Kommentar

Lars Nehru Sand er for meg en sympatisk og troverdig politisk kommentator i NRK. Han er spesialist på nærbilder av dags­aktuelle situasjoner i norsk politikk. Vi slipper å bli forklart hvem som er fordømt og hvem som er akseptabel. Vi slipper med andre ord unna uten moralisering, eller velsignet lite til NRK å være.

Også Nehru Sand har lov til å heve blikket. Han har ved et par anledninger i det siste gjort bruk av en ny distinksjon i politisk teori, et forsøk på å orientere seg i et forvandlet politisk landskap. Dette er ikke noe Sand har funnet på, men han bidrar (ufrivillig) til å demonstrere hvordan tåke siger på. Jeg kommer tilbake til det.

Bakgrunnen er at den gamle høyre–venstre-aksen (kort sagt marked–stat) kommer til kort. Her i landet er vi også kjent med en sentrum–periferi-akse. De to utgjør hoved­strukturen i et kart som ikke er godt nok i dag

Det handler nå om en tredje akse, nemlig GAL versus TAN:

G for Grønn
A for Alternativ
L for Liberal

T for Tradisjonell
A for Autoritær
N for Nasjonal

Det antas at GAL og TAN utgjør to sammen­hengende komplekser av motiver og verdier. De gir seg ut for å være poler på en skala, i likhet med det gamle høyre–venstre. Faktisk handler det i høy grad om tåke­leggende propaganda.

Hvem kan unngå å gjenkjenne EUs selv­forståelse? TAN passer på regjeringer som mislikes eller foraktes i Brussel – de påstått tradisjonelle, autoritære og nasjonale regimene i Polen og Ungarn. Dette er the bad guys. Og de gode – det er åpenbart de grønne, alternative og liberale. Dette bildet er ikke akkurat ukjent i vestlige massemedia.

Google-søk tilsier at svenskene gjør hyppig bruk av GAL vs. TAN. Nå skal man ikke under­vurdere svenskene. Stats­viteren Erik Moberg har levert en presis og knusende kritikk som jeg delvis bygger på i det følgende.

Det finnes for det første ingen opplagt nærhet mellom Grønn og Liberal. Grønne partier legger opp til mer offentlig styring av produksjon og konsumpsjon, og ønsker å drive avgifter på forkastelige varer og tjenester i været.

En kvinne påmalt slagordet «Act now» deltar i aktivist­gruppen Extinction Rebellions demonstrasjon i London 15. juli 2019, hvor man bl.a. forlangte kriminalisering av «ecocide», dvs. ødeleggelse av økosystemer. Foto: David Cliff / Zuma Press / Scanpix.

En ekstremt anti­liberal holdning fra grønn side uttrykkes i det famøse oppropet fra 25 «kultur­personlig­heter», som erklærer at «samfunns­pakten» er «brutt, ugyldiggjort av myndighetenes vedvarende mangel på nødvendig handling», slik at et nytt regime må overta. Siden kloden er akutt truet, må det liberale demo­kratiet vike. Retts­tilstanden er også en annen når et land er i krig.

A for Alternativt peker seg ut blant stikk­ordene som spesielt tåkete. Alternativt til hva? Man kan jo si at ethvert parti som ikke har regjerings­makt, er et alternativ, men det er praktisk talt innholds­løst. Bare Ap selv kan mene at Ap i dag er et virkelig alternativ til sittende regjering.

TAN fungerer som et brenne­merke. At det nasjonale knyttes til det autoritære, er et velkjent grep. Med det skapes assosiasjoner til fascisme, og man får guilt by association. Folk med litt historisk kunnskap vet at nasjonalisme og liberalisme har vært nært forbundet. Nasjonalisme kan utvilsomt utarte til det illiberale, slik Det grønne står i fare for å utarte i samme retning.

T for tradisjonell gir god mening som den tradisjonelle til­knytningen mellom liberalt og nasjonalt. Det er en fatal svakhet ved denne aksen at en liberal tradisjon ikke blir anerkjent.

Lars Nehru Sand er inntil videre blant de få her i landet som har gjort bruk av GAL vs. TAN. Han kaller det «modellen» når han skriver på NRK Ytring 6. september i år:

«I en valgkamp hvor kontrastene har økt, viser modellen oss hvordan Sp er godt posisjonert i spørsmål om tradisjon og nasjonal. MDG har bedre utgangs­punkt enn andre partier på grønne og alternative løsninger.

Når Frp forsøker en innvandrings­innspurt, appellerer de mer til TAN-verdier, enn økonomiske høyre­stand­punkt. Når MDG og Frp begge mener å ha noe å tjene på bom­penge­debatten, viser det at begge ytter­fløyene på GAL–TAN-skalaen mobiliserer som følge av polariseringen.»

Dette illustrerer godt hvor manipulerende modellen blir. Det kan stemme at Sp appellerer til tradisjon og nasjonal. Det vet man allerede, det er ikke noe modellen «viser oss». Det modellen derimot viser, er at Sp også må være autoritær. Sand er påfallende taus om det. Det som skrives om Frp og innvandring gjør det enda tydeligere hvordan propaganda smugles inn. Kritikk av innvandring skal være en «TAN-verdi». Slik kritikk er med andre ord autoritær. I likhet med Sp. Hvorfor? Fordi modellen sier at slik må det være.

Så dette er ikke brukbart. Men for å forstå det politiske landskapet i dag kan det faktisk være nyttig med en ny akse, eller modell. Enhver kan forsøke å konstruere noe som er bedre – det er neppe mulig uten at nye uklarheter oppstår. Jeg tror følgende er mindre tåke­leggende:

NLT versus GAG:

N for nasjonal
L for liberal
T for tradisjonell

G for globalistisk
A for autoritær
G for grønn

Her er stikk­ordene beholdt, bortsatt fra at det intet­sigende A for alternativ er erstattet med G for globalistisk. De gamle «styrings­partiene», sentrum–venstre og sentrum–høyre, går som kjent tilbake overalt i Vest-Europa. De forsøker å bli grønnere, men kan umulig hamle opp med De grønne. De en gang dominerende partiene har i årtier vært på vei mot GAG, tilnærmet en bevegelse fra «somewhere» til «nowhere», for å bruke David Goodharts distinksjon. De som ikke vil være med på ferden, blir kalt populister. Når et gammelt parti som Sp tjener på andres orientering mot GAG, er den journalistiske visdom mindre fordømmende.

G og G passer godt sammen. Ser vi for anledningen bort fra uenighet om global oppvarming, er det mer enn nok miljø­problemer med globalt preg. Selv mener jeg det er riktig å gi naturvern høy politisk prioritet, ikke minst de klassiske temaene, som verdien av uberørt natur, tiltak for å hindre forsøpling. Jeg ser en god moralsk veiledning i Arne Næss’ dypøkologi: «Alt levende har egenverdi, dvs. verdi som ikke avhenger av nytte for menneskene.»

Det må være en fordel å unngå en ny variant av good guys versus bad guys. Da bekreftes bare det man er sikker på i utgangs­punktet. Bedre å gi rom for noe man kan være usikker på. Det er mye å innvende mot GAG, men ikke selve «det grønne». Og det er mye å si om A for autoritær, det eneste av stikk­ordene som er entydig negativt ladet.

Autoritet er nødvendig og uunngåelig i samfunnet og i staten. Adjektivet autoritær derimot står for det anti­liberale. Det innebærer en kommando­holdning. Også demokratisk valgte regjeringer kan opptre autoritært. Et parti orientert mot Grønt kan i beste fall ha autoritet uten å være autoritært. Men man trenger ikke gå til «kultur­personlig­hetenes» ekstreme posisjon for å innse at mer styring ligger i kortene. GAG tilsier et strammere regime, med nye forseelser og forbrytelser knyttet til natur­øde­leggelser. Er det opplagt autoritært? Kanskje en utøvelse av nødvendig autoritet? GAG, slik jeg forstår den, er åpen for uenighet i praksis om et så sentralt punkt.

Det er også høy­konjunktur for moralske kampanjer – vi skal utvikle «flyskam» og lignende. Hyper­moralismen blir autoritær når den har makt­midler til rådighet, f.eks. media på sin side. Det autoritære er alltid diskutabelt, ikke av den grunn ondt eller forkastelig. Det nytter enda mindre å erklære full harmoni mellom grønt og liberalt. Det er vel noe slikt Venstre forsøker. Det militante MDG skaper naturlig nok mer begeistring hos dem som ikke innser hvor truet det liberale samfunnet er blitt, eller legger liten vekt på det.

Medlemmer av Extinction Rebellion France demonstrerer mot utryddelse av artsmangfoldet ved Trocadero i Paris den 12. mai 2019. Demonstrantene har tilsølt trappene med teaterblod. Foto: Samuel Boivin / Zuma Press / Scanpix.

Det autoritære i GAG er opplagt og entydig i en annen sammen­heng: den massive migrasjonen til vestlige land. Den kan gjennom­føres bare ved autoritære grep fra regjeringers side, slik vi nylig så i ikke-debatten om FNs «Global Compact for Migration». Det måtte under­skrives. Ingen tvil skulle få lov til å melde seg. Dette er entydig bad. Denne politikken har ikke noe med Grønt å gjøre. Men det er et problem ved alle slike modeller, også den jeg foreslår, at egen­skapene i en pol ikke alltid opptrer samlet. Modellen fanger likevel opp en følt sam­hørighet – de grønne later ikke til å ha mot­fore­stillinger mot masse­migrasjon. GAG satser gjerne på følt godhet.

NLT, et nasjonalt-liberalt-tradisjonelt parti, kunne vi ha god bruk for. Det er idealet for et moderne konservativt parti, rettere sagt drømmen om et slikt parti. Det kan ikke være uinteressert i miljøet, like lite som GAG-partier kan ignorere det nasjonale full­stendig. På flere punkter gir det god mening å anta en skala.

NLT i dag avviker selvsagt sterkt fra 1800-tallets konservatisme, der man dyrket tradisjoner som nå er en saga blott, f.eks. reell makt til monarken og begrenset stemme­rett. En av de fatale svak­hetene ved GAL vs. TAN er som nevnt at modernitetens egne tradisjoner ignoreres. Moderne verdier har sitt opphav i opp­lysnings­tiden, blir regel­messig kritisert og revidert og kan nettopp derfor være kjernen i sterke, liberale tradisjoner i vår del av verden. Det tenkes universelt og realiseres nasjonalt. Bare en nasjonal­stat kan sikre liberale verdier. Det er en annen stor GAG-svakhet at det insisteres på noe annet. Man vil ikke innrømme at over­nasjonale instanser har svak demokratisk autoritet.

Noen i Frp er vel i ferd med å innse at enten er partiet et NLT-parti eller det er irrelevant. Men det er visst fryktelig vanskelig å finne veien ut av Solberg-regjeringens selvmords­pakt.

Et NLT-parti vil motarbeides av utallige politiske aktører. Man kan regne med en brottsjø av anklager. Man kan kort sagt regne med at et parti, nytt eller gammelt, som minner om NLT, vil bli stemplet som TAN.

 

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!