Anniken Huitfeldt og Erna Solberg i Stortinget. Disse to og mange andre bør ikke bare forbli ute av regjeringen, men forsvinne fra norsk toppolitikk. Foto: Foto: Terje Bendiksby / NTB.

Fremveksten av stats­støttede nettverks­partier og yrkes­politikere som har gjort politikken til levevei på bekostning av partier som tidligere var medlems­styrte og medlems­finansierte, har ført til en politiker­stand med lav yrkes­erfaring og med lav faglig og personlig integritet.

Det har resultert i politikere som er mer opptatt av å ivareta egne interesser enn interessene til de velgerne de skal representere. Deres selv­erkjennelse er for manges vedkommende omvendt proposjonal med deres frekkhet og arroganse.

Partimedlemmenes svekkede stilling innebærer sammen med en lukket nominasjons­ordning at parti­ledelsen i realiteten kan nominere seg selv på de sikre plassene. Det innebærer ikke nødvendigvis at de mest kompetente, de mest erfarne og de med størst integritet blir nominert.

Det innebærer at de med de mest omfattende nettverkene, de som sitter med makten i partiet, dvs. parti­ledelsen, blir nominert og til stadighet kan sikre seg gjenvalg.

Det har ført til fremveksten av en klasse av yrkes­politikere bundet sammen i tette sosiale nettverk, men med liten erfaring fra livet utenfor parti­kontorene, med lav faglig kompetanse, ofte med lav utdanning og åpenbart ofte med lav personlig integritet.

Det ikke bare korrumperer politikken og undergraver demokratiet. Det fører uunngåelig til dårlige beslutninger og dårlig politikk.

En statsminister med eneste yrkeserfaring fra en sommerjobb på akvariet i Bergen for 30 år siden, en olje­minister på knapt 30 med tre uker bak skranken på Carlings, og en kunnskaps­minister med 2 i matte på gymnaset sier sitt. Det borger ikke akkurat for robuste og gode politiske beslutninger.

Samtidig som stadig flere av våre «toppolitikere» aldri har vært i alminnelig arbeid, viser en nylig publisert undersøkelse at norske statsråder har det laveste utdannings­nivået i verden. Manglende utdanning er på samme måte som manglende yrkes­erfaring heller ikke noe godt utgangspunkt for gode beslutninger.

Forskerne ved Institutt for stats­vitenskap ved Universitetet i Oslo, som har utarbeidet studien, forklarer det lave utdannings­nivået blant norske statsråder med at politikerne speiler «den tradisjonelt brede, folkelige deltakelsen i politikken» i Norge, og med andre ord er representative for befolkningen for øvrig.

At de norske statsrådene har den laveste utdanningen i verden når befolkningen i Norge har et av de høyeste utdannings­nivåene i verden, fremstår imidlertid som en høyst besynderlig bortforklaring.

Sosiologisk sett ligger svaret trolig heller i det forhold at rekrutteringen til politiker­yrket i Norge i stadig mindre grad følger de vanlige merito­kratiske spille­reglene i et demokrati, og i stadig større grad er en konsekvens av fremveksten av nettverks­partier og yrkes­politikere som har kommet seg frem ved hjelp av albuer og nettverk, og som i realiteten kan nominere og til stadighet «gjenvelge» seg selv. I slike sosiale system spiller utdanning og yrkes­erfaring liten rolle.

Slikt gjør selvsagt også noe med politikken. Og det gjør noe med folks tillit til politikerne. At demokratiet undermineres og landet vanstyres, styrker den ikke akkurat. Folk gjennomskuer dårlige politiske beslutninger, særlig når de får føle konsekvensene av dem direkte på kroppen.

Folk mister tillit til politikere som albuer seg frem ved hjelp av nettverk og forbindelser, som jukser med pendler­bolig- og velferds­­ordninger, trikser med reise­regninger og slutt­­vederlag, snyter på skatten, bryter elementære habilitets­regler og plasserer venner i attraktive stillinger eller lar ektefellen drive utstrakt innside­handel og selv frasier seg alt ansvar. Politikere som til stadighet blir tatt med buksene nede og handa langt nedi kollekt­bøssa, fortjener heller ikke folkets tillit.

Folk er forbannet på politikere som hiver bort milliarder av felles­skapets midler i et stort svart sluk av bistand som ikke virker, klima­politikk som ikke har noen innvirkning på klimaet, innvandring som undergraver velferds­staten, og på politikere som gir bort selvråde­retten, retts­utviklingen og kontrollen med vann­kraften og ressursene våre til EU. Politikere som skalter og valter med felles­midlene som de finner det for godt, inngir ikke tillit.

De som rammes av vanstyret, samt den opplyste delen av elektoratet, er rett og slett forbannet på politikere som ikke holder det de lover og som ikke ivaretar verken deres eller landets interesser.

Det mest alvorlige er utenriks-, forsvars- og sikkerhets­politikken, som i svært liten grad tar hensyn til nasjonale sikkerhets­interesser. Gjentatte regjeringer ledet av henholdsvis Ap og Høyre har i løpet av de siste 30 årene forutsatt at krig i Europa ikke kan finne sted, og brukt det som begrunnelse for å bygge ned Forsvaret. Vår sikkerhet er i realiteten overlatt til NATO, det vil si til USA.

Lenge har lykken vært bedre enn forstanden. Og nå, når krigen likevel er kommet tilbake til Europa, har vi en regjering og en opposisjon som fortsatt lever i en helt annen verden og som bevilger milliarder til Ukraina og til alle mulige andre slags «gode» formål, men som gjør lite for å gjenoppbygge Forsvaret og ivareta sikkerheten til eget land og folk.

Og samtidig som Forsvaret er bygget ned, er Norge blant de landene som etter USA har gått tyngst inn i krigen mot Russland både med våpenhjelp, økonomisk bistand, handels­sanksjoner og politisk retorikk. Den manglende viljen til å finne politiske løsninger vitner om en total mangel på realpolitisk forståelse av eskalerings­faren og det faktum at krigen også kan komme hit.

For til forskjell fra USA, som er en supermakt omgitt av to verdenshav, er Norge en småstat som deler grense med Russland og som samtidig ligger lokalisert i et av verdens mest utsatte geopolitiske veikryss.

Det er samtidig en realitet at skiftende presidenter og skiftende vinder i amerikansk politikk mellom inter­vensjonisme og isolasjonisme, fort kan føre til at vi blir stående nokså alene tilbake om krigen skulle eskalere ytterligere og komme hit. Om den gjør det, står våre grenser åpne som en låvedør med en hær som knapt er stor nok til å forsvare en bydel i Oslo.

På samme måte som landets sikkerhet er svekket av utenriks­politisk eskapisme og sikkerhets­politisk inkompetanse, er nærings-, industri- og skatte­politikken styrt av identitets­politikk og uhemmet wokeisme knyttet til det såkalt grønne skiftet, og en klima­politikk som fullstendig mangler forankring i virkeligheten og har ført til dyptgripende energikrise i hele den vestlige verden.

En svak nærings- og industri­politikk og en destruktiv skatte­politikk har dessuten resultert i en ensidig oljeøkonomi, en svak industri­base med få alternative verdikjeder, en forvokst og ineffektiv offentlig sektor og et overforbruk av sosiale tjenester.

Omkring 32 prosent av arbeidsstyrken er i dag ansatt i det offentlige. Det er en nesten dobbelt så stor andel som snittet i OECD på 18 prosent. Om vi regner med de mange ansatte i de 69 heleide og delvis eide statlige virksomhetene som utgjør omtrent 40 prosent av verdiene på Oslo Børs, journalistene som får sin lønn gjennom pressestøtten, politikerne gjennom partistøtten og de stadig flere som får sin lønn over bistands­budsjettet, er det ikke mange igjen som kan bidra med inntekter til staten bortsett fra ansatte i oljesektoren.

Finland har omtrent samme antall innbyggere som Norge og offentlige tjenester som ikke står tilbake for de norske. Men de offentlige utgiftene er bare omtrent halvparten så store. Det norske sosial­budsjettet er nesten like stort som det samlede finske stats­budsjettet. Det norske stats­budsjettet er nesten tre ganger større enn det finske.

Og det finske forsvars­budsjettet, som er drøyt halvdelen av det norske, har likevel gjort det mulig for finnene å kunne beholde et stort og slag­kraftig nasjonalt forsvar. Finland har også et helsevesen som er minst like godt som vårt, og et bedre politi og skolevesen. Offentlig sektor i Norge er i forhold til folketallet, størrelsen på arbeids­styrken og verdi­skapningen i landet den største i hele OECD-området, antakelig den største i verden – etter Nord-Korea.

Norge har dessuten verdens «sykeste» befolkning. Vi er nesten tre ganger så syke som folk ellers i OECD. I henhold til en OECD-rapport fra 2013 ligger det norske sykefraværet på 6,8 prosent, mens snittet i OECD er på 2,5 prosent. Rundt 88 prosent av skatten fra personlige skatteytere som er i jobb, går med til å dekke utgiftene til NAV og betale for dem som ikke er i jobb.

Om sykefraværet og produktiviteten i norsk offentlig sektor hadde vært på nivå med hva våre naboland har, ville vi hatt omkring 350.000 flere produktive årsverk til for eksempel å møte de økte utfordringene i helse­sektoren som en følge av innvandringen og en aldrende befolkning.

Og samtidig som innovasjons­takten i norsk næringsliv er blant de laveste i OECD, knuges befolkningen under et høyt avgiftsnivå, samtidig som entreprenørene og investorene drives ut av landet som en følge av en destruktiv skatte­politikk, hvor formues­skatten legger en tung demper på evnen og viljen til investering og nyskapning.

Dette er selvsagt ikke bærekraftig over tid, og særlig ikke om petroleum fases ut som energikilde som en følge av «det grønne skiftet». Om denne utviklingen fortsetter, er vi ved hjelp av de to styrings­partiene, Arbeider­partiet og Høyre, på god vei til å bli den siste kommunist­stat. Og vi vet alle nå hvordan det går med slike.

Folk vil ha kompetente politikere med faglig og personlig integritet som representerer dem og holder det de lover, som ivaretar deres sikkerhet og deres velferd og som er i stand til å utvikle robuste og langsiktige nasjonale strategier for å ivareta deres interesser. De vil ikke ha politikere som er mer opptatt av egne interesser og som overlater styringen av landet til ikke-valgte overnasjonale organer.

Arbeiderpartiet gjennomgår nå en oppvask for å finne ut av hva som gikk galt i valget. Noen peker på en dårlig valgkamp og alle mulige andre forhold. Ingen nevner et ord om at det dårlige valg­resultatet kanskje rett og slett skyldes dårlig politikk. Selverkjennelsen i de kretser synes totalt fraværende.

Det samme gjelder Høyre, som har fosset frem takket være velgernes misnøye med Arbeider­partiet. Og det samme kommer til å skje etter at Høyre overtar regjerings­taburettene ved neste valg. Slik vil regjerings­makten rotere mellom to stats­bærende partier, begge med udugelige og til dels korrumperte politikere, inntil velgerne finner et tredje alternativ.

For det tredje alternativet ligger der fremme en plass. Grasrota er i ferd med å skjønne hva som egentlig foregår. Det kan ta tre år. Det kan ta fem eller ti år eller kanskje enda lengre tid å få kompetente politikere med integritet tilbake i norsk politikk.

Da må vi ikke bare bli kvitt brille­tyver som Bjørnar Moxnes (Rødt), men også uærlige politikere som Anette Trette­berg­stuen (Ap), Ola Borten Moe (Sp), Tonje Brenna (Ap), Anniken Huitfeldt (Ap), Erna Solberg (H) og inkompetente yrkes­politikere som Ine Eriksen Søreide (H) og Tina Bru (H) og flere av de andre 169.

Slike må ut av politikken. Og de må aldri få komme tilbake.

 

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

 

Kjøp boken av Alf. R. Jacobsen her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.