Det heter at «Herrens veier er uransakelige» – og det er sannelig også Høyres veier. Verdi­konservatisme var en gang partiets grunnlag og berettigelse, men det er historie nå. For å tekkes ekstremiteter i tidsånden, har partiet gjort seg sårbart for alskens påfunn. Høyres venner opplever at når partiet nå ikke lenger står for noe, risikerer det å falle for alt.

Vi ser dette tydelig i det som kalles klima- og miljø­politikk. Høyre er besatt av de samme tvangs­tanker om global oppvarming og grønt skifte som de mest mark­skrikerske utgrupper til venstre for seg. Da Erna Solberg som en av sine siste oppgaver som stats­minister presenterte forslaget til stats­budsjett for 2022, var det første hun sa, at budsjettet ville bidra til å få ned utslippene. Om folk ville få det bedre eller om næringslivet fikk bedre rammevilkår, var i Høyre-lederens hode ikke noe å feste seg ved – utslipp av CO2, derimot! Klima er blitt Høyres religion.

En gang i tiden var forskjellen mellom sosialistiske og borgerlige partier hvilken rolle offentlig sektor skal spille og hvor stor andel av landets samlede verdiskapning (BNP) som bør forvaltes over offentlige budsjetter. Erna Solberg og Siv Jensen drev den offentlig forvaltede andel av verdi­skapningen til rekord­høyder. Aldri har staten og kommune­sektoren kunnet disponere en så stor andel av verdi­skapningen som da Erna Solberg var stats­minister – og aldri har Norge vært nærmere et sosialistisk samfunn enn da Høyre befolket Stats­ministerens kontor.

Høyres kappløp med venstre­orienterte klima­fantaster tok et nytt skritt på den brede vei til den politiske fortapelse da partiets landbruks­politiske talerør på Stortinget, Lene Westgaard-Halle, forleden foreslo en egen CO2-avgift for jordbruket. Høyre-representanten fra Vestfold sto ikke fremst i køen da Vårherre delte ut vett og forstand, men har likevel albuet seg frem til stortings­plass. Hun ble rekruttert til Høyre fra klima­stiftelsen Zero. Dét sier det meste.

Westgaard-Halle har lenge hevdet at det er klima­krise i Norge. Denne spaltist har i flere år regel­messig sendt henne e-poster med spørsmål om hvor i hennes valgkrets Vestfold det er klima­krise, men aldri opplevd annet enn å få sure floskler til svar. Det heter i et gammelt ordtak at «Den Gud gir et embete, gir Han også forstand», men vi må gjøre et uttrykkelig unntak for fru Westgaard-Halle.

Når det legges ned to melkebruk pr. dag fordi lønnsom­heten er så svak at bønder heller søker annet arbeid, da ønsker Høyre å pålegge bøndene en avgift som er løselig anslått til 450 millioner kroner i året. I en tid hvor selv­forsyningen av mat er bekymrings­fullt lav, ønsker Høyre å senke den ytter­ligere ved at jordbruket blir enda mer ulønnsomt. Men beredskap har gjennom den siste mannsalder ikke vært noe Høyre har prioritert. Da Putin invaderte Krim i 2014, svarte den Høyre-ledede regjeringen med å svekke Forsvaret enda mer.

Ny avgift for bønder vil etter hvert slå ut i matprisene. Høyre syns åpenbart ikke at maten er dyr nok fra før.

Bøndene har ikke noe alternativ til diesel. Elektriske traktorer med tilstrekkelig trekkraft finnes ikke – ikke elektriske skur­treskere heller. Og storfe som ikke fjerter klimagass, finnes foreløpig bare i Westgaard-Halles hode. Hun misliker for øvrig at folk flest kjøper kjøtt. Derfor er tanke­gangen at kjøtt bør gjøres så dyrt at bare Høyres kjerne­velgere har råd til det.

Høyre, som tidligere ble regnet som et konservativt styrings­parti, har lagt seg åpent for alskens påfunn. Tidligere gjaldt mottoet «Reformere for å bevare», men nå er det reformer bare for å reformere. Partiet som tidligere slo ring om enkelt­menneskets rett til å leve livet etter eget ønske – såfremt det ikke var til ulempe for andre –, deltar nå i fylkingen som ønsker at staten skal dirigere folks liv fra vugge til grav, og ikke bare dét: Høyre vil også la Makta få kontroll med folks tankesett og hindre at folk sier og gjør noe annet enn det politikerne vil.

Høyre har gjort seg selv til en trist parodi på konservativt forankret politikk og tenkning.

 

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.