Trond Giske taler under Arbeider­partiets landsmøte i Oslo den 5. mai 2023. Foto: Javad Parsa / NTB.

Etter avsløringen av de hemningsløse plagiatene i Sandra Borchs og Ingvild Kjerkols master­oppgaver ble søkelyset av en eller annen grunn rettet mot Trond Giske, som ikke har makt – og dertil marginaliseres i sitt eget parti til tross for at Arbeider­partiet ville hatt klart færre medlemmer uten lokallaget Nidaros.

Giske nektet først å utlevere master­oppgaven sin, hvilket uunngåelig avfødte spekulasjoner? Hadde han også plagiert?

VG kan avkrefte mistanken etter å ha fått master­oppgaven fra Giske selv og sjekket den med tre forskjellige programmer uten å finne kopiert tekst.

Så hvorfor valgte han først å sitte på oppgaven, som enhver nå kan laste ned via VG?

Trolig fordi master­oppgaven blott­stiller hva slags uføre Arbeider­partiet er havnet i de siste tiårene.

For Giske har bemerkelses­verdig nok valgt å undersøke om den politiske skille­linjen som drøftes i David Goodharts arbeid om «somewheres» og «anywheres», fremfor alt i hans bok The Road to Somewhere (2017), er politisk relevant også i Norge.

Underveis benytter han også den såkalte GAL/TAN-aksen (Grønn, Alternativ, Liberal versus Tradisjonell, Autoritær, Nasjonal) som analyseredskap. Deler av teksten kunne ha vært kommentar­stoff hos Document.

Jeg fant to klare global­velger­partier: Venstre og MDG og to klare nær­velger­partiet: Sp og Frp.

Giske konkluderer at skillet mellom det han kaller nær­velgere og global­velgere, er politisk relevant også i Norge, og at Arbeider­partiet er havnet i politiske problemer fordi evnen til å holde på nærvelgerne blir dårligere.

Det som jeg fant veldig interessant, var at Ap er blitt et global­velger­parti. De har mistet veldig mange nærvelgere. Over 40 prosent av nærvelgerne har stemt Ap. Nå er det bare 10 prosent.

Teksten viser simpelthen at Giske er en mye dypere politisk tenker enn den samme makteliten i Ap. som anser ham for å være et hår i suppen. Sånn kan de ikke ha det. Giske var og er vel fremdeles EU-motstander, og det er man ikke ustraffet i makteliten i dag.

Donald Trump har fastslått at det politiske skillet i dag går mellom det han kaller patrioter og globalister. Fra et helt annet sted i det politiske landskapet bekreftes det av Trond Giske.

Giske, som opplyser at han drøfter temaet i masteroppgaven i større detalj i sin bok «Verdt å slåss for», har kort sagt forstått risikoen for at Ap. i lengden ikke kan vinne valg med å pisse på store deler av velgermassen.

Det er en bra erkjennelse, men analysen slutter der hvor den virkelig begynner å bli interessant. For mesteparten av stortings­partiet pisser på befolkningen, uten andre konsekvenser enn at de største partiene bytter på å gjøre det fra regjering.

 

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.