Kommentar


I diskusjoner om voldtekt påpekes det ofte og med tyngde at hele skylden er voldtektsmannens. Selv om kvinnen var beruset og ytterst lettkledd før hun gikk hjem langs mørke gater, selv om hun i forkant skulle ha innlatt seg på den ene eller andre formen for kontakt med mannen, endog kontakt av det oppmuntrende slaget, så slås det likevel fast at voldtektsmannen alene er den skyldige.


Dette er jeg helt enig i. Skal man leve i samfunn med andre, så må man ha såpass kontroll med sine drifter og følelser at man ikke øver vold mot medmenneskene. Man kan godt anføre ulike forklarende eller formildende omstendigheter, prøve å godtgjøre at egne ulovlige handlinger var en reaksjon på visse stimuli, men skylden forblir ens egen og ingen andres; dom og straff blir deretter. Befolkningen, politikerkasten og rettsvesenet er enige om dette.


La oss se på en annen type voldelig adferd, nemlig skadeverk og drap for å hevne krenkelser man føler profeten Mohammed utsettes for gjennom kritisk avbildning og omtale i karikaturer, filmer, bøker eller lignende. La oss videre stort sett holde oss til gruppenivå i drøftingen, altså nivået over den enkelte voldsmann (dette skal selvsagt ikke forstås dithen at ikke han er skyldig). Hva viser behandlingen av slike situasjoner om hvordan man vurderer skyld- og årsaksforhold i samfunnet? Sier det noe om hvordan prinsippet om likhet for loven håndheves? Kanskje det endatil sier noe om forskjeller i måten vi vurderer ulike grupper mennesker på, for eksempel mennesker med ulik religion?


Jeg har de siste dagene til forbannelse (fra min side og bokstavelig talt) hørt gjentatt av journalister i NRK og de store avisene at en Muhammed-kritisk (eller latterliggjørende eller krenkende eller omtalende, velg hvilket adjektiv du vil) film var årsaken til den seneste bølgen av opptøyer og drap på amerikanere og andre vestlige i Midtøsten. Eneste substansielle avvik i forklaringsmønsteret kom fra en representant for den nye lederkasten i Egypt som mente jødene sto bak. Tenk det, Hedda.

For få dager siden hadde vi en særdeles typisk seanse på ”Dagsnytt 18” der de gode menneskene Jan Egeland og Kjell Magne Bondevik bedrev ord (stor takk til Arnulf Øverland for formuleringen) – med opptøyene og drapene som direkte og konkret foranledning – om hvor farlig ekstremisme var og at vi måtte huske på at den fantes i alle religioner. Underforstått: Egentlig var det ikke stor skilnad i så måte på jødedom, kristendom og islam. Den umiddelbare bakgrunnen for programinnslaget ble nedtonet, klare og harde ord om dem som løper i gatene, brenner flagg, slår og dreper til profetens og gudens ære mens ropene «Allahu akhbar» gjaller, ble ikke ytret. Seansen sydet av profesjonell ”forståelse”, økumenisk relativisme og nivellering av forskjeller.

Visst lød også noen ord om at oppførselen var uakseptabel, men hva dette ”uakseptabelt” faktisk innebar sa de dialogorienterte herrene intet om, heller ikke denne gang. Siden nauseale adverb i den senere tid tydeligvis er blitt gangbare i dannet norsk politisk diskurs (jamfør partisekretær Raymond Johansens omtale av advokat Meling og andre som stiller spørsmål ved AUF-formann Pedersens lederegenskaper på bakgrunn av hans opptreden på Utøya), så tillater også jeg meg å bruke dem: Jeg blir kvalm av å høre all ”forståelsen” (glidende hen mot de facto unnskyldning) som denne typen svinsk mobbadferd og voldsutøvelse møtes med. I de fleste sammenhenger omtales spader best som spader. Det er klar tale og ikke alskens apologetikk som åpner for genuin forståelse. Jeg har selvsagt intet imot at man prøver å forstå, men den økumeniske rammen disse to statssynserne opererer innen (jeg kunne gjerne lagt til Sidsel Wold som et tredje grelt eksempel), må ikke lenger få være enerådende i norsk medial virkelighet.

Det er nemlig ingen film som er årsaken til opptøyene og drapene, like lite som en dyp utringning fremkaller voldtekt. Påskudd er noe annet enn årsak. Om vi ser på det samfunnsmessige nivået snarere enn enkeltmenneskene (igjen: den individuelle skyld minskes ikke av et slikt perspektiv!), så er det den politisk-sosial-religiøse sørpa (dersom moderator føler at så er påkrevet, kan siste ord erstattes med ”miseren”; realitetene endres imidlertid ikke) som disse menneskemassene lever i, med fattigdom, religiøs indoktrinering, uforstand og hele pakka, som danner forståelsesmessig bakgrunn for opptøyene. De samtidig hater, forakter og beundrer (økonomi og teknologi) Vesten og alt vestlig. Det er videre åpenbart ikke kun et fåtall som sympatiserer med de voldelige, det er tvert imot mange som gjør det, så jeg skulle ønske at norske og andre kommentatorer ikke lullet seg selv og oss inn i ønsketenkning hva dette angår. Og at noen av de verste opptøyene og drapene skjedde i et land (Libya) der vestlige kampfly (Norge var meget aktivt med) nylig sørget for at diktatoren ble styrtet, gir ekstra næring til sober ettertanke.


Det skal visstnok være så pedagogisk viktig å gjenta, så jeg sier det en gang til: Kan mediene og andre meningsformidlere i samfunnstoppen snart være gode å omtale opptøyene som det de er, enda et barbarisk tegn på et dysfunksjonelt samfunn? Kan vi også vennligst få slippe å høre omtalen «balansert» med sludder om at fundamentalister finnes på «begge sider» (hvilke begge sider, spør man seg; en pastor Jones, koranbrennende eller ikke, gjør vel ikke noen sommer mer enn andre enslige svaler gjør det)? Meg vitende finnes ikke eksempler i samtiden på kristne eller jødiske mobber som oppfører seg på denne måten.


Hvis man søker samfunnsmessige bakgrunnsforklaringer for adferden, så kommer man ikke unna å bringe inn religionen, altså islam, som en viktig faktor. Andre forhold som fattigdom, dårlig utdannelse og så videre bidrar helt sikkert, men på et eller annet tidspunkt må man slutte å bevege seg rundt grøten og begynne å tale tydelig også om dette temaet. Et urimelig selvbilde med følelse av egen religiøst betinget overlegenhet paret med overutviklet evne til å føle seg krenket på gudens og profetens vegner bidrar vesentlig til elendigheten. Dette adferdsmønsteret må muslimer faktisk slutte med, for ytringsfrihet og demokrati, to av vestens viktigste oppfinnelser, kommer vi ikke til å legge på hylla. Når de har opphørt med voldsbruk i religionens navn, må de gjerne for min del fortsette å dyrke sin tro, sin gud og sin profet akkurat som de vil; mange andre religioner med mer eller mindre idiosynkratiske trekk klarer fint å eksistere side om side uten alvorlige gnisninger, det er bare én det til stadighet er bråk med. Vil de ha del i Vestens teknologi og velstand, så må de ta skrittet ut av en middelaldersk krenkelseskultur, og det skrittet kan ingen andre ta for dem.


Ofte er årsaker multiple. Aristotelikerne opererte med fire av dem, av hvilke målet eller hensiktsårsaken (causa teleologica) var den viktigste. Moderne fysikk har kastet hensiktsårsaken på skraphaugen, men i medisin og andre biologiske fag finner man rester av teleologisk tenkning og innen samfunnsvitenskapene forblir teleologiske forklaringer legitime. De ovenstående fagforskjellene er interessante, men vanskelige. Deler av dem skjønner man bedre ved å reflektere over den betydningsmessige forskjellen mellom ”årsak” og ”grunn” slik ordene brukes i korrekt saksprosa om enn ikke alltid i dagligtale. Mens det første ordet antyder naturvitenskapelige sammenhenger, der altså ikke hensikt har noen plass lenger, er ”grunn” ordet man bør foretrekke om den menneskelige viljen anses for å spille en stor rolle.

Ordet ”skyld” er i noen grad beslektet med de to ovenstående. Å si at noen har skyld i noe, innebærer en grunnleggende respekt: Man anerkjenner at skyldneren har såpass etisk og tankemessig evne at begrepet ikke blir meningsløst. Et lite barn eller et dyr har ikke skyld, de er ikke selvstendige etiske subjekter.



Måten man i vestlige medier behandler voldsmennene i rasende folkemengder i Midtøsten på forteller at man knapt innrømmer dem status som etisk ansvarlige individer. Man antyder at de er offer for (merk formuleringen; offertenkningen er sentral) et så voldsomt sinne på grunn av profetkrenkelsen, at de liksom ikke kan styre seg. En tilsvarende «forståelse» ville være å frakjenne voldtektsmenn totalansvar for sine handlinger fordi de ble seksuelt opphisset. Ved å frakjenne gjerningsmennene totalskyld og behandle dem (og det miljø som støtter og bejubler deres handlinger) som offer, reduserer man dem til refleksmaskiner, biologiske skapninger som ikke er ved sine fulle fem og ikke kan tøyle sitt sinne eller sine drifter. Forestillingen om at menn ikke skal måtte se kvinnehår (derfor bruk av hijab) eller noe annet kvinnelig (burka) fordi dette ville lede dem på gale og farlige veier, er beslektet. Alt dette er så langt unna vestlig «frihet under ansvar»-tenkning som det får blitt.


Det man i virkeligheten gjør ved å ”forstå” arabisk mobb og voldsmenn på denne måten, er å undervurdere dem. Man anlegger et nærmest nykolonialistisk og rasistisk, eller i alle fall kulturforaktende, perspektiv på vurderingen av dem: Det man sier er at de ikke har tilstrekkelig selvkontroll til å oppføre seg som folk dersom noe går dem imot. Kanskje er det berettiget, men det er definitivt nedlatende. Å bli sett på slik av andre mennesker i andre kulturer er den virkelige krenkelsen. Jeg hadde håpet vi var forbi det stadiet i samspillet mellom folkegruppene.