Sakset/Fra hofta

Foto: hf

Blant nordmenn er det svært få barn som lever under den offisielle fattigdomsgrensen. Ifølge SSB, så gjelder det bare 5,5% av norske barn som ikke har innvandrerbakgrunn. Til gjengjeld lever 79% av barn med somalisk bakgrunn under fattigdomsgrensen. Jonas Gahr Støre sier at vi ikke kan leve med de utfordringene mange barn og unge har idag. Kan vi ikke? Men hva mener han så at vi bør gjøre?

– Det er et uttrykk for at forskjellene øker i Norge. Sterke krefter virker i den retningen – barn og unge blir rammet av det. Arbeidslinja er veldig viktig, men det ikke kan være hele svaret. Det er også ting knyttet til oppveksttilbud, til nærmiljøet, og til kvaliteten på tjenestene, sier Støre.

Støre vil se på barnetrygden:

– Jeg lukker ikke døra for det, jeg mener det er noe vi kan se på. Men jeg konkluderer ikke med at svaret er at en økning av barnetrygden vil bøte på alle de problemene vi ser, sier Ap-lederen.

– Vi må se på alle støtteordningene for barnefamilier samlet. Vel så viktig som kontantoverføringer er det å sikre tjenester som barnehage, SFO og andre tilbud av god kvalitet og til en ikke for høy kostnad for familiene.

– Det viktigste er at foreldrene kommer i arbeid, og at vi har sterke fellesskap som gjør at disse barna ikke faller utenfor, men at de løftes opp.

Kort sagt: Støre mener at det må mer støtte og penger til for å hjelpe barnefamiliene, selv om han altså ikke vil konkludere med at økning av barnetrygden vil være av det gode.

Den sosialdemokratiske modellen i Norge har fokusert på å hjelpe barnefamilier. Det har fungert godt med den norske arbeidsetikken og forståelsen av at alle skal bidra i samfunnet. En slik tankegang går hånd i hånd med norsk kultur, selv om sosialister har en tendens til å se barna som et ansvar som først og fremst skal tillegges samfunnet fremfor foreldrene.

SSB la også frem en detaljert grafikk som viser hvilke barn som er de fattigste i Norge. Vi foretrekker denne som Aftenposten har laget da den viser prosentandelene for hver gruppe:

Jeg vil våge påstanden om at holdningen til familieøkonomi som styringsverktøy for hvor mange barn man mener å ha råd til å ha, er sterkt varierende for ulike kulturer. Akkurat som i Storbritannia ser vi at indere har en annen prioritering enn for eksempel pakistanere. For indere er utdannelse svært viktig og for å oppnå best mulig resultat må hvert enkelt barn følges opp og motiveres. Dette er svært nær vår egen tankegang. Nordmenn ønsker ikke å ha flere barn enn de har råd og tid til å følge opp. Seks barn med ulike fritidsaktiviteter og to foreldre i full jobb er det de færreste som ønsker stri med. (Alle dere som hører til gruppen med fem søsken hvorav samtlige har doktorgrad, trenger ikke å kommentere – dere er ikke representative)

At antall barn er den største årsaken til barnefattigdom, nevnes ikke av noen. Men det burde være selvforklarende at har man 5 barn så blir det i snitt både mindre penger og tid til hvert barn enn hvis man har 2-3. Døgnet har dessuten kun 24 timer uansett hvor mange barn du har.

I Storbritannia valgte man ifjor å sette stopp for barnetrygd ved to barn. Men i Norge skal man helst gå motsatt vei: mer penger skal overføres til innvandrerfamilier ettersom det er her barnefattigdommen er størst. Resultatet kan vi røpe med en gang: Det vil bidra til at de store barnefamiliene vokser enda raskere. Prioriteringen hos mange av disse gruppene er nemlig helt annerledes enn hos nordmenn.

Flerkoneri kan sees i sammenheng med dette. Mange muslimske menn har som mål å bygge seg opp sin egen klan. Da trenger man så mange koner og barn som mulig. Det gir status. Dette er helt fremmed for nordmenn. Men det er altså slik det fungerer i et voksende parallellsamfunn. Økte velferdsordninger vil legge til rette for at denne klan-drømmen kan gå i oppfyllelse. Og det er som kjent vanskelig for f.eks somaliske mødre å komme seg ut i arbeid når de skal gå gravide og samtidig passe på en stor barneflokk.

Nordmenn prioriterer altså god familieøkonomi som gir høyere livskvalitet målt etter vår standard. Da begrenser antallet barn seg nokså automatisk for de aller fleste. Men hvis målet til enkelte innvandrergrupper er å få så mange barn som mulig, hvordan burde myndighetene forholde seg til dette? Før eller siden så blir det strammet inn slik vi har sett i Storbritannia.

Holdningene endrer seg når man ser at systemet blir brukt på en måte som ikke var tiltenkt. For de fleste mener jo at man ikke bør få flere barn enn de man har råd til å fø på selv. Selv mange sosialister mener dette i disse dager hvor man med enkle midler kan hindre uønsket graviditet. I det multikulturelle samfunnet er derimot slike selvsagte meninger ikke så selvsagt lenger. For nå kan man oppleve at enkelte grupper blir «straffet» hvis man snører igjen pengesekken.

Og det er jo både diskriminerende og krenkende på én gang.

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!