EU-rådets president Antonio Costa, EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og Polens statsminister Donald Tusk på vei til et EU-toppmøte i Brussel den 19. desember 2024. Foto: Geert Vanden Wijngaert / AP / NTB.

Inn i 2025 er EU-kommisjonen i ferd med å omdanne EU til en føderal formynderstat etter modell av Obamas og Bidens USA. Fra 2008 til 2016, og igjen fra 2020 til 2024, ble det amerikanske styresettet utsatt for en massiv sentralisering som sugde makt og suverenitet ut av delstatene og inn i Washington, og tok kontroll over økonomi, rettsvesen, politikk, kultur, utdanning og opinionen – stikk i strid med den amerikanske grunnlovens ånd og bokstav.

Selv om EU-kommisjonen ikke har noe mandat eller politisk støtte for sine planer om økt sentralisering, opererer den i et maktvakuum fordi medlemsstatene har gitt opp, og nå aksepterer det som kommer.

Våre folketingsmedlemmer er stolte av å være demokratiets voktere og garantister. Gang på gang siterer de Viggo Hørups berømte ord: «Ingen over og ingen ved siden av Folketinget!» Derfor skammer de seg så mye over at EU er både over og ved siden av Folketinget, at de later som om de fortsatt har parlamentarisk makt.

I virkeligheten kommer mer enn 50 prosent av all lovgivning i Danmark fra EU – enten i form av «forordninger», som trumfer dansk lov og skal implementeres uten behandling eller godkjenning i Folketinget, eller i form av «direktiver» som krever enten behandling i Folketinget eller godkjenning av en minister.

Men som den konservative Rasmus Jarlov har påpekt, suser EU-direktivene igjennom Folketinget og blir til lov uten at de folkevalgte faktisk har behandlet og godkjent dem. Et skrekkeksempel på hvem som står over Folketinget, er en EU-lovkonflikt som i juni 2023 førte til at EU-domstolen avsa en dom om arbeidstidsregistrering som gjelder for alle EU-land. Ikke en eneste dansk bedrift hadde bedt om denne ubrukelige loven.

EUs prosess i retning av en sentralisert formynderstat pågår imidlertid ikke uten motstand. Ministerrådet, unionens øverste utøvende organ, består av statsministrene i EUs medlemsland. De velges i sine nasjonalstater og må gjenvelges der. Europas folk er i økende grad motstandere av en gradvis suverenitetsavståelse og ønsker et folkestyre som ivaretar subsidiaritetsprinsippet og den nasjonale friheten.

Derfor er det stor uenighet i Ministerrådet, hvor flere medlemmer er lite begeistret for EU-kommisjonens maktbegjær. Rådet møtes ofte og diskuterer alle slags problemer, men uten å bli enige om særlig mye. Dette skaper et maktvakuum som Kommisjonen har ambisjoner om å fylle med mer makt til Kommisjonen.

Den europeiske motstandsbevegelsen mot EU-formynderstaten vokser imidlertid med stadig større styrke. Det finnes sterke regionale opprørsbevegelser som krever regional frihet og selvstyre. Vi finner dem i den flamske delen av Belgia, i Baskerland og Catalonia, på Korsika og i Nord-Italia. Og så har vi de grunnleggende borgerlige partiene som det nederlandske Frihetspartiet (PVV), tyske AfD, Rassemblement National (RN) i Frankrike og det østerrikske Frihetspartiet (FPÖ).

Europeiske politikere og medier fordømmer disse partiene som ultrareaksjonære høyreekstremister og hjemsted for nazister og rasister. Men de politiske programmene til alle disse partiene er solid forankret i deres respektive grunnlover. De har økende oppslutning i befolkningen fordi europeerne ikke ønsker en sentralisert formynderstat i EU eller en union som dagens, med åpne grenser, der enhver araber eller afrikaner kan slå seg ned og leve av andres penger.

Vi har derfor havnet i en situasjon der EU-kusken sitter og pisker de vrangvillige hestene, som har satt hovene i bakken og ikke vil røre på seg. EU er i dag politisk sett en forsteinet ruin, og det er lite som tyder på noen forandring til det bedre. Hverken universitetene, mediene eller politikerne er i stand til å komme opp med kreative løsninger for et moderne og tidsriktig EU. Vi har avfunnet oss med vår skjebne.

Men det er bred enighet om at hvis vi skulle organisere unionen fra grunnen av, ville den i hvert fall ikke se ut som den gjør i dag. Et flertall av velgerne i Danmark hoppet på EU-toget i 1972 fordi politikerne hadde forledet dem til å tro at samarbeidet handlet om smørkontrakter, svinekjøttpriser og industrieksport.

Unionen ble imidlertid skapt som et politisk prosjekt, men ble solgt til velgerne som et handelssamarbeid med politiske overtoner. Resultatet er derfor en union som hverken er fugl eller fisk, men som forsøker å være begge deler. EU er utstyrt med et parlament uten rett til lovgivning, det har ikke fått sin autoritet av velgerne, men av Kommisjonen, som ikke er folkevalgt, men utpekt av medlemslandene. Resultatet er et organisatorisk kaos uten demokratisk forankring hos velgerne.

Politisk sett er EU en hjelpeløs gigant som ingen gidder å leke med. Og til tross for 27 industrialiserte medlemsland og 450 millioner innbyggere har EU ingen innflytelse på dagens verden.

Kommisjonen er opptatt av å engasjere seg i viktige internasjonale brennpunkter som krigene i Midtøsten og Ukraina, president Trumps tollpolitikk, energiforsyning, det grønne skiftet, cyberkrigen med Russland, migrasjon, kunstig intelligens og EUs yttergrenser.

Men ingen av de tunge internasjonale lederne gidder å snakke med EU. For hvem i unionen kan snakke med autoritet og politisk oppbakking? «Hvis jeg vil snakke med EU, hvilket nummer skal jeg da ringe?» spøkte Henry Kissinger. Kommisjonen er imidlertid fast bestemt på at det som tapes utad, må vinnes innad. Derfor vil vi se fortsatte forsøk på å sentralisere så mye makt som mulig og legge medlemslandenes befolkninger under sitt åk.

Europas sentralisering kan bare stoppes og oppløses på demokratisk vis. Medier og politikere må erklære de nye grasrotpartiene for «rene» og integrere dem fullt ut i det politiske samarbeidet, slik at vi kan få et moderne EU med mindre toppstyring og byråkrati og mer makt til nasjonene og innbyggerne. Hvis vi ikke gidder å kjempe for dét, vil friheten dø i stillhet.

 

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.

 

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.