Kommentar

Under studietiden et stykke ned i forrige milennium ble det lest hauger med skjønnlitteratur ved siden av alle fagbøkene. Ikke alt satte dype spor, men Herman Hesses «Glassperlespillet» var en tekst som gjorde det, som lot en ung og uerfaren mann ane fliker av evigheten. Handlingen foregikk i fremtidslandet Kastalien der man henga seg fullt og helt til spillet navngitt i boktittelen; dette hadde erstattet den skitne virkeligheten og bar i seg all menneskelig klokskap og refleksjon.

Sett på bakgrunn av det som skjedde rundt om i verden da ”Glassperlespillet” kom ut (i 1943 i Sveits), så var det kanskje ikke til å undres over at både Hesse og hans lesere foretrakk det tenkte og vakre fremfor drapsorgiene som bølget fram og tilbake utenfor skrivestuene og leserommene. Boken avsluttet et ytterst interessant forfatterskap og ble, etter min mening fullt fortjent, belønnet med Nobels litteraturpris for 1946 da krigen omsider var over.

Hva har glassperlespill med glassplinterspill å gjøre, og hva er sistnevnte overhodet? Det er naturligvis et selvoppfunnet ord, en neologistisk motsats til Hesses spill, og refererer seg til en langt mindre vakker aktivitet som vi straks skal komme til. ”Glassplinterspillet” bærer i seg assosiasjon til to metaforer: Dels skal ordet trekke fram i minnet den bibelske passasjen om å «se splinten i sin brors øye, men ikke bjelken i sitt eget», dels skal det bringe tankene hen på advarselen «du skal ikke kaste stein når du sitter i glasshus»; den sistnevnte handlingen resulterer som kjent i rikelig med glassplinter.

For å være historisk presis, hvilket alltid er en dyd, så datt nyordet ned i hodet da jeg gjorde noe som jeg bare sjelden gjør, jeg leste ”Nye Meninger” i Dagsavisen. Ikke nok med det, jeg leste «Når rosene råtner» av Erling Borgen. Nå var vel ikke dette leserinnlegget hverken mer eller mindre typisk for venstretenkningen man alltid kan stole på finnes hos akkurat denne journalisten – Borgen er stabiliteten selv i så måte – men det bygget på flere elementer som betraktes aller best i glassplintperspektiv.

For å slippe konklusjonen ut av sekken med det samme, så syntes jeg ”Når rosene råtner” inneholdt en usalig følelsessuppe av aggresjon og sentimentalitet. Borgen skriver om «den brune rasistkloakken [som] pipler fram på internett», om stemmer som forlanger at «rompakket» og «kakerlakkene» må «pelle seg hjem» (folks holdninger til de ”rumenske turistene” som har slått opp telt på ulike steder i Oslo, og etter hvert også i andre norske byer, er hovedtemaet). Byrådsleder Stig Berger Røsland og Frp-leder Siv Jensen får begge sine pass påskrevet og holdes fram som prototyper på de hjerteløse, i og med at de krever at romfolket «må kunne forsørge seg, ellers må de hjem» samt tar til orde for «deportasjoner» (ordet er selvsagt Borgens, vi andre kaller det ”hjemtransport”). For å være på den sikre siden om ikke den indirekte hitlingen skulle være tydelig nok, tar Borgen bladet fra munnen og taler klarspråk om Hitlers gasskamre og gamle norske fordommer mot de reisende og deres livsstil. I Borgens verden er frontene tydelige: De gode kjemper mot de onde, og å ikke ville sørge for utenlandske fattige som kommer til Norge for å få del av vår velstand, er tilstrekkelig til at kainsmerket settes midt i nordmenns panne for alle klart å se.

La oss se litt på vanlige anklager i De Gode Menneskenes mange oppgjør med det de oppfatter som usolidariske og ofte rasistiske nordmenn. En gjenganger er at vi anklages for gruppetenkning, at vi deler menneskeheten inn i «oss» og «dem».

Joda, visst eksisterer gruppetenkning. Som jeg har påpekt før, er det imidlertid ikke noe som helst galt i å tenke i grupper; noen ganger er det rimelig og meningsfullt og gir ny innsikt, mens det i andre sammenhenger ganske riktig bidrar til å banalisere virkeligheten, til å se flate stereotypier der et rikt mangfold finnes, kort sagt, til å hindre dyptpløyende forståelse. Men slik er det med alle tilnærmingsmåter som innebærer organisering av particularia. Skal det reises kritikk basert på gruppe-konseptet, så får den altså bunne i at man bedriver feilaktig gruppetenkning, ikke gruppetenkning som sådan, men ved slik nyansering mistes formodentlig litt av ”punchen” i anklagene.

Borgens artikkel og mange, mange andre av samme slaget hengir seg jo åpenbart selv til nettopp gruppetenkning, og det er her man hører glassbitene single og merker at fremmedlegemet i øyet gjør vondt. Gruppekarakterisering av meningsmotstandere som ”brun rasistkloakk” (Borgen nå), ”kloakk” (Lars Gule; mannen som har tatt på seg oppgaven med ”å stake den opp” i følge eget utsagn), ”rasistene” (jeg tar ikke bryet med å finne en passende bruker med kjent navn som referanse) eller bare ”grums” (”det enkle er ofte det beste” kunne man fristes til å kommentere; uttrykket er brukt gjentagne ganger av statsråd Halvorsen og mange andre) ser og hører man til stadighet.

Det er dette som er det sentrale elementet i det moderne norske glassplinterspillet, kastingen av stein i glasshus. Man manifesterer en ”én lov for Loke og en annen for Tor”-holdning som er grunnleggende logisk uetterrettelig og, etter min mening, etisk forkastelig. Forøverne selv later til å føle visshet for at de representerer ”Det Gode” mens meningsmotstanderne er noen uslinger (hvem disse tilhørende ”grumset” eller ”kloakken” presist er, gjøres det sjelden rede for, skjellsordene spres typisk bredt) eller ”kakerlakker” som også har vært sagt (mon ikke det var eksminister og krimforfatter Anne Holt som svingte seg til slike retoriske høyder?), men fremgangsmåten er så fundamentalt urettferdig at den nok ville sette selv politiske meningsfeller i forlegenhet om de orket å tenke etter.

Vennligst merk følgende: Jeg synes absolutt ikke noe om – sterkere, jeg tar fullstendig avstand fra – enhver utskjelling av sigøyenere eller romfolk eller hvem det måtte være på gruppegrunnlag. Samtidig er jeg helt enig med Siv Jensen i at de aktuelle på Årvoll eller ved Sognsvann eller foran Nidarosdomen eller hvor de nå i øyeblikket måtte være, bør sendes ut av landet så fort som mulig dersom de driver kriminalitet eller systematisk ligger samfunnet til byrde (å importere fattigdom og kriminalitet til Norge er misforstått og skadelig godhetspolitikk så til den milde grad), men det berettiger ingen til uhøvisk framferd overfor andre. Spesielt gjelder dette overfor enkeltmennesker for ikke å snakke om overfor barn. Å la frustrasjonen over egne politikere gå ut over grupper av utlendinger, eller egne landsmenn for den saks skyld, er småaktig og uakseptabelt. Men å utsettes for kronisk moralsk patos fra Erling Borgen og andre Gutmenschen når spørsmål om nøden i verden dukker opp, er også nesten mer enn man kan tåle. Ingen liker å måtte vasse i glassplinter hver gang disse rikssynserne kaster sine anklager mot alminnelige nordmenn.

La meg til sist si noe om det søtladent dryppende og intimitetssøkende i det aktuelle innlegget så vel som i mange andre av samme slag, der asylsøkerbarn nevnes ved navn og det åpenbart spilles på emosjonelle strenger. Man slås av den renfremstilte sentimentaliteten når man leser, ikke minst når Borgen kontrasterer den ”store folkelige kjærligheten” som utspilte seg etter 22. juli både i fjor og ved ettårsmarkeringen i år, med den hardhjertethet han nå ser blant norske rasister og xenofobe – kort sagt de fleste av oss, formodentlig – hva gjelder oppførsel overfor romfolket og andre nødstilte.

Nei takk, Borgen, jeg kjenner meg ikke igjen i fremstillingen av nordmenns holdning til verden utenfor, enn si til forholdet mellom utlendinger i Norge og oss. Ei heller er jeg overbevist om at det egentlig er kjærlighet det dreier seg om når tusener på tusener strekker en rød rose opp mot himmelen og lar ”Barn av regnbuen” risle inn i ørene i felles følelsesrus. Trolig er jeg ikke alene om å være i stuss over all denne demonstrative ”kjærligheten”. Heidi Helene Sveen skrev en tankevekkende kronikk om saken i Dagbladet nylig Rørt av vår egen kjærlighet. I underoverskriften står å lese: ”Ordstrømmen om 22. juli har tippet over i selvmedlidenhetsporno”. Det er krast sagt – kanskje var det desken i Dagbladet som, med sedvanlig blikk for hva som selger, valgte blikkfangformuleringen – og selv ville jeg aldri ha valgt å bruke et slikt ord, men det hun skriver vitner om at metningsgrensen for offentlig emosjonalitet er ved å bli overskredet.

Det er ingenlunde min hensikt å skyve Sveen foran meg. Jeg kjenner ikke hennes politiske ståsted og for alt jeg vet har vi svært ulike oppfatninger om mangt og meget i det norske samfunnet. Men erkjennelsen av at ”nok er nok” hva følerier angår, den ser vi ut til å dele. Samtidig vil jeg presisere så klart jeg kan at det ikke er ens et fnugg av kritikk i dette jeg nå skriver av pårørende som gråter over sine døde og skadde; det er ikke deres sorg jeg her har i tankene.

Men osen av sammenblandet sentimentalitet, sinnelagsetikk og sviende anklager mot eget folk fra innlegg som ”Når rosene råtner” er ved å bli i overkant plagsom. Derfor børster jeg enda en gang glassplintene vekk fra skuldrene, plystrer en sang som ikke er laget av hverken Lillebjørn Nilsen eller Pete Seeger, og går med fortrøstning vekk til jeg ikke lenger kjenner lukten rive i nesen. Det skal bli lenge til jeg leser Erling Borgen og ”Nye Meninger” igjen.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også