Andreas Herman Hunæus, «På Københavns Vold aftenen før Store Bededag». Foto: Den Store Danske.
Jeg er langt fra alltid enig med den uforlignelige Tucker Carlson hos Fox News, men han har som regel et poeng som er verdt å tenke over. Det er også årsaken til at venstresidens bakgårdsoperatører prøver å få ham fjernet. For det er sånn de kveler sine motstandere og kritikere.
I går påpekte Carlson det tankevekkende forhold at frihetens farligste banemenn – i motsetning til det man skulle tro hvis man ser filmer fra Hollywood – ikke er djevelske superskurker, men små og redde mennesker med et dårlig selvbilde, som de prøver å veie opp for ved å bli politikere. Som folkevalgte kan de stive seg opp ved å påstå at de treffer mange tunge beslutninger som er avgjørende for landets fremtid.
Som de slappe og ryggesløse folkene de er, tør de naturligvis ikke ha sin egen mening, for ikke å snakke om å gjøre den politikken de har lovet velgerne, til virkelighet. De er nemlig det siste leddet i en næringskjede som begynner med målbevisste revolusjonære, som via de statsfinansierte mediene og samfunnets andre bærende institusjoner bestemmer hvilke tanker som kan tenkes, hvilke ord som kan brukes, og hvilke mål man har lov til å etterstrebe.
Politikerne vet at deres dager er talte hvis de ikke tilpasser seg de rammene som blir gitt av den herskende venstresiden, som har som mål å innføre en radikalt annerledes samfunnsorden. Den nye ordenen kjennetegnes av statens – eller EUs eller WHOs – totale kontroll, og blir ofte kalt «den administrative staten» – dvs. en stat hvor demokratiet i praksis er satt ut av spill, og hvor det i realiteten gjelder en annen grunnlov enn den fra 1953.
Om politikerne kaller seg sosialister, sosialdemokrater, liberale eller konservative, er ett fett. De fremfører dårlige skuespill for å få velgerne til å tro at de er opptatt med dypsindige overveielser om landets fremtid, mens uenighetene deres er mikroskopiske og kun egnet til å forvirre de godtroende.
Søren Pape representerer de Konservative (K) i det danske Folketinget. Foto: European People’s Party (EPP) / cc by 2.0 / Wikimedia Commons.
Ta nå for eksempel Søren Pape, som hevder at han er konservativ. En bekymret borger har henvendt seg til ham for å spørre om partiet hans vil være med på å aktivere Grundlovens §42 i anledning avskaffelsen av Store Bededag. Den angjeldende bestemmelsen sikrer at et mindretall på 60 representanter i Folketinget kan forlange folkeavstemning om en lov.
Men «etter nøye overveielse» har Pape bestemt seg for ikke å kreve folkeavstemning, selv om de fleste av velgerne hans og resten av befolkningen er arge motstandere av å oppheve denne gamle helligdagen. «Jeg frykter», svarer Pape, «at vi lammer beslutningskraften i dansk politikk hvis et mindretall i Folketinget får for vane å trekke dette kortet.»
For vane og for vane? Kan noen huske når kortet sist ble trukket og utløste en folkeavstemning? Og har Pape tenkt over hva meningen skulle være med å ha §42 i Grundloven?
Søren Pape nevner også hensynet til det «representative demokratiet». Det gjør han rett i. Spørsmålet er imidlertid hvem det «representative demokratiet» representerer. Det er i hvert fall ikke befolkningen.
Synes du verden går av hengslene? Vil du forstå hva som skjer og kanskje stritte imot? Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!
Kjøp «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!
