Gjesteskribent

Hun ønsker å forbli anonym. Ikke fordi hun frykter sine overordnede, men fordi hun ikke vil vise seg svak ovenfor elevene. De ville utnytte det, sier den kvinnelige ungdomskolelæreren fra Berlin. Hun forteller om et klima fra en parallellverden. En verden full av vold, hvor lærerne hver dag må regne med å bli angrepet og hvor de fortviler over sin egen angst.

Berliner Illustrierte Zeitung: Hvordan er hverdagen i en ungdomsskole i Berlin?

Lærerinnen: Egentlig drar vi hver morgen i krigen. Spesielt de kvinnelige kollegaene kommer hver morgen med klamme hender, hjerteklapp og fulle av opphisselse på jobb. Jeg har undervist i 30 år og i de siste årene har jeg merket at jeg ikke lenger er situasjonen voksen. Jeg gruer meg til å ha inspeksjon i friminuttene og jeg gruer meg til å undervise i bestemte klasser.

Hvorfor?

I pausene for eksempel, er man permanent beskjeftiget med å passe på at uvedkommende ikke kommer inn i skolegården. Samtidig blir man beleiret av egne elever som ønsker å forlate skoleområdet.

En permanent trusselsituasjon?

Det er en spissrotgang. Man blir stadig utskjelt, for det meste på arabisk eller tyrkisk. Særlig for eldre kollegaer er det uutholdelig stadig å få ropt «hore» eller «jeg skal knulle deg» etter seg. Da jeg var yngre, snakket jeg hardt til slike elever. Det gjør jeg ikke mer.

Det er utskjellinger. Hvordan arter den fysiske volden seg?

Jeg synes den konstante verbale volden er like ille. Den går på psyken løs, men selvfølgelig er det også slag og trusler. Også med kniv. Enhver brå bevegelse fra en elev, når noen slenger en stol over ende for eksempel, gjør meg svært engstelig. Daglig gjør elevene slagbevegelser i lufta. Slik hersker det en konstant atmosfære av angst.

Mange kollegaer opplever kroppslig vold. Hvordan?

Det er alltid en vanskelig situasjon når man må skille elever som slåss. Da rettes aggresjonen raskt mot den læreren som går i mellom.

Vil De si at dette er hverdagen?

Ved mange ungdomsskoler, ja. Der hvor andelen elever med tyrkisk eller arabisk bakgrunn er høy, er vold et stort problem. Eller når det er mange elever fra den tidligere Sovjetunionen. Der er fysisk krangling dagligdags. Det finnes grupper som er erklærte fiender og det finnes våpen. Vi trenger psykologer ved skolene, vi trenger sosialprogrammer og vi trenger flere menn som er fysisk sterkere enn elvene og som kan inngyte litt respekt i dem. For kvinner er skolehverdagen spesielt ille. Og kvinner er i flertall ved ungdomsskolene. Allerede når elevene er i åttende klasse er kvinnene til dels for svake, selv om det fortsatt dreier seg om barn.

Barn med våpen?

Det stemmer. Mange kommer med kniver, med slagvåpen og med stålpisker på skolen. De føler imidlertid ikke at de gjør noe galt, og sier at på gaten er de alltid utsatt for trusler. Våpnene er angivelig til å beskytte seg selv.

Og de brukes uten å nøle?

På gaten trekkes våpen straks. På skolen finnes det riktignok fortsatt noen hemninger, men de er på rask retur.

Hvilke virkninger har dette på kollegaene?

Mange forsøker å komme seg ut av skoleverket. Og siste mulighet er stadig oftere bedriftslegen, som gir diagnosen «arbeidsufør». Men mange kollegaer blir også virkelig syke. Men nettopp kvinner er avhengig av fulle stillinger fordi de har så lite pensjonspoeng. De kan ganske enkelt ikke slutte. Mange får kreft. Jeg tror det skyldes den stadige psykiske belastningen. Den stadige trusselsituasjonen, denne frustrasjonen virker utmattende i det lange løp.

Kan ikke foreldrene være til hjelp?

Nei, snarere tvert i mot. De truer ofte med advokat, politi og rettssak når man setter inn tiltak mot barna deres. Ille er det også at utenforstående ikke viser noen forståelse for kollegaenes situasjon.

Hva mener De med det?

Det er for eksempel ikke til å unngå at man av og til må ta med seg elevene utenfor skolen. Men dersom man reiser med t-banen gjennom byen og de andre passasjerene ser hvordan elevene oppfører seg, hvordan de brøler og er aggressive, får man blikk av typen «slik ville ikke jeg latt dem oppføre seg» Slik blir vi presset av både elever og passasjerer. Det er knapt til å holde ut. Arbeidsplassen blir et helvete.

Hvor kommer volden fra?

Barna er preget av familien. I dag har hvert familiemedlem eget fjernsynsapparat, hver syv- og åtteåring ser alle slags voldsfilmer. For ikke å snakke om hva de bedriver på internett. Dessuten løses konflikter med vold. Voldelige foreldre, søsken og venner er intet unntak mer, det er regelen og det preger barna.

Hvorfor diskuteres skolesituasjonen så lite i offentligheten? Hvorfor ønsker De å forbli anonym?

Tidligere var det slik at skoleledelsen ikke ønsket noen offentlighet, fordi skolens rykte kunne ødelegges. I dag derimot hersker det ren angst blant lærerne. De frykter at det skal bli hengende ved dem, dersom de snakker om det. Man ønsker ikke å vise tegn til svakhet fordi elevene høyst sannsynlig ville utnytte det. Spesielt vanskelig er situasjonen for kvinnene. De må bli i skolen. Menn har ofte mulighet til å komme seg vekk. Kvinnene kjemper hver dag en kamp de ikke lenger kan vinne.

Intervju gjort av Torsten Thissen
O.A.

Teksten omhandler tysk «Hauptschule» Det tyske skolesystemet er komplisert og ikke helt enhetlig fra delstat til delstat, men i alminnelighet begynner elvene i første klasse det året de fyller seks. De fire første årene er felles, deretter går man enten i «Hauptschule», «Realschule», «Gymnasium» eller «Gesamtschule» fra femte til niende klasse. Termen «ungdomsskole» er med andre ord ikke helt dekkende og leseren bør ha i bakhodet at det ofte vil være betydelige sosiale forskjeller mellom en «Hauptschule» og f.eks. et Gymnasium.