, 10 – 15 stykk på hvert gatehjørne. De spytter etter politiet for å vise sin forakt. Og skjeller dem ut som rasister. Hver dag må jeg finne meg i å høre at jeg er fremmedfiendtlig.»

En jypling går forbi Eitel, glaner på «Kob’en». «Nå, tar du sjansen på å legge deg ut med meg?» sier blikkene som utveksles.

«De tror at dette er lovløst område. Men fortsatt er det politiet som bestemmer.» Men ungdommene vet godt hvor langt de kan gå uten at noe skjer. Eitel har vært «Kob» i halvannet år. Før det var han sivil spaner. Alltid var frustrasjonen til stede; frustrasjonen over å arrestere folk og se dem gå fritt på gata selv etter 60 lovbrudd. «Dommerne sier for det meste bare: 3 dager fjernsynsforbud».

Dommerforbundet avviser kritikken

Berlins innenminister Ehrhart Körting (SPD) sier: «Om en av mine ungdommer har begått 10 straffbare handlinger uten å måtte møte for dommeren eller om dommeren stryker ham med pelsen, så er det ikke til å undres over at han blir sett på som et forbilde av andre ungdommer. Dog forholder det seg slik at ungdommer som har begått et stort antall straffbare handlinger, som må kunne sies å ligge over grensen for det som kan avfeies som guttestreker, i stadig større grad blir holdt borte fra gatene.»

Også det tyske dommerforbundet avfeier kritikken: «Straffeutmålingen i voldssaker er alt i alt blitt strengere de siste årene» sier forbundsleder Christoph Frank. «Beskyldningene om kosejustis er altså grunnløse. Dessuten finnes det ingen automatikk i at hardere straffer virker mer avskrekkende med mindre kriminalitet som følge. Retten er forpliktet til å ta hensyn til prinsippet om oppdragelse i ungdomssaker.»

Hjemme får ungdommene lov til alt

I følge Eitel får ungdommene en annen, mer voldsfremmende oppdragelse. «Guttene får lov til alt hjemme. Det er deres mannsrolle. Og slik forholder de seg også ute». Også Körting ser et problem i mentaliteten: «Ungdommens foreldre har en eller annen gang kommet til Tyskland, men har ikke helt ankommet til Forbundsrepublikken. De utstråler ikke den autoritet som de gjorde i sin tidligere landsby, og jeg har ungdommer som her i den vestlige verden nyter en frihet som de hverken ville ha hatt i Libanon eller Sør-Tyrkia eller noe annet sted. »

Michael Göbel taler et tydeligere språk. Den 48 år gamle politikommissæren er i dag sammen med kollegaen Petra Jansen i avsnitt 36 underveis på patrulje. I følge ham blir terskelen for å bruke vold stadig lavere. «I det østlige Tyrkia er det fortsatt den sterkestes rett som gjelder. De kommer rett fra steinalderen til den moderne verden. De finner seg ikke til rette her og ingen hjelper dem.» Politikonstablene forsøker å hjelpe – med antivoldstiltak ved skoler hvor kniv er en del av grunnutrustningen og med samarbeid med moskéer. «Barna sklir bort fra foreldrene» sier Körting. «Den gjennomsnittlige tyrkiske far og mor legger stor vekt på at barna deres går på skole, får seg et yrke og realiserer seg selv.»

Politikommissær Göbel har flyttet fra Berlin til landsbygda. Sønnen hans hadde problemer med andre ungdommer. «De forskjellige folkegruppene rottet seg sammen og markerte sitt revir i Reinickendorf. Nå eller aldri, sa jeg til meg selv. Her må vi hver dag passe på hvor vi setter grensene.» Kollegaen hans nikker. Hun søkte seg hit av eventyrlyst.

I dag forblir imidlertid alt rolig for de to politikonstablene: et håndvesketyveri, en polakk som forsøker å stjele en vodkaflaske og en arbeidsulykke. Dog vet de aldri hva som venter. Plutselig kan de bli omringet av 10 – 12 mann. 21 sammenrottinger viser statistikken for fjoråret i Berlin. «Jeg vil ikke bagatellisere at det finnes visse situasjoner hvor politiet får å gjøre med en voksende menneskemengde av sympatisører med familiære eller andre bånd» sier Körting, «men det er intet massefenomen».

«En eller annen gang stopper det ikke med varselsskudd»

Om natten sitter en full mann på trappen til en asiatisk kiosk. På gaten står en sykebil. Den hadde mannen ringt etter for å bli kjørt hjem – 300 meter unna. I det konstablene tar ham mellom seg og begir seg i veg, blir noen halvfulle menn stående bak dem å brøle: «hei, hva gjør dere der, snuter».

Klaus Eisenreich fra politiets fagforening i Berlin sier at det er blitt normalt for politikonstabler å bli slått, sparket og spyttet på. «Hittil har det holdt å avfyre varselsskudd, men en eller annen gang vil det ikke stoppe med det». Også Christian Eitel har flere ganger vært nødt til å gripe til pistolen. «Vi har en gettoisering her. Slik er det og jeg lar meg ikke stoppe munnen på.» Så trekker Eitel på skuldrene og sier: «Det er utlendingene som er problemet her. Det er bare sånn det er.»

Vold i innvandrerfamilier

En forskingsrapport som ble fremlagt sist tirsdag av Kriminologisk Forskningsinstitutt i Niedersachsen trekker den slutning at ungdom med innvandrerbakgrunn oftere begår voldshandlinger enn tyske ungdommer. I følge rapporten skyldes den høye andelen gjerningsmenn flere faktorer: «Det er av sentral betydning at unge innvandrere langt oftere enn tyske ungdommer utsettes for vold fra egen familie. Ungdom med foreldre som stammer fra Tyrkia, fra det tidligere Jugoslavia, fra arabiske eller afrikanske land er ekstra belastet i så måte.»

Undersøkelsen slår imidlertid også fast at «unge gjerningsmenn med innvandrerbakgrunn har en langt større risiko for å havne i retten enn unge tyske gjerningsmenn». Dessuten jevner forskjellene mellom kriminelle gjengangere seg fullstendig ut «når man sammenligner ungdommer av forskjellig herkomst, men med samme familiære, utdannelsesmessige, sosiale og verdimessige bakgrunn.»

«Gettoer som i Frankrike og Amerika er tenkelig»

Problemstrøk, tapt land, rettsløst område – det er betegnelser som stadig brukes om avsnitt 36. Ikke minst siden slutten av nittiårene da to arabiske menn stoppet bilen foran en kneipe i Soldiner Straße, steg ut og fyrte av 120 skudd med maskinpistol mot lokalet, minnes Eitel. «Det var et oppgjør mellom to arabiske storfamilier. Egentlig har ingenting forandret seg siden den gang, bortsett fra at rumenerne er kommet i tillegg.»

I 2003 bestilte Berlins forvaltning en undersøkelse som skulle belyse forholdene i byens problemstrøk. Der het det at det er «mulig å se for seg gettodannelse etter fransk og amerikansk mønster. Integrering av utlendinger / blanding av nasjonaliteter forekommer i stadig mindre grad. Konflikter mellom de enkelte grupper løses uten å trekke inn politiet.»

Ungdomsvold på veg ned i Tyskland?

Eitel sier at han i enkelte gater ikke ville gå alene om natten. «Går du rundt alene, da er du et offer. Da drar de deg kanskje inn i en bakgård eller en inngang og robber deg». Om natten er gatene enda mer forlatt enn om dagen, når i det minste de gatene hvor kebab- og mobilsjappene dominerer er befolket. Kun en enkelt gruppe ungdommer er underveis i Soldiner Straße. De skriker «hei» og ler i det den fremmedes skrittfrekvens øker. Et hjørne lengre bort står en ung mann og spytter snørr. Eitel har sagt klart: «se dem alltid inn i øynene. Den som ser i bakken viser angst».

Innenminister Körting sier at han ikke kan forestille seg en eneste gate i Berlin hvor han ikke ville våge å gå alene nattestid. Antallet forbrytelser er angivelig ikke stigende, oppklaringsprosenten er fremragende, også i de kritiske områdene. Han sier at ungdomskriminalitet har en fallende tendens. Dette bekrefter også studien fra Niedersachsen. Ungdomsvold er svakt synkende i Tyskland.

Unge skader og raner andre unge

«Dog finnes det graverende spørsmålstegn» sier Körting. «Antallet tilfeller av grov vold er fortsatt høyt i Berlin: for ungdom ca 5.000 og for unge voksne ca 4.000 årlig. Tallene har ikke endret seg siden 2001, men det er snakk om en relativ stigning siden befolkningen er gått tilbake. Allikevel er det slik, for eksempel når det gjelder ran, at det først og fremst er unge innvandrere som overfaller hverandre. Det er ikke den gamle damen som overfalles, for å gjøre det krystallklart. Det dreier seg om straffbare handlinger begått av ungdommer mot andre ungdommer.»

924 politikonstabler ble skadet i Berlin i fjor. I 3.371 tilfeller ble det ytt motstand mot politiet. «Tallet er egentlig mye høyere» sier betjentene i avsnitt 36, mange tilfeller av motstand meldes ikke til politiet. Og volden er ikke på noen måte et Berliner-fenomen. I hver større by finnes det nå problemkvartaler, men mange steder tier man om situasjonen. Det være seg av politisk korrekthet – man foretrekker å snakke om solskinnshistoriene ved integreringen, eller av frykt for å innrømme sin egen avmakt.

«Født dum, ingen utdannelse, svær i kjeften og av osmansk herkomst»

Betjent Ralf Reuting som kollegaene i avsnitt 36 kaller «Asterix» og som patruljerer gatene sammen med kommissær Patrick Unger, har vært i Wedding i over 20 år. Han vet hvilke murer det står «Fuck the police» på og han har sett hvordan tidene har forandret seg. «Tidligere, i 70-årene, var det over når en av partene lå nede. Fra slutten av 80 årene fortsetter den som har overtaket å sparke. Mange i kvartalet har sin egen lovbok. Født dumme, ingen utdannelse, svære i kjeften og for det meste av osmansk herkomst. Og de føler seg kun sterke når de er i en gruppe. Når du har en av dem på tomannshånd kan han krype under gulvteppet uten å lage så mye som en bulk.»

Fire ungdommer skal angivelig ha tatt seg inn i en kjeller. Adrenalinet stiger raskt. Politibetjentene får opp døra til bakgården og skynder seg inn i mørket. «De er der inne» skriker en nabo og peker på en kjellerdør. Inne har sivile spanere stilt opp guttene, som forsøker å vise seg kule. «Hei, skal jeg posere?» En av dem bor her, de ville bare bære inn en sofa de hadde funnet på gaten i nattens mulm og mørke. «Jeg har snakket med mora di, hun kommer til å rive ørene av deg» sier en av de sivile. «Er det sant?».

«Vanskjøttet «brud» fra sør»

«Det er kun et klart mindretall av minoritetsungdommen som begår straffbare handlinger» sier Körting. «Men integrasjonsproblemene har lenge vært ute av fokus. Etter 1990 har politikken hovedsakelig vært konsentrert om å overvinne problemene etter gjenforeningen. Dermed har vi kanskje glemt at det ved siden av «bruden» fra øst også finnes en «brud» fra syd.»

Eitel har mistet 2 kollegaer. For tre år siden ble en av vennene hans skutt av en narkohandler. Tre sydlandske ungdommer hørte begravelsesmusikken fra kirkegården. De brøytet seg frem foran de sørgende politimennene, la armene i kors og gliste. «I slike øyeblikk er det vanskelig å ikke gå i lufta» sier Eitel.

Wenn du zuckst, hast du schon verloren

Von Philip Eppelsheim, Berlin

Oversatt av Jan Brunes