Kommentar

Jeg har ingen utpreget sans for tallmystikk hverken av religiøst eller annet slag, men visst synes jeg det er morsomt når sifferkombinasjoner opptrer på en vakker måte. Spesielt er det gildt hvis det synes å gå en rød tråd av forståelse og innsikt gjennom tallene, noe som kvikker opp og gir en følelse av underliggende mening. Det var en slik opplevelse jeg fikk herom dagen ved å se på de ovenstående årstallene som har et palindromatisk sus over seg og alle ender på fire; kanskje ikke like mye av en tifeldighet som det ved første øyekast kan se ut til, forresten, for året i år markerer ikke annet enn 200-årsjubileet for 1814.

Det er selvsagt grunnlovsjubileet jeg da sikter til, en begivenhet som nordmenn virkelig bør forstå å markere, for grunnlovsmennene på Eidsvoll våren 1814 utførte et konstitusjonelt karstykke som viste seg å være av største betydning for etableringen av både nasjonen og den nye staten Norge. Deres arbeid fortjener å minnes, de selv fortjener å æres. Hvordan gjør vi det?

Det offentlige Norge bruker åpenbart store ressurser på ulike sider ved markeringen; det er bra. Om resultatet også blir bra, gjenstår å se, for jeg synes nok man allerede merker flere halvdårlige vibrasjoner ved oppkjøringen frem mot 17. mai og selve 200-årsdagen. Har jeg feil, ville intet glede meg mer.

Man minnes i sammenhengen den statlige pengestøtten inn i akademia til ”forskning for å finne fram til hva som er den nye norske identiteten” eller hvordan nå formuleringen lød helt eksakt; tydelig var det i alle fall at den gamle oppfatningen av hva det vil si å være norsk, ikke holdt mål lenger. Når fårikål er erstattet med kebab og taco, bare MÅ dette øyensynlig gi seg utslag i endring også av den offisielle mal som postmoderne, amalgamert norsk identitet skal måles opp mot. Samme tendens gjenfinner man til overmål i statskanalens programmer med gladnyheter om hvordan det nye Norge er blitt, enten de tar for seg ”Dalen vår” med hyggelige fortellinger om hvordan Grorud med omegn alltid har vært i dynamisk endring, eller man pludrer på i ulike sammenhenger om hvordan diversitet nå er blitt vår viktigste forenende faktor. Tro det den som vil, jeg gjør det ikke. Tvert imot gjenkjenner jeg i det massive trykket ovenfra en dårlig skjult politisk agenda – kall det gjerne propaganda – der målet er å etablere multikultur som etisk bunnplanke for all norsk samtale og selvforståelse. Flertallet stemmeberettigede nordmenn deler dessverre ikke min oppfatning, ser det ut til, eller de bryr seg i det minste ikke med å vise det i valg. Resultatet blir at de stadige forsøkene på redefinering eller modernisering av hva som skal forstås som norske kjerneverdier, ikke bare tolereres, men aktivt understøttes.

Det er påfallende hvor lite av oppmerksomheten omkring grunnlovsjubileet som hittil har vært direkte rettet mot Grunnloven selv og dens hovedbudskap, at Norge skal være ”et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige.” Kan hende henger dette sammen med at man har endret så mye på grunnlovsteksten de seneste årene for å ”harmonisere” den med internasjonal lovgivning. Dette oppleves muligens som beklemmende nettopp under et grunnlovsjubileum, hva vet jeg, jeg registrerer bare at det var fra liten til ingen oppmerksomhet omkring endringene da sakene ble klubbet gjennom Stortinget. Jeg er videre så fri å mistenke at dette har å gjøre med forskjeller i den prinsipielle grunnholdningen til vår konstitusjon på henholdsvis høyre- og venstresiden av politikken, forskjeller som man har kunnet iaktta helt siden mellomkrigstiden: De førstnevnte ser Grunnloven som tilnærmet hellig og noe man ikke skal tukle med nesten uansett, de sistnevnte ser den som mindre viktig enn det store likestillings- og demokratiseringsprosjektet som i betydning trumfer alt annet (jeg kunne valgt andre betegnelser; de to benyttede er de aller vennligste jeg finner å kunne bruke). Grunnloven har følgelig å tilpasse seg den overnasjonale virkeligheten. Vi skal i tråd med dette være ytterst oppmerksomme på forsøk på å flytte jubileumsfeiringens fokus over fra Grunnloven og Norge som selvstendig stat til en bejubling av demokrati, likestilling og menneskerettigheter i største alminnelighet. Det er ikke tvil i min sjel om at mange prøver å vinkle 200-årsminnet i nettopp en slik retning, forsøker å late som om eidsvollsmennenes verk gjaldt noe annet enn det det faktisk gjorde.

Da er vi inne på ikke bare kongeriket Norges selvstendighet som stat, men også at vi er en egen nasjon blant andre europeiske nasjoner. Man skulle tro at dette faktum med største selvfølgelighet ville stå i forgrunnen når det feires, men så er ikke tilfellet i alle kretser. ”Nasjonalister” er blitt det nye allmenne skjellsordet på dem som ikke bøyer seg under multikulturen og den hegemoniske globalismen, og slik ordet brukes er det er liten tvil om at det betegner et emosjonelt-politisk forstadium til nazisme, fascisme og annen styggedom. Ikke minst fra østsiden av Kjølen belæres vi om nordmenns grumsede tilbøyeligheter i så måte, aviser som Expressen og Aftonbladet er pålitelige voktere av den politiske dyden og forteller nordmenn at flaggsvinging og hurrarop så visst ikke er uskyldig hverken på 17. mai eller andre dager. Nå sist var det en svensk teaterdirektør i Trondheim (mannen er oppvokst i Sverige, så jeg velger å holde Finland utenfor selv om han opprinnelig er finlandssvensk) som i teaterets vårprogram smelte til med en påstand om at Fremskrittspartiet var nasjonalistisk, og siden har man gjort sitt ytterste for å fremstille teaterdirektøren som en ytringsfrihetens og den kunstneriske frihets ridder. At mannen åpenbart ikke evner å høre og lese ordet ”liberalistisk” når det sies og skrives av Frps ledere og i partiets program, skal jeg la ligge; vi har nok med våre egne tvilsomme skoleferdigheter her til lands. Men episoden illustrerer hvordan man utvider verktøyskassen for skjellsord på venstresiden i Norden; alt som smaker av vilje til å markere den egne nasjonen, skal brennemerkes, gjøres politisk uakseptabelt. Det er en type retorisk svinebinding vi står overfor, så langt har man maktet å vri virkeligheten i løpet av de to hundre årene som er gått siden signeringen av Grunnloven innledet prosessen med å bli en fri og uavhengig stat. Globalistene jubler kanskje, men meg smerter det.

Året 1884 markerte innføringen av det representative demokrati og parlamentarismen i Norge. Folket velger stortingsrepresentantene og disse, ikke lenger kongen i annet enn navnet, peker i sin tur ut regjeringen. Om regjeringen ikke lenger har flertall i Stortinget, kan den tvinges til å gå. Selvsagt var ikke dette en fiks ferdig styringsmodell som ble vedtatt og innført akkurat dette året – utviklingen begynte lenge før og var vel ferdig først ut på 1930-tallet slik jeg forstår det – men 1884 representerte et vannskille. Vi, velgerne, overgir retten til å bestemme til våre valgte representanter som så fatter vedtak i alskens politiske saker på våre vegne; dette er det indirekte demokratiets kjerne.

Vi så for få uker siden et annet demokratisk styresett i aksjon i Sveits der de har et ytterst aktivt direkte demokrati med stadige folkeavstemninger om alle viktige spørsmål. Resultatet nå var at folket krevde av regjeringen at de skulle bremse den massive innvandringen til landet, inklusive innvandringen fra EU-land. Responsen utefra ble et dannet ramaskrik, skulle man kunne si, for slik usolidarisk oppførsel hadde nå EU-politikerne aldri vært utsatt for; TENK at man formastet seg til å si nei takk til en av de store frihetene som Roma-traktaten i sin tid nedfelte som grunnstein for unionsarbeidet! Det var populisme av verste skuffe det sveitserne hadde gjort seg skyldig i, ja, trolig verre enn som så, det var utslag av nasjonalisme. Man mer enn antydet at straffereaksjoner ville følge, men hintet samtidig at beslutningen gjerne måtte omgjøres i en senere folkeavstemning etter at folket var blitt behørig ”opplyst” av dem som vet bedre. I Norge lød bekymret omtale på NRK og i andre ”ansvarlige” medier. Det var tydelig at man mente at sveitserne ikke hadde vært seg sitt ansvar bevisst, men hadde latt seg forlede av demagoger.

Hva er dette for noe? Her sitter et stort antall ikke-folkevalgte, høyt avlønnede EU-ledere av de mest diverse slag og snakker ned en demokratisk beslutning i et land som de egentlig ikke ens har lov å ha en mening om? Det er ikke bare arrogant, det er direkte frekt! Hva er det som gjør at disse menneskene tiltar seg retten til å fortelle andre hva de skal mene, hvilke oppfatninger europeiske mennesker overhodet har lov å ha dersom de skal regnes med innen det gode selskap? Jeg forstår overhodet ikke disse EU-talsmennene og deres informasjonsmedarbeidere i alle land, de legger for dagen en hybris som man ikke har sett siden tiden da adelen satt i førersetet på vårt kontinent.

Da er jeg over på det tredje årstallet i tittelen, det litterært velkjente 1984, for den nyss omtalte pseudodemokratiske holdningen i styrende sirkler vekker ubehagelige minner til George Orwells roman med dette navn. Man later som og sier én ting, men det betyr visst noe annet enn det gjorde før, kanskje til og med det motsatte; det var dette Orwell kalte nyspråk. Blant hans mange minneverdige sitater vil jeg trekke frem ett som ikke er blant de mest vanlig hørte, men som drypper av livserfaren bitterhet: ”It’s a beautiful thing, the destruction of words.” Få om noen behandlet det engelske språket med større respekt, eleganse og presisjon enn nettopp Eric Blair som etter hvert ble journalisten og forfatteren George Orwell, så ingen skal tvile på at utsagnet reflekterte fortvilelse over det han så skje med den intellektuelle ærligheten mennesker imellom. Når demokratiets selvbestaltede voktere innen EU og utenfor er blitt til de som de facto forakter folkenes selvbestemmelsesrett mest skamløst, da har vi tatt skrittet over i Orwells dystopi. Utviklingen er skremmende, men det er alltid mer ærerikt å innse hva som skjer, enn å lukke øynene. I slike situasjoner er det ofte klargjørende å gripe tilbake til de demokratiske klassikerne, i dette tilfellet de Tocqueville som Pål Steigan nylig børstet støv av. de Tocqueville advarte om at despotiet kunne vokse frem igjen under en demokratisk maske. Steigan sier det forbilledlig klart; æres den som æres bør selv om det er en gammel ML-er: ”EU er ikke bygd på folkesuvereniteten. EU-institusjonene, EU-lovene og EU-direktivene er ikke forankret i folket. Og eliten synes ikke det er noe problem!”

Det siste firetallet i overskriften, 2014, bringer oss til nåtiden hvorfra man som kjent også kan prøve å se inn i fremtiden. Vi har nettopp sett sveitserne tale Brüssel midt imot, for øvrig som norske velgere gjorde det både i 1972 og 1994, de eneste to gangene i moderne tid de har fått lov til direkte å avgjøre en viktig politisk sak. Mitt spørsmål er som følger: Er det ikke snart på tide å ”si opp” den styringsformen vi bestemte oss for i 1884, altså det indirekte demokratiet, til fordel for et mer direkte demokrati likt det sveitserne har tilkjempet seg? Fra de styrendes side var det jo nærmest en ”glipp” at man i sin tid (på 60-tallet) gikk med på en rådgivende folkeavstemning om Norges forhold til det som da het EEC, og siden har bordet fanget i akkurat dette spørsmålet. Bør vi ikke arbeide aktivt for å innføre folkeavstemninger som en vanlig del av norsk statsskikk, bør vi ikke avgjøre flere viktige spørsmål på denne måten, kort sagt bevilge oss mer direkte selvbestemmelsesrett?

Sannheten er jo at den teknologiske utviklingen nå har gjort det lett å uteske velgernes oppfatning i ulike stridsspørsmål om bare viljen finnes. Praktisk er det mulig, og det koster ikke all verden. Folket er i dag dessuten mer velutdannet enn før, påstås det, og skulle være vel i stand til å fatte informerte beslutninger, så hvorfor ikke innrømme oss retten til selv å bestemme over egen skjebne? At ingen innen de herskende politiske klasser målbærer et slikt ønske, mistenker jeg skyldes at de ikke vil sage over grenen de sitter på. Flere folkeavstemninger innebærer risiko for at antallet vel betalte stillinger som politiske rådgivere, informasjonsmedarbeidere og lignende går ned innen det politisk-byråkratiske kremlaget på toppen, men akkurat dét tror jeg folket kan leve godt med.

Jeg ser ingen gode argumenter for ikke å å endre det indirekte demokratiet vi nå har i mer direkte retning; kan man få dette til i alpelandet Sveits, så kan vi. En slik utvikling ville resultere i mer demokrati og mer åpenhet, og var det ikke etter sigende med slike midler vi skulle besvare alle angrep mot vårt folkestyre?

Les også

-
-
-
-
-
-