Oslos finansbyråd Robert Steen lot seg forleden intervju av det gamle partiorganet Dagsavisen som forteller at den tidligere Schibsted-direktøren er opprørt over den omfattende barnefattigdommen i
Oslo. Over 23.000 av barna i Oslo regnes ifølge SSB som fattige. Faktisk bor det flere fattige barn i
Oslo enn det er innbyggere på Lillehammer kan vi lese i avisen.

Jeg har alltid slitt med selve begrepet barnefattigdom, og sterkt mislikt at venstresiden har skjøvet de «fattige» foran seg i sitt forsøk på å tekkes utvalgte velgergrupper, og for å fremstille seg selv i best mulig lys selvsagt. Det er synd på de fattige, og de må hjelpes. Av «noen», av det offentlige. Mange husker sikkert fremdeles SVs valgløfte fra 2005 da de skulle avskaffe fattigdom i Norge.

Etter 8 år med rødgrønn regjering viste fasit at fattigdom ikke var avskaffet. Snarere tvert imot. Såkalt barnefattigdom hadde økt med SV/SP og AP i regjering.

Fattigdom i norsk målestokk kan heldigvis ikke sammenlignes med absolutt fattigdom der mennesker mangler klær, tak over hodet, mat, skolegang og helsehjelp. I Norge forholder vi oss til det matematiske begrepet relativ fattigdom. I følge SSB går grensen for lavinntekt (fattigdomsgrensen) på 60% av medianinntekten. For en enslig person gikk derfor fattigdomsgrensen på 207.400 kroner i 2014, mens for et par med to barn var grensen 435.600.

ANNONSE

Enkelt sagt er man fattig i dagens Norge om man står utenfor arbeidslivet, og slik vil det fortsette å være med mindre det blir politisk flertall å gjøre det enda mer attraktivt å gå hjemme enn å jobbe. Så lenge Norge tar imot mennesker med liten eller ingen utdannelse og arbeidserfaring vil mange derfor i en periode havne utenfor arbeidslivet. Man trenger ingen doktorgrad for å forstå sammenhengen mellom innvandring, manglende yrkesdeltakelse og fattigdom.

Robert Steen vil ikke høre på det øret.

Analysen kan være riktig, men med en gang man aksepterer det som et premiss, mener jeg politikerne har spilt fallitt, sier Steen.

Så politikerne har spilt fallitt når de forholder seg til de faktiske forhold? Det er totalt ubegripelig hva finansbyråden egentlig mener, men det høres ut som han mener noe veldig sterkt om fattigdom.

Han sier politikerne lenge har forsømt de fattige barna, men virker fullstendig uberørt av det faktum at han selv er politiker, en av de mektigste i Oslo, og kanskje kan gjøre noe med problemet som opprører ham så sterkt? Hvis han vil. Han går lengre enn å bli opprørt. Han setter utgifter hans eget parti har støttet opp mot barnefattigdom.

–Jeg skjønner at man rynker panna når Oslo har råd til å bygge en hoppbakke til 1,8 milliarder kroner, men samtidig har 23.000 fattige barn. Eller et bibliotek til 3 milliarder.

Det blir for dumt. Det høres ut som han mener det var feil å bygge ut Holmenkollanlegget og et nytt hovedbibliotek i Oslo. Det er riktig at nasjonalanlegget for vår nasjonalsport gikk på en kostnadssmell og en byråd måtte gå, men AP enig i at den skulle bygges ut. Akkurat som de er for å bygge et nytt hovedbibliotek i Bjørvika.

Det høres ut som de er mot pengebruken, men de støtter den. At Steen som finansbyråd setter opp et lettvint og populistisk regnestykke på denne måten er intet mindre enn oppsiktsvekkende. Han, om noen, burde holde seg for god til å sause sammen investeringskostnader og utgifter til sosialhjelp.

Hvis byrådet mener Oslo som vokser så det knaker i fremtiden skal investere mindre i idrettsanlegg, og heller bruke mer på sosiale velferdsgoder for å bekjempe fattigdom så kan de gjøre noe med det, men om Steen tror han kan avskaffer barnefattigdom ved å spre 3 milliarder kroner på 23.000 fattige barn tar han feil.

Det tilsvarer en engangsutbetaling på 130.000 kroner til hvert av de «fattige barna», men vil ikke løse det bakenforliggende problemet, nemlig at foreldrene deres av ulike årsaker ikke er i jobb.

Byråden har ingen budsjettlekkasjer å by på, ingen forslag til løsning på problemet som opprører ham, med unntak av følgende lett kryptiske sitat avslutningsvis i saken:

Her må man som politiker tørre å forskjellsbehandle. Man må tørre å angripe problemene der de er størst, sier Steen.

Ja han får sagt det. Men hva er det han sier? Premisset finansbyråden ikke vil aksepterer viser noen helt tydelige trekk. I følge SSB er andelen fattige barn høyest hos innvandrere fra Somalia (74%) Irak (60%) og Pakistan (41%). Finansbyrådens partifelle, bystyrerepresentanten med det hyggelige navnet Bashe Musse er også leder av noe som kalles Somalisk Nettverk. Jeg kan ikke se at de har egen nettside så vi har neppe å gjøre med et veldig formelt nettverk.

Det er noe som heter «Somalisk Nettverk i Holmlia» registrert i Brønnøysundregisteret men Bashe Musse er ikke oppført der. Uansett; han er selvsagt bekymret for at tre av fire norsksomaliske barn lever i fattigdom.

– Jeg har møtt en rekke somaliske kvinner som har gått på ti-tolv kurs, men de får likevel ikke jobb. De er ofte 40–50 år og har ingen utdanning, arbeidserfaring eller referanser. Da er det alltid vanskelig å få en jobb.

Bashe Musse mener derfor somaliske kvinner må få flere tilbud om arbeidstrening. Han kjenner flere somaliske kvinner som kjører t-bane, buss og trikk, men som han sier: det er for få. Men hvordan har det seg at somaliere kommer oppsiktsvekkende dårlig ut i denne statistikken?

– Mange somaliske familier har store barneflokker, gjerne med fem eller flere barn. Det gir utfordringer med arbeid, utdanning og bolig, sier han.

10001861_H11964295-600x399

Nei, Bashe Musse; det gir ikke utfordringer. Det gir problemer. Særlig når, som han selv er inne på, familiene lever på én eller ingen inntekt. Det er så enkelt at om du har fem barn, og verken mor eller far er i arbeid, da lever du etter norsk målestokk i fattigdom.

Vi ser det i Norge, og vi ser det i England hvor somaliere også har lavest yrkesdeltakelse av alle innvandrergrupper, og vi ser det i USA tross for at en moderne myte forteller noe annet.

Jeg har møtt flotte arbeidssomme somaliere og skal ikke mene noe generelt om hvorfor de kommer dårlig ut på statistikker for yrkesdeltakelse. Det er heller ikke somaliere jeg er kritiske til. Det er heller ikke Bashe Musse, som ikke bare har venner i det somaliske miljøet etter at han har sagt tydelig fra om hva han mener om at hans landsmenn ikke bidrar til fellesskapet.

Den jeg er kritisk til, er Oslos finansbyråd som slenger om seg med intetsigende floskler, og slipper unna med det. Han nekter å akseptere premisset om at de fleste på fattigdomsstatistikken har det til felles at de ikke er helt stødige i nynorsk, og aldri lar seg stresse av at de må rekke banen for å komme tidsnok på jobb.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629