Kommentar

Jeg skriver nesten aldri om islams økte nærvær i Europa og Norge. Dette er ikke fordi tematikken fremstår som uviktig, selvfølgelig, for det motsatte er så åpenbart tilfellet. Snarere skyldes det at så mange andre skriveføre ser ut til å ha nettopp vårt forhold til islam som hovedinteresse, i alle fall på dette nettstedet, og av alt, også av det viktigste, kan man i blant føle at man får nok. Toleransegrensen i så måte varierer, men for meg blir det altså lett for mye av dette ene temaet.

I dag har jeg likevel bestemt meg for å gjøre et unntak ved selv å si min mening om islams, inklusive militant islams, fremvekst i vår gamle, tradisjonelt kristne, verdensdel og ganske spesielt i fedrelandet. Kanskje kan man se det som en liten påskemarkering fra min side. Uansett vil jeg gjøre det ut fra perspektivet om hva som er rett språkbruk når slike spørsmål diskuteres, og da er det vel flere som gjetter hvilken politiker og hvilket sitat jeg vil ta utgangspunkt i; joda, vi snakker om Siv Jensen og hennes bruk av ordet «snikislamisering.»

Vi «feiret» for ikke så lenge siden en slags femårsdag for begrepet, i hvert fall for dets bruk i de øverste politiske sirkler, for det var i februar 2009 at partiformann Jensen advarte Frp-landsmøtet om at en snikislamisering av landet var i ferd med å skje. Jeg syntes ordet var berettiget da og jeg har ikke skiftet mening. Men etterpå har det jo blitt et salig bråk som dere alle kjenner til; politiske motstandere av alle de slag har stått nærmest i kø for på ulike grunnlag å ta avstand fra slikt språk. Noen latterliggjorde uttrykket, andre mente bruken av det var uetisk og vitnet om et forkvaklet menneskesyn, men uansett var ordet «haram» på alle de måter. Dette skal vi komme til om litt, men la oss først trekke frem en del begivenheter og utviklingstrekk ved det moderne Norge som er av relevans for vurderingen av Jensens ordvalg.

Vi fikk på etterjulsvinteren forelagt oss Kjell Grandhagens (Etterretningstjenesten) og Benedicte Bjørnlands (Politiets sikkerhetstjeneste) vurderinger av hva som truer det norske samfunnet mest alvorlig i den nære fremtid. De militære og sivile analytikerne var såre enige: Terrortrusselen fra militante islamister, ikke minst fra slike som er radikalisert midt iblant oss, altså her til lands, var den alvorligste. Fra store deler av det politisk interesserte Norge vil man rett nok heller fremheve 22. juli og risikoen for at en ny Breivik skal gyve løs på alt han ikke liker, men det er ikke dette de profesjonelle mener utgjør den største faren. De søkte – du all verden som de lette – men fant aldri Breiviks angivelige flokk, hverken med eller uten hjemmegjorte og fantasipregede uniformseffekter, distinksjoner og ærestitler. Derimot identifiserte de mange islamister med et glødende ideologisk-religiøst hat til det moderne, sekulære Norge. Jeg gjentar for tydelighetens skyld: Disse islamistene er av våre egne statlige ansvarlige etterretnings- og overvåkningsorganer identifisert som den største faren vi står overfor, oppfatningen stammer ikke fra meg eller andre amatørsynsere.

Under den pågående borgerkrigen i Syria, som også er en religionskrig mellom ulike retninger innen islam, deltar det/har det deltatt over 50 norske statsborgere. I all hovedsak er disse unge, sinte, muslimske menn, altså overbeviste islamister. Erfaringen, ja, vanen de får med ekstrem voldsbruk under krigen der nede, oppfattes som særlig farlig når de kommer tilbake til Norge; sperrene for å benytte seg av lignende metoder her vil være lavere, frykter man fra politihold, og resonnementet fortoner seg rimelig.

Antallet jihadister med base i Norge var for meg overraskende stort (heller ikke etterretningsorganene kjenner trolig det eksakte antallet, men de vet forhåpentlig mer enn det som kommer frem i media), og enda verre var det at mange av disse faktisk er nordmenn. Og da mener jeg ikke nordmenn i NRK-betydningen, altså alle som er tilkjent norsk statsborgerskap og følgelig er i besittelse av norsk pass, men slike som har norske foreldre, er vokst opp med norsk språk og i norsk kultur og som uten tvil er norske i enhver nasjonsklassifisering av borgere.

Saken er den at et betydelig antall konvertitter til islam finnes blant de reisende jihadistene. Søker du på «hvor mange konverterer til islam i Norge» på internett, så får du opp et betydelig antall artikler hvorav flesteparten later til å være av «feel good»-typen mens andre er «how to»-beskrivelser. Advarsler eller for-mot diskusjoner så jeg ingen av ved min raske gjennomgang.

I følge religionshistoriker Nora Stene i denne artikkelen fra 2013 vet man ikke hvor mange nordmenn som har konvertert, men hun anslår antallet til mellom 1000 og 1500. De fleste av disse er kvinner, mener hun, «de har gjort det av kjærlighet.» Nettsøket gir til beste et betydelig antall slike historier, det er bare å velge og vrake blant eksemplene.

Det lyder tilforlatelig alt sammen, og jeg har ingen forutsetning for å betvile estimatene. Vi snakker altså om over tusen etnisk og kulturelt norske konvertitter hvorav noen titalls har reist utenlands for å fremme islams sak gjennom jihad, hellig krig. Hadde noen spådd i min ungdom at slikt kom til å skje i Norge i løpet av noen tiår, så ville tilhørerne ikke bare fått hakeslepp, de ville ledd rått av så håpløst urealistiske, fullstendig fjerne fremtidsvyer.

Hvis ikke det ovenfor beskrevne er islamisering – selvsagt ikke av flertallet nordmenn, men av et betydelig, krevende og voksende mindretall – hva skal man da kalle det? Er det ingenting, noe som ikke må sees og fremfor alt ikke omtales i det offentlige rom? Og ja, jeg vet selvsagt at flertallet muslimer ikke er islamister med et aktivt ønske om å utbre islam til oss vantro, om så med sverd i hånd, men man kan da ikke være blind for at de førstnevnte er den flokk som de sistnevnte kommer fra, og at islamistene faktisk insisterer på at det er de som målbærer den rene og sanne læren? Skjønt det er åpenbart mulig å nekte for at en slik sammenheng eksisterer, som eksempelvis dommeren i saken mot Lee Rigleys drapsmenn i England gjorde det da han forsøkte å forklare dem at deres handlinger intet hadde med islam å gjøre. Det skapte visse tumulter i rettslokalet, kan man si, for de anklagede var ikke helt enig med den ærverdige dommeren på dette punktet. Dét var neppe noen andre heller, med mindre man da skulle uttale seg offentlig og var opptatt av ikke å ødelegge egne karrieremuligheter i det nye, multikulturelle Storbritannia.

Siv Jensen brukte prefikset «snik-» mens jeg valgte overskriften «islamisering» uten kvalifiserende tilleggsord. Etter mitt syn finnes begge deler i Norge i dag, tilpasningen og utviklingen skjer både åpenlyst og i det stille, så la meg komme med noen små ytterligere eksempler av det ikke-ekstremistiske og ikke-voldelige slaget for å illustrere poengene.

Da barna var små, passet kona og jeg alltid på å ha også kalkunpølser i tillegg til de vanlige wienerpølsene dersom det var muslimske klassevenn(inn)er blant fødselsdagsgjestene. Dette syntes vi var selvsagt, vi ville ikke sette noen gjest i forlegenhet. Men i kantinen på mitt store arbeidssted i Oslo serveres det nå oftere og oftere halalvarianter til lunsj (typisk er «halalburger») og da i stedet for den vanlige norske maten. Jeg vet ikke om noen av personalet har bedt om dette, eller kanskje vi bare har å gjøre med norsk «eager to please»-holdning fra kantineadministrasjonens side. Ingen jeg hører kommentere saken, liker det; dels setter man ikke pris på at norske skikker fortrenges, dels synes man at dyr skal slaktes så raskt og smertefritt som mulig når de skal brukes til mat. Å la dem forblø hører helt enkelt ikke inn under god slaktepraksis slik vi ser det her i landet.

I gatene våre går det kvinner i hijab eller annet religiøst motivert tøy som tjener til å markere forskjellen overfor det vestlige, det norske, halalmat serveres på vanlige norske kantiner, i våre byer bygges det moskéer. Barn av somaliske foreldre sendes tilbake til landet foreldrene angivelig flyktet fra for å gå på skole der i stedet for på norsk skole; man kan bare forestille seg hva dette vil bety for den nye generasjonens integrering i det norske samfunnet. Skjønt kanskje blir ikke slike skolereiser like nødvendige i fremtiden, som en av de somaliske mødrene sa til en avis; planene for en muslimsk skole i Oslo er langt komne og våre myndigheter ser ut til å omfavne dem med glede. Enda verre: Omvendelse til islam er ikke eksepsjonelt lenger blant våre egne ungdommer, og flere blant dem melder seg altså til krig for sin nye religion.

Hva skal man kalle slikt om ikke islamisering, snik- eller ikke? Greit nok, man kan naturligvis finne andre ord for prosessen om man så vil, selv om jeg har vansker med å tenke meg noen som er mer dekkende, men at islams innflytelse og makt er voksende i det norske samfunnet, det kan benektes bare om man er villig til å benekte selve virkeligheten.

Det er dette jeg reagerer mest på med den voldsomme forargelsen og fordømmelsen av Siv Jensen for hennes ordvalg, for at hun kalte en spade for en spade. Direktheten var på sin plass, den var berettiget, noe hun skulle hatt ros for, ikke det motsatte. Det er også politisk klargjørende å merke seg hvem som kommer med kritikken, og man bør i særdeleshet grunne over hvorfor reaksjonene har vært så aggressive og nærmest forurettede.

Både å unnlate å si ting klart og å vri på ord slik at de ikke lenger har sin opprinnelige mening, er former for løgnaktighet. Fremdeles gjelder at slikt vekker forakt, i alle fall i min verden, uansett hvilke gode hensikter brukeren av nyspråket måtte ha. Som regel tror jeg forresten ikke at hensikten er like nobel som det gis inntrykk av. Feighet er og blir det motsatte av ærefullt.

Les også

-
-
-
-
-