Jeg bodde rett ved EUs institusjoner i Brussel og bare 5 km fra NATOs hovedkvarter, som jeg passerte hver gang jeg reiste til og fra flyplassen.

En blåøyd ung jurist som brukte nesten tre år av livet sitt i EU-kommisjonen.

Først tre måneder som trainee, deretter to og et halvt år som «expert national détaché» eller «nasjonal ekspert», som det heter på norsk.

Innsikten jeg fikk ved å jobbe i mange år i og opp mot EU-systemet, er en medvirkende årsak til at jeg nå setter min 21 år lange karriere som advokat på pause for å gjøre opprør ved å skrive bøker og holde foredrag.

Tre sentrale ting

Jeg har forstått tre viktige ting:

For det første lar de eldre generasjonene av europeere, inkludert min egen generasjon, politikerne få sende en stadig større regning til de yngre generasjonene, det vil si at vi gir barna våre dårligere levekår enn det vi selv har hatt.

For det andre vil mange norske politikere nå håndtere problemene som de har skapt med å melde Norge inn i EU og dele pensjonsfondet med Europa.

Og for det tredje skyldes disse to fenomenene ideen om at sentralisering av politisk og økonomisk makt er bra, mens desentralisering er negativt, en ide som er like falsk som den er utbredt.

NATO og EU er «boomers», det vil si etterkrigsbarn, født i henholdsvis 1948 og 1952.

NATO ble skapt for å holde Russland ute av Europa, USA inne i Europa, og Tyskland nede.

EU startet som en handelsavtale for kull og stål, men fikk lov av USA til å vokse til å bli en sentralisert politisk union.

Det gjorde det enklere for amerikanerne å koordinere sine politiske interesser med Europa, sammenlignet med om de måtte snakke parallelt med politikere og byråkrater i et utall europeiske enkeltstater.

Den europeiske unionen er dog primært en markedsplass som har felles byråkrati og regler for arbeid og handel.

Sammenslutningen har ikke kompetanse til å beskatte borgere og bedrifter, den har bare delvis klart å skape en felles pengeunion, den rår ikke over egne militære styrker, og den har liten grad av felles utenrikspolitikk.

EU er derfor blant annet sterkt avhengig av medlemslandenes politikeres vilje og evne til å gi organisasjonen finansiering og politiske muskler.

Uten en sterkt forankret felles valuta kan unionen i begrenset grad «trykke penger» for å finansiere egen virksomhet indirekte eller medlemslandenes budsjettunderskudd direkte.

Og når det gjelder forsvar, er unionen helt avhengig av NATO, fordi amerikanerne aldri ville ha tillatt at EU kunne få rå alene over egne, europeisk-kontrollerte militære styrker.

Samlokaliseringen av NATO og EU i Brussel er bevisst og strategisk, fordi den forenkler transatlantisk koordinering av politikk.

De to organisasjonene har hyppige møter sammen på alle nivåer, både formelle og uformelle.

Under Biden-administrasjonen utviklet det seg til at koordineringen gikk mer i retning av at EU forankret viktige beslutninger i forutgående møter med amerikanerne, før de selv fattet formelle vedtak i egne organer.

Resultatet ble at vedtak som i realiteten var Biden-politikk, fikk et skinn av å være selvstendig europeisk politikk.

EU og NATO er med andre ord i praksis en bastard av en konstruksjon, eller rettere sagt en slags politisk siamesisk tvilling som skal tjene både europeiske og amerikanske politiske interesser.

Parallelt med at EUs makt har vokst, har europeiske politiske ledere i økende grad avledet sin makt nasjonalt og i EU fra USA.

De har blitt en politisk elite med stor grad av sammenfallende egeninteresse som handler om å opprettholde sin egen makt.

Trumps revolusjon

Problemet deres nå er at Trumps comeback som president representerer en slags palassrevolusjon.

Politikken hans er, som alle vet, radikalt forskjellig fra den som Biden førte.

Nasjonalt kjennetegnes den ved en krigserklæring mot byråkratiet og den tidligere amerikanske eliten, noe den europeiske eliten frykter skal spre seg hit.

Internasjonalt kjennetegnes den av en transformasjon vekk fra amerikansk hegemoni (verdensdominans) til en erkjennelse av at USA må dele makt med Russland og Kina i et multipolart geopolitisk system som foreløpig ikke har funnet noen klar form.

Trump bruker i hovedsak tre virkemidler for å nå sine utenrikspolitiske mål overfor Europa:

For det første bruker han amerikanernes dominerende posisjon i NATO til å true med vingeklipping av organisasjonen og å trekke USAs militære styrker ut av Europa.

For det andre bruker han toll og trussel om toll for å tvinge europeerne til å endre kurs.

Og for det tredje lar han, med hjelp av Elon Musks plattform X, verden få innsyn i hvordan politikken har vært i USA og Europa under det forrige regimet, samtidig som han viser for hele verden hva han er i ferd med å gjøre.

Trump går frem i stor fart, og politikken hans får direkte og umiddelbar betydning for Europa.

Den europeiske eliten får tempoproblemer, noe som fører til panikk.

De innser at de ikke har egen forsvarsevne, samtidig som politikken de har ført i samråd med Biden, har deindustrialisert Europa og gitt økonomisk tilbakegang, noe som for eksempel truer Tyskland, kontinentets økonomiske maskin, med kollaps.

Medlemslandene har i dag så store økonomiske problemer at de ikke kan fikse de felles-europeiske utfordringene med å øke skattene og overføre mer penger til Brussel.

EU kan ved hjelp av den europeiske sentralbanken gjøre det enklere for medlemslandene å «trykke penger», men da risikerer de at inflasjonen kommer ut av kontroll.

Norges økonomiske problemer er ikke særlig mindre.

Som Martin Bech Holte skriver i bestselgeren «Landet som ble for rikt», har vi en rik stat, men et fattig folk.

Det er bare Frankrike som i dag kan måle seg med Norge når det gjelder den samlede skatte- og avgiftsbyrden.

I Norge bruker det offentlige penger tilsvarende nesten to tredjedeler av fastlands-BNP (mer enn 6 av 10 kroner), en femtedel av befolkningen som er i yrkesaktiv alder får sin inntekt i form av stønad fra NAV, og en tredjedel jobber i det offentlige.

Støre har ingen plan

Resultatet er for mye planøkonomi, for stor offentlig sektor, for liten privat sektor og en norsk krone som knuses i valutamarkedet, med påfølgende høy inflasjon og dermed også høy rente.

Nordmenn har også blitt slaver av en annen «herre» i tillegg til staten, nemlig bankvesenet.

Norske husstander har nemlig mest gjeld i verden i forhold til disponibel inntekt.

Nordmenn tåler derfor ikke høyere utgifter enn de har i dag.

I likhet med sine europeiske kolleger har derfor heller ikke Støre & co. mulighet til å øke statens inntekter ved å sette opp skattene.

Det eneste de har, er det svulmende pensjonsfondet, som er verdens største statlig kontrollerte investeringsfond.

Det utgjør en enorm finansiell verdi som frister dem mer og mer for hver dag som går.

Du bør imidlertid merke deg at de 410 milliarder kronene politikerne brukte av vårt felleseide pensjonsfond i 2024, i realiteten var 410 milliarder kroner i formuesskatt betalt av norske borgere, fattige så vel som rike.

Det er altså vår formue, eller rettere sagt: våre barns formue, som de nå vil bruke mer av.

I sin desperasjon fristes den europeiske eliten av pensjonsfondet vårt og de enorme naturressursene her oppe i nord, særlig elektrisitetsproduksjonen og norsk naturgass. Sistnevnte utgjør allerede 30 % av gassen som EU bruker.

Den norske elitens interesser konvergerer med interessene til den øvrige europeiske eliten.

Støre & co. ser derfor ut til å ville utpensle en tre-punkts handlingsplan som ser slik ut:

Punkt 1: Meld oss inn i EU og gi bort pensjonsfondet.

Punkt 2: ?

Punkt 3: Bygg opp igjen Europas økonomi og et felles-europeisk forsvar som erstatter NATO, dvs. «redde Europa».

Problemet er altså at punkt 2 – det som skal være bindeleddet mellom tiltaket og målet – mangler.

For hvordan har politikerne tenkt at norsk medlemskap i EU og å gi vekk pensjonsfondet, skal «redde Europa»?

Og er det egentlig så lurt å gifte seg og sende med hele arvesølvet i medgift når brudgommen nærmest drukner i problemer som han selv har skapt?

Støre & co. vet ikke hva som skal til, men prøver å gi inntrykk av at mer sentralisering og mer politisk styrt pengebruk løser alt – som ved et trylleslag.

Opprøret må vokse

For å få gjennomslag for den svake forretningsplanen, prøver de å skape en følelse av panikk blant folket, samtidig som de forsøker å gi inntrykk av at de er handlekraftige ledere.

Panikken handler om å få oss til å tro at russerne kommer til å angripe resten av Europa.

Dette står i direkte motstrid til bildet de har forsøkt å skape tidligere, av at litt mer økonomisk støtte til Ukraina både vil vinne krigen, sørge for at russisk økonomi kollapser og at vi får regimeskifte i Moskva.

Men hvordan kan de forklare at Russland både er veldig svakt og representerer en uovervinnelig kraft på samme tid?

Jeg tror en voksende andel av den norske befolkningen gjennomskuer propagandaen.

De forstår at politikerne våre ikke egentlig har noen plan, og at de bare er desperate.

Utfordringen er at mange nordmenn drømmer om at punkt 2 i planen løser seg av seg selv.

Jeg har tatt til orde for et sunt opprør mot den ekstreme graden av sentralisering som vi står overfor.

Dette er en krig om ideer, og den er vi bare nødt til å vinne.

Hvis barna våre skal få en god fremtid i Norge, må opprøret vokse raskt frem mot stortingsvalget i 2025.

Jeg er overbevist om at vi kan klare det, forutsatt at vi bruker ytringsfriheten aktivt og sprer budskapet til alle rundt oss.

Støtt Norges eneste frie, uavhengige mediehus i kampen for usensurerte nyheter. Bli abonnent.

Hans Rustads bok om Trump er akkurat kommet fra trykkeriet! Kjøp den her.