Sakset/Fra hofta

Det er den tiden på året som mange profilerte personer gruer seg til; ligningstallene legges frem. Hvor mye kjendiser og næringslivsledere tjener synes jeg er ganske uinteressant, men det er alltid litt morsomt og både se og høre hvordan enkelte av våre fremste politikere kommenterer tallene.

I 2015 kunne Oslos finansbyråd Robert Steen skilte med en skattbar inntekt på 5,6 millioner kroner, fem ganger mer enn sin ekssvoger byrådsleder Raymond Johansen. Forklaringen er enkel for han var en høyt gasjert og høyt betrodd direktør i Schibsted-konsernet før han etter valget i fjor gikk til politikken. I tillegg kommer formuen på 13,4 millioner kroner, en formue som trolig er mye høyere all den tid ligningsverdien på egen bolig normalt blir satt til 25 % av markedsverdi.  I juni i år kjøpte han og kona en hus i Erling Schiøtz vei på Nordstrand for 8,6 millioner.

Alt dette er vel og bra. Det må være lov å tjene penger og kjøpe hus. Det er når han skal forklare seg det etter min mening går helt over styr. Som finansbyråd tjener Steen nå ca 1,2 millioner i året, noe som er en ganske kraftig lønnsreduksjon. En slik brå overgang kan være vanskelig men Aftenposten kan avsløre at Steen «takler det bra og ikke merker det i hverdagen», mens Steen mener hans situasjon kan sammenlignes med den mange andre i Norge nå opplever med usikkerhet knyttet til at oljeeventyret går mot slutten:

«– Jeg har vært veldig forsiktig med penger. Jeg har ikke lagt opp til et forbruksnivå der jeg er avhengig av høy lønn. Jeg tror at det som har skjedd med meg kan være et annet bilde på hvordan Norge har det. Norge har hatt mye inntekter på grunn av oljen. Nå må vi klare oss med lavere inntekter og er nødt til å omstille oss.»

Seriøst? Mener han at hans situasjon, der han headhuntes og frivillig går fra å være direktør i Schibsted til å bli en av de mektigste politikerne i Oslo er å sammenligne med hvordan mange i Norge nå er «nødt til» å omstille seg? Er det mulig å svare mer pompøst og navlebeskuende? Men det slutter ikke der:

– Jeg siterer ofte min far som pleide å si «Om jeg skal dø i morgen, så vil jeg være fornøyd». Det viktigste er ikke hvor tykk bankbok du har, men at du har fått gjort noe meningsfullt i livet. Det er kanskje lett å si for én som har tjent endel penger. Samtidig ser jeg at det er mange som streber. Det er noe jeg ikke så i min tidligere jobb. Nå er jeg opptatt av å gjøre noe med dette.

Hans far var, til informasjon, den gamle AP-pampen Reiulf Steen. Det mest oppsiktsvekkende med dette sitatet er at han åpenbart, og til tross for å ha vokst opp i et hjem der AP-topper med etternavn som Frydenlund, Stoltenberg og Bratteli kom og gikk egentlig aldri har lagt merke til at det var mange som slet med å få endene til å møtes, som strevet med å få hverdagen til å gå opp. (Det står strebet i Aftenposten, men det må være en skrivefeil.) At ikke alle var like privilegerte som ham selv og folk i hans omgangskrets er åpenbart ikke noe han ofret en tanke eller reflekterte over før han i fjor ble politiker. Dette til tross for at han påstår at han alltid har vært samfunnsinteressert.

Hvordan er det mulig å vokse opp i den sosialdemokratiske eliten der de slenger rundt seg med begrep om solidaritet med de svakeste, at «alle skal med» og jeg vet ikke hva, uten å ha skjønt at mange har det vanskelig? For meg er dette ubegripelig. Det verste er at dette ikke er første gang han er inne på det samme sporet, og han slipper unna med det fordi nesen ingen journalister gjør jobben sin.

I august gjennomførte Dagsavisen et intervju med ham der han innrømmet å ha blitt «svært overrasket over det store antallet fattige barn i Oslo». Hvordan det er mulig å bli overrasket over at antallet såkalte fattige barn er høyt i en by som huser et betydelig antall innbyggere med kort botid og dårlig tilknytning til arbeidslivet er også en gåte og noe jeg har kommentert tidligere.

I sum tegner disse uttalelsene et bilde av en mann med blodsbånd inn i AP-eliten som i 50 år har levd lykkelig uvitende om hvordan vanlige folk har det i Norge og ikke åpnet øyene før han fikk betalt for det. Riktignok ikke like mye betalt som han var vant til, men nok til at han «takler det» bra. Det er noe som heter politikerforakt. Det vanligste er at ordet brukes om folks forakt for arrogante og pompøse politikere, men det kan like gjerne vær omvendt, – pompøse og arrogante politikeres forakt og manglende innsikt og forståelse for folks hverdagsproblemer og meninger.

Les også

De nye fattige "Vi" -
Money talks -
Barnetillegg og formueskatt -
Frie medier -