«Svenske bedrifter blir kapret og brukt som finansieringskilde av de kriminelle gjengene. Men også offentlige virksomheter rammes av de såkalte velferdsforbrytelsene, som har vokst til et stort og kostbart problem i Sverige. Det viser rapporten Kriminella entreprenörer – en studie av den organiserade brottslighetens kopplingar till näringslivet, som ble sluppet tirsdag», rapporterer Document 16. januar.
Svenskenes pågående problemer med klankriminalitet tør være kjent, men de er jo ikke alene om ha fått uvesenet til gards.
– Svenske myndigheter har lite kunnskap om den viktigste sosiale enheten for mange av innvandrerne som kommer til Sverige: klanen, sa journalist og forfatter Per Brinkemo i juni 2016. Dessverre kunne han like gjerne snakket om norske myndigheter.
Det er nødvendig å forstå klankultur, ikke bare for å lykkes med integreringen av innvandrere, men også for å beskytte vår egen samfunnsform mot de konsekvensene den har for tilliten som den demokratiske rettsstaten og velferdssamfunnet hviler på.
Det er i utgangspunktet viktig å huske at klankultur ikke er et islamsk eller ikke-vestlig fenomen. Klansamfunn finnes i områder der det enten ikke finnes noen stat eller sentralmakt, eller der folk ikke stoler på noen av delene. Klanen fyller alle statens funksjoner: politi, domstol, sosial forsikring og beskyttelse, men til gjengjeld krever den absolutt lojalitet og lydighet. For det enkelte individ er dette den eneste måten å overleve på. De fleste land, også i Norden, har historisk sett fungert på denne måten.
I dag følger den premoderne klanmentaliteten med innvandringen fra land i Afrika og det islamske Asia (R3), og i fungerende og individorienterte stater fører den til en rekke problemer vi antagelig bare har sett begynnelsen på.
I Sverige er klankulturell og påfølgende kriminalitet nå så etablert og utbredt at den omtales som «systemtruende». Men den synlige, voldelige kriminaliteten på gatenivå er bare bunnen av pyramiden og utgjør således bare en liten del av trusselen. Over denne finnes den usynlige kriminaliteten i form av svindel med velferdsytelser og hele bransjer som domineres av organiserte kriminelle. På toppen finner man den systemtruende kriminaliteten som siver inn i politikk, myndigheter og offentlige etater. I Nationella Operative Avdelningens (NOA, Sveriges svar på Kripos) rapport fra 2017 fremgår det at klansamfunnet utvikler seg i landets 55 problemområder: Kriminelle klaner setter normene, og kjente kriminelle aktører sees stadig oftere i politiske sammenhenger. Klanen har med andre ord særdeles lange armer.
Samtlige land med stor innvandring fra klansamfunn sliter i mer eller mindre grad med de samme problemene. Som Nederland, hvor kriminelle grupper har infiltrert politistyrker over hele landet. I 2019 ble titalls politibetjenter suspendert eller sparket som følge av kriminelle kontakter, og i en rapport heter det at dette kan være toppen av isfjellet. Det er det sannsynligvis også. Rapporten påpeker korrupsjon, misbruk av stilling, brudd på taushetsplikten, forsømmelse av plikt og misbruk av politiets datasystem. 40 prosent av dem som ble tatt, hadde innvandrerbakgrunn, til tross for at denne gruppen da bare utgjorde 7 prosent av politistyrken.
Enda verre: Rapporten konkluderer med at denne gruppen ansatte blir utsatt for et mye større press av kriminelle fra egen etniske gruppe enn det ansatte med nederlandsk bakgrunn blir.
Det samme er påvist i både Sverige og Danmark, men her dreier det seg om offentlig tjenestepersonell som enten lekker informasjon til egen klan eller hjelper «sine egne» eller andre fra samme etniske gruppe. Flere saksbehandlere på Migrationsverket er blitt tatt for å gi personer, enten på bakgrunn av tilhørighet i samme gruppe eller for penger, oppholdstillatelse på falskt grunnlag. Forsvarsadvokater – som jo ofte får sin lønn fra det offentlige – er blitt fratatt bevilling eller tiltalt for uetisk praksis eller direkte involvering i klanens kriminalitet. Siden det offentlige både ansetter og betaler dem, får klanen i pose og sekk. Rettsbetjenter har på sin side blitt tiltalt eller dømt for å lekke fortrolige dokumenter eller advare egne klanmedlemmer om etterforskning og planlagte politiaksjoner.
I likhet med Nederland melder svensk politi nå om at gjengkriminelle forsøker å infiltrere politiet, at man ser en økning i slike infiltrasjonsforsøk og at stadig flere politibetjenter blir grepet i å snoke i følsomme registre for å bistå gjengene med innsideinformasjon. Samtidig melder Kriminalomsorgen om en økning i infiltrasjonsforsøk i fengsler. I 2023 ble en ansatt dømt for å ha sendt ut brev og andre meldinger fra gjengkriminelle i varetekt.
Her i Norge bør det være nok å minne om Drosjesvindelsaken, hvor tre av fire involverte hadde pakistansk bakgrunn. Nettverket unndro 625 millioner kroner fra beskatning, mens de systematisk støvsugde velferdssystemet for uberettigede ytelser. Når så mange fra én etnisk gruppe er involvert, må svært mange i samme gruppe ha visst om den grove økonomiske kriminaliteten – uten å varsle. Hvorfor? Svaret er klanmentalitet.
I Danmark er det konstatert at offentlige ansatte med bakgrunn fra klansamfunn hjelper egne grupper å finne kvinner på flukt og/eller gir ut fortrolig informasjon om dem. Kvinner som har fått myndighetenes hjelp til å flykte fra en voldelig familie til hemmelig adresse, har dermed ingen beskyttelse: «Mange blir funnet fordi familien har kontakter i det offentlige», sa leder av Vestegnen Indvandrer Kvindecentret Hakima Lakhrissi i 2015. Juridisk rådgiver Khaterah Parwani for Exitcirklen erfarte det samme og viste til minst ti tilfeller hvor kvinner på de mest bortgjemte steder likevel ble funnet på grunn av offentlig ansatte med tilgang til Danmarks svar på Folkeregisteret (CPR). Familien hadde bl.a. oppsporet dem gjennom informanter i teleselskaper og/eller kommuneansatte som brukte arbeidsplassens registre for å finne dem. Ifølge prosjektleder for rådgivingstjenesten Etnisk Ung, Susanne Willaume Fabricius, forteller unge om familier hvis nettverk inkluderer medlemmer med adgang til CPR.
Hun påpeker et meget viktig, men ofte oversett aspekt ved klankulturen: Den fostrer blind lydighet, og når voldstilbøyeligheten i tillegg er høy, har klanen sine pressmidler mot enhver som ikke føyer seg; det kollektive presset er så stort at det er tilnærmet umulig å si nei når familien krever av en offentlig ansatt fra samme klan at han/hun skal utlevere fortrolige opplysninger.
At offentlig ansatte lekker fortrolige opplysninger, er heller ikke ukjent i Norge. I 2009 avslørte VG at 19 sykehusansatte hadde fått advarsler, kritikk eller sparken som følge av journalsnoking og/eller spredning av fortrolige opplysninger. Særlig utsatt for snokingen var minoritetskvinner. – Dette er trolig bare en liten topp av et gedigent isfjell, sa seniorrådgiver Cecilie Rønnevik i Datatilsynet og avdelingsdirektør Gorm Grammeltvedt i Statens helsetilsyn. Flertallet av dem som ble avslørt, var bekjente, familie eller kollegaer av ofrene. – Jenter som for eksempel har tatt abort, kan bli helt ødelagt av at slike opplysninger kommer ut, sa en nordafrikansk kvinne som måtte være anonym. Hun hadde selv vært utsatt for journalsnoking. – Det er snakk om sykepleiere, helsesekretærer og medisinsekretærer som befinner seg i min bekjentskapskrets og som er av samme etniske bakgrunn som meg, sa hun til VG. Det samme er tilfelle i Sverige.
Det er dermed fire store, grunnleggende problemer med klankulturens gjenkomst og tausheten som omgir den. Den eter tillitsbaserte ordninger og institusjoner til frokost, den infiltrerer og tilegner seg illegtim makt, den utgjør en reell trussel mot enkeltindivider, og den tvinger R3-innvandrere til å holde seg i folden. Den utgjør dermed et integreringshinder, for hvordan skal vel et individ som er født og oppvokst med klankultur, kunne integrere seg i et land og et fellesskap når vedkommende ikke kan stole på staten og fellesskapet? For selvfølgelig gjør de ikke dét; de vet hvordan klankulturen fungerer, og de vet at klanens lojale tjenere finnes i både stat og offentlig forvaltning. De vet også at fellesskapets toneangivende representanter, politikere, medier og øvrig eliter, helst ikke vil ta fatt i problematikken.
Og hva med sårbare ansatte fra R3-land? Det enkelte individ kan godt ha de beste hensikter, men klanens kollektive press er skyhøyt. Og rent bortsett fra eventuelle underliggende trusler om vold, så er de ofte født og oppdratt til lojalitet mot klanen/storfamilien. Hvem taler de utsatte individenes sak og beskytter dem mot et utilbørlig press for å bryte tjeneste- og taushetsplikt til klanens favør?
Ikke våre lands ledelse, medier og øvrige toneangivende miljøer, i hvert fall, og det selv om det er unge med bakgrunn fra klankulturelle land som er født og oppvokst i europeiske land, er faktisk de første ofrene for myndighetenes manglende evne eller vilje til å ta fatt i problemstillingen.
Virkeligheten med klankulturelt basert gjengkriminalitets virksomhet har etter hvert innfunnet seg hos naboen, hvor sjefen for Særlige Utredninger, Martin Valfridsson, har måttet konstatere: «Den øker. Gjengkriminelle er dyktige til å utnytte sårbarheter», sier han. Og sårbarheten er altså hele vår tillitsbaserte, åpne samfunnsinnretning og fellesskapsfølelse.
Og selvfølgelig er de dyktige til utnytte omgivelsene; for det er dette hele klanvesenet er basert på og lever for. Det er en selvrekrutterende, selvoppholdende organisme som har ett eneste mål: egen klans velferd og makt. En regelrett stat i staten.
Så hvorfor virker det som om den norske staten – og toneangivende medier og kommentatorer – tror at dette problemet er noe som bare finnes andre steder og slett ikke kan skje her? Det er jo ikke slik at situasjonen Sverige befinner seg i nå, skjedde over natten: Det har tatt mange, mange år for klanene å vokse seg store nok, slå dype nok røtter, feste grepet og infiltrere sivilsamfunnet – og absolutt alt skjedde mens svenske myndigheter og medier satt med hendene i fanget. Bortsett fra å regelmessig sverte, rasisterklære og delegitimere enhver som forsøkte å sette problemet på dagsordenen mens det ennå var lite nok til å være håndterlig da, selvfølgelig. Hva kommer det egentlig av at klankultur og medfølgende kriminalitet som har potensial til å true hele vår samfunnsorden, ikke blir forsket mer på og grundig offentlig debattert i Norge?
For takket være de villet handlingslammede ser vi nå klankulturen utfolde seg i all sin prakt i Sverige, så det finnes ingen unnskyldninger lenger. Dette må det snakkes høyt og tydelig om, for alt og alles skyld!
