Kommentar

Den tyske offentligheten er motstrebende til å sette Berlins kriminelle arabiske klaner på dagsorden, men populærkulturen har grepet fatt i fenomenet – her representert ved den tyske TV-serien «4 Blocks». Foto: Twitter.

Mens media har vært mest opptatt av å demonisere kritiske røster i samfunnet, så har den organiserte kriminaliteten fått vokse og gro uavbrutt i Europas hovedsteder.

Berlin, byen som var et yndet sted for bohemer og kunstnere, har nå blitt til en slagmark mellom arabiske klaner som kjemper om kontroll over ulike bydeler. Problematikken rundt klanene har vært kjent i nesten 40 år, men hva er grunnen til at disse nettverkene har fått vokse uavbrutt, og hvor organiserte er de egentlig?

I Berlin er den vestlige delen av byen i hovedsak kontrollert av arabere, tyrkere og afrikanere, mens den østlige delen tilhører russere, asiater og mennesker fra den tidligere Østblokken. Det som likevel er oppsiktsvekkende, er at typen kriminalitet som begås, er forskjellig fra bydel til bydel. De arabiske klanene er involvert i hele det kriminelle spekteret, men har i stor grad spesialisert seg på kjøp, salg og leie av eiendom. Russerne på den andre siden driver i hovedsak med kjøp og salg av rusmidler, samt trafficking og prostitusjon.

De arabiske klanene oppstod i stor grad på 1980-tallet, da de såkalte Mhallamiye-kurderne fra Øst-Tyrkia utvandret til de tre byene Berlin, Essen og Bremen. Pågangen av migranter var på den tiden relativt liten i sammenligning med innvandringen på 1950-tallet, så den ble forbigått i relativ stillhet av presse og politikere. Per dags dato er det 20 klaner, hvor hver klan har en størrelse på cirka 500 medlemmer. Kjennetegnene deres er en tett struktur og en total subkulturell livsstil. Under mottoet «Klanen er alt og alt annet er ingenting» lever de på samfunnets skyggeside, men likevel midt iblant oss. Ingen fremmede har adgang, og utenforstående vitner til kriminelle handlinger blir enten truet med vold, eller drept.

I 2015, da Merkel lot seg avbilde med syriske flyktninger og ytret de kjente ordene «Wir schaffen das» (Vi klarer dette), fikk de arabiske klanene etterlengtet påfyll. Det gav nemlig muligheten til å bruke identitetsløse asylsøkere som fotsoldater for klanene. For det første var dette mennesker uten jobb eller muligheter til å jobbe, for det andre var de fattige og lette å rekruttere. En bonus var det selvsagt også at enhver sak som inkluderte en identitetsløs person, medførte en rettergang som ville ta lang tid. Dette gav klantoppene muligheten til å manipulere beviser og få vitner til å tie. På toppen av dette har de nok økonomisk tyngde til å bruke de mest renommerte advokatfirmaene i Berlin for å forsvare sine medlemmer.

Utvalgte «hushaier» i klanene er svært ofte kvinner, noe som kan virke overraskende med tanke på kvinnens posisjon innen klankulturen. Store pengetransaksjoner og kjøp/salg av eiendom blir utført av kvinner fordi de vekker mindre oppsikt enn menn, skal en av klantoppene ha uttalt. At kvinner mottar Hartz IV (sosialstønad) og likevel har eiendommer for flere millioner kroner som de leier ut, er ikke unormalt innad i disse nettverkene. Klanene oppfordrer nemlig sine medlemmer til å bo i statlige boliger, slik at de kan forbli usette.

En sosialarbeider i Berlin uttalte at han jobbet tett opp mot klanmiljøene. Under et intervju snakket han med en ung innvandrer som hadde som spesialitet å stjele digitalkamera. Han spurte den unge mannen om han ikke ville gå på skole og få seg en utdannelse. Den unge mannen svarte: «Hvorfor skulle jeg gjøre det? Jeg tjener like mye på 3 dager som det du gjør på en hel måned.» Noe som i og for seg understreker hvor sammensatt problemet er.

I Norge som i Tyskland vet vi at det eksisterer subkulturer og klanstrukturer innad i landet vårt. I møte med denne klankulturen har vi i altfor stor grad vært opptatt av å ansette sosionomer til å drive informativt arbeid i disse miljøene. Men hvordan kan vi drive informativt arbeid overfor mennesker som har et radikalt forskjellig tankesett og verdisyn enn oss? Våre politikere advarer oss mot å polarisere og skape et «oss og dem»-kompleks, for vi må for all del være så inkluderende som vi kan. Sannheten er vel at det er ingen andre grupperinger enn medlemmer av klanstrukturer hvor «oss og dem» er mer tydelig og sementert. Hvor informasjonen svikter, kreves det handling.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!