Mette Frederiksen ville gjerne fremstå som sterk og handlekraftig. Hun konsentrerte makten i statsministeriet, der hennes nære medarbeider Barbara Berthelsen var sjef. Frederiksen foregav at det var for å føre myndig politikk og ikke overlate makten til embetsveldet.

Frederiksen fikk ros for handlekraft i mars 2020, da Frederiksen lå hestehodet foran Erna Solberg i tiltak. Men sentraliseringen og «handlekraften» gikk Frederiksen i blodet. Da det i november ble klart at viruset kunne smitte mellom mink og fra mink til mennesker, valgte regjeringen å slakte ned, ikke bare de smittede besetninger, menn all mink. Flere millioner. Mink er milliardindustri i Danmark. Mange fikk sitt eksistensgrunnlag revet vekk.

Minksaken har satt vondt blod.

Det ble nedsatt en kommisjon som torsdag leverte sin rapport. Den konstaterer at beslutningen om å slakte all mink savnet lovlig grunnlag. Men den frikjenner Frederiksen for direkte ansvar.

Parallelt har Inger Støjberg denne uken fått godkjent sitt nye parti Danmarksdemokraterne. Hun fikk over 40.000 signaturer på bare noen timer.

Bak denne oppslutningen ligger et folkelig opprør. Støjberg ble fratatt sin parlamentariske immunitet av et flertall i Folketinget. Selv de fleste fra borgerlige partier stemte for.

Beslutningen var en demonstrativ handling overfor velgerne: De kunne ikke forstå at en tidligere statsråd ble stilt for retten for å ha villet forsvare jenter under 18 år mot ekteskap. Ved å skride inn mot Støjberg tok Folketingets flertall parti for muslimske menn og sharia. Tro ikke at det går hus forbi muslimer i Danmark som utgjør en betydelig valgblokk.

I riksretten satt politiske motstandere fra venstrefløyen og røde dommere. Det var det røde København mot jyden Støjberg. De lot ikke sjansen gå fra seg til å dukke henne. Hun fikk 60 dager med elektronisk fotlenke. Flere på venstresiden ønsket å fradømme henne retten til å stille til valg, akkurat slik Demokratene forsøker med Trump.

De røde er klar over raseriet i befolkningen og de ønsker å hindre at en de har gjort til martyr kan kapitalisere på det. Men dermed viser de enda tydeligere at de forakter befolkningen og folkestyret.

Venstresiden ligner mer og mer på en adel som frykter folkets vrede.

De nordiske land er små land. Mediene er ikke villig til å tilgi regjeringene hva som helst. De danske avisene er knusende i sin dom over Mette Frederiksen. Hun kaster embetsmennene under bussen, for selv å bli sittende. Det er usselt moralsk. Frederiksen viser hva hun er laget av: Alt handler om makt. Hennes egen makt.

Mer interessant er systemkritikken. Mette F. har sentralisert makten i statsministeriet som ingen annen før henne. Men hun vil likevel ikke ta ansvar. Dette er samme tendens som vi ser i andre vestlige land. Samme hva som skjer, så preller det av på makthaverne som er solidariske med hverandre. Justin Trudeau kunne innføre unntakstilstand uten at det vakte særlig oppsikt. Mediene beskyttet ham.

Biden fører en politikk som ødelegger USA. Men forsøk å ta det opp med vanlige mennesker som ikke har oppdaget Document. De aner ikke hva som foregår. Hvis du sier at USA er på vei mot å bli en ettpartistat så ser de på deg med vantro blikk. Dette er så langt unna det NRK forteller. De har ingenting å henge det på.

Vanlige mennesker forstår ikke i hvilken grad mediene er blitt propagandaorgan. Propaganda er et annet ord for systematiske løgner. Danske medier er ikke et hakk bedre enn norske og svenske når det gjelder Trump-hat.

Men kritikken av Mette Frederiksen er likevel verdifull og interessant. Den viser at man ut fra dansk erfaring er i stand til å se en sentralisering av makten som overkjører folkestyret.

Det er satt i gang en kronerulling for å få uhildede advokater til å granske Frederiksens rolle med tanke på riksrett. Det kan bli en brysom klump om foten, hvis Nye Borgerlige får i gang sin kampanje.

De samme partiene som sendte Støjberg til «galgen» backer nå Frederiksen: Enhedslisten, SF og Radikale Venstre. De som snakker høyt om folkestyret svikter det når det gjelder.

For sosialdemokratene og venstresiden er det når det kommer til stykket, bare makten som gjelder. Akkurat som i USA, eller Frankrike nylig. Det er ikke lenger folket som er suverent, det er de som sitter med makten.

Fra Berlingskes leder:
Berlingske mener: Anstændighedens time: Mette Frederiksen bør trække sig

Ti topembedsmænd – herunder tre departementschefer og rigspolitichefen – er skyldige i pligtforsømmelse og tjenesteforseelser i en sådan grad, at Minkkommissionen mener, at det offentlige skal drage dem til ansvar. Statsminister Mette Frederiksen er skyldig i grov vildledning, og Mogens Jensen – ja, hans forklaring var åbenbart mere loyal end lovlig. Minkkommissionen har forkastet den og dermed stemplet den tidligere minister som løgner.

Svikten skjedde i to ledd: Embetsmennene våget ikke si fra selv om det er deres plikt og oppgave. De «feiget ut». Når regnskapets dag kommer ofrer statsministeren sine embetsmenn og blir sittende. Dermed blir skaden dobbelt så stor.

Men den største skandale kan meget vel blive, at de, der er disse embedsmænds arbejdsgivere – regeringen – ikke drages til ansvar.

Enhedslisten, der normalt kerer sig om retsstaten, logrer nu med halen i håbet om fortsat indflydelse og siger i sine første reaktioner, at de ikke ser grund til at undersøge det politiske ansvar. Dermed freder de reelt Mette Frederiksen for en rigsretssag.

Maktpolitikere som Frederiksen setter likhetstegn mellom seg selv og staten. De er uunnværlig i egne øyne.

For hvis vi havde en anstændig regering, var den gået af, helt af sig selv. Hvis vi havde en regeringsleder, som ikke sparkede nedad for at klynge sig til magten, så havde Mette Frederiksen selv draget konsekvensen og trukket sig.

Når ikke statsministeren selv har format til at træffe beslutningen, burde støttepartierne stille et mistillidsvotum for at statuere et eksempel om, at sådan kan magt ikke udøves her til lands. Det ville være at tage et anstændigt politisk ansvar.

Hele demokratiet hvilket på at politikerne tar moralske og lovlige valg. Hvis ikke må de gå av. Men vi ser en økende tendens til det motsatte: Det norske Stortings pendlersaker er bare ett eksempel. Det handler om noe mer enn enkeltpersoner. Det er en tendens.

Enten det er Grubbegata eller Helge Ingstad blir de ansvarlige sittende. En sex-historie derimot kan felle. Det sier en hel del om våre prioriteringer. Faktum er at det viktigste – folkestyret og ansvaret som følger med – glir ubemerket forbi for de fleste. Her ligger nøkkelen til å gjenreise folkestyret. Det kan bare skje nedenfra. Hvis mediene merker at velgerne er i bevegelse.

I Danmark er Dansk Folkeparti i full oppløsning. Tidligere partimann Kristian Thulesen Dahl var den 12 som forlot partiet. Partiet mistet velgernes tillit. Det glemte at det stilles andre krav til et systemkritisk parti enn et systemparti. DF ble en del av makten og maktspillet, slik Senterpartiet nå er i ferd med å ødelegge seg selv.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.