Danmarks statsminister Mette Frederiksen (S), vise­stats­minister og forsvars­minister Troels Lund Poulsen (V) og utenriks­minister Lars Løkke Rasmussen (M) under en presse­konferanse på Christians­borg i København 13. mars 2024. Foto: Liselotte Sabroe / Ritzau Scanpix / NTB.

Som vi alle vet, er det en spesiell politisk kunst å vite hvor fisken er i velger­havet. Hvis du er et dominerende parti i parlamentet, ser du det som din oppgave å oppdra velgerne til å omfavne visse verdier og holdninger og avvise andre. I sosial­demokrat­enes storhets­tid på 1960- og 70-tallet kjempet lederne for felles­skap, solidaritet og sosialt samhold med dem som hadde minst. De gjorde også et poeng av å bruke stats­monopol­et på tv- og radio­sending­er til å bringe teater­stykker, ballett og konserter til arbeider­klassens hjem.

Men som vi alle vet, beveger fisken i folke­havet seg, og politikerne må følge med hvis de vil ha stemmer. Det var nettopp i perioden 1960–80 at de borgerlige partiene gradvis innså at velgerne støttet den sosial­demokrat­iske visjonen om velferds­staten som garantist for helse og omsorg. Venstre og De Konservative var sterke motstandere av «barne­pike­staten». De klaget mye i Folketinget, men ga så etter og har siden deltatt helhjertet i oppbyggingen av det sosial­demokrat­iske samfunnet.

Det moderne Danmark består derfor av et lappe­teppe av «svake grupper» som krever rett til å ha sugerøret i de offentlige kassene. Innvandrere utenfor arbeids­markedet regnes som en svak gruppe, og den koster skatte­betalerne 90 milliarder danske kroner i livs­opphold hvert år. Barnløse familier er svake og har rett til fertilitets­behandling på statens regning. Når de får barn, går de over i en annen svak gruppe som barne­familier og har dermed rett til offentlig barne­trygd. Rundt halvparten av befolkningen lever på trygd, og legger vi til andelen offentlig ansatte i stat og kommune, er mer enn to tredje­deler av danskene avhengige av det offentlige.

Alle meningsmålinger viser entydig at moderne dansker krever en sterk stat. Et flertall av velgerne avviser skatte­lettelser. Danskene har kjøpt og akseptert det sosial­demokrat­iske mantraet: «Du må velge mellom skatte­lettelser til de rike eller mer velferd til oss alle!» Moderne dansker stiller seg likegyldige til frihet, men vil ha trygghet. De nye borgerne vil bestemme over sitt eget liv, men vil ikke ta ansvar for det hvis noe går galt. Det må staten ta seg av. Et stort antall velgere var tidligere imot opp­byggingen av en sentralisert EU-velferdsstat, men ser nå unionen som garantisten for trygghet og sikkerhet.

Moderne politikk er ikke basert på ideologiske holdninger og verdier, men på flyktige politiske moter. Derfor er det ikke lenger politikerne som påvirker velgerne, men omvendt. Politiske ledere styres av medier, ideologiske bevegelser og interesse­grupper som metoo, regnbue­bevegelsen, klima­hysteri­et, Black Lives Matter og «From the River to the Sea». Når man ikke lenger har et fast tros­system eller verdier å forholde seg til, mister man retning i livet. Hvis du ikke vet hvor du skal, fører alle veier til målet. Eller ingen veier i det hele tatt.

Det var slik Venstre-leder Troels Lund Poulsen ble rammet av forvirring i sitt livssyn da han fikk Venstre med på kravet om CO₂-avgift på landbruket. Han glemte at vi opprinnelig er et folk av bønder. Nesten alle danske familier kan føre slekts­treet sitt tilbake til husmenn og bønder, og de siste menings­måling­ene viser at gammel kjærlighet ikke ruster så lett. Svært mange velgere er imot CO₂-avgiften, og halv­parten vil ikke akseptere den hvis den skader land­brukets konkurranse­evne.

Prisen har vært et skred av velgere fra Venstre, som på få år har gått fra å være et nasjonalt parti til å bli et nisje­parti. I dag er Venstre en tilbuds­vare på super­marked­et, blottet for identitet og særpreg. Du vet hvor Venstre befinner seg. Nemlig i bunnen av den politiske bøtta. Der befinner også de Konservative seg, som i en årrekke har solgt ut Gud, konge og fedreland til fordel for klima­kampen og den grønne omstillingen og hva som ellers var på moten.

Dansk Folkeparti har også gravd seg ned i et hull der det ikke er mange velgere. DF vil gjerne være et borgerlig parti, men tør ikke, for de har innsett at fiske­stimene i velger­havet trekker mot formynder­staten. Resultatet er at DF sitter fast mellom en høyre­orientert innvandrings­politikk og en sosial­demokrat­isk sosial­politikk.

Lars Løkkes klovne­buss, Moderaterne, er også i ferd med å miste sitt politiske fotfeste. Et parti uten annen verdi enn ønsket om å være i sentrum. Så lenge Lars Løkke kan opprett­holde denne posisjonen, ligger han dårlig an. Det gjør nok ikke velgerne.

Socialdemokratiet er også i ferd med å skli utfor stupet med den laveste velger­opp­slutning­en i manns minne. Partiets velgere liker ikke regjeringen, de er sinte på Mette Frederiksens dominerende og bedre­vitende stil og vil heller eksportere henne til Brussel, der hun trives i de fine salongene.

Danske velgere er blitt uberegnelige trygghets­narkomane. De klager mye, men vet ikke hvor de vil med det hele. Resultatet er en generasjon politikere som heller ikke vet det, og som bare reagerer på tidens impulser i stedet for å handle ut fra en plan, en holdning, et grunnsyn.

Men kraft avler som kjent motkraft. Når skole­elever i stort antall støtter Liberal Alliance, er det fordi de har mer livsmot enn de litt eldre ungdommene som har falt for klima­hysteriet, det totale grønne skiftet og tvangs­femi­niser­ing­en av manns­kjønnet. De helt unge synes at Greta Thunberg er teit og stoler på at det er deres egne evner og deres egen innsats som skaper et godt liv, og ikke kommunen.

Kanskje ser vi de første tegnene på en kontra­revolusjon som streber etter et annet samfunn enn barne­pike­staten. Et svakt håp skimtes i horisonten. Et håp som ikke er grønt, men som skinner i de klareste blå farger.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!